Ordlendingen
Ved Thomas Sandnæs

En filologisk rettsak
Doktor Lund sukker


En filologisk rettsak

En gang i nær fremtid:

Langvarig språklig neglisjering, omtrentlighet og utvanning av ordene har resultert i en tilstand av nesten komplett meningsløshet. Menneskene finner seg ute av stand til å uttrykke tanker og følelser for seg selv og andre, og en teknologisk avansert tidsalder blir ytterligere fremmedartet siden de ikke kan beskrive den, bare vagt sanse den gjennom stemninger og bilder.

Fornuften og Forståelsen så seg ikke annen råd enn til slutt å stevne Ordene for retten for deres grove skjending av disses verdighet og omtrentlige og skjødesløse omgang med Virkeligheten, samt tjenesteforsømmelse som meningsskapende verktøy for hjernen. Førstemann på tiltalebenken er Kultur. Som aktor finner vi i dag Sannhet.

Dommeren: Vil den tiltalte reise seg?

- Kultur, du er tiltalt for språklig prostitusjon på åpen gate, for å ha solgt deg selv til nær sagt hvilken som helst betydning, og for derigjennom å ha sådd splid mellom folkene. Du er sett i sammenheng med så vidt forskjelligartede «klienter» som yoghurt, syttende mai, stavkirker, bibliotek, kunst, kjøremåte og oppførsel i polkø. Videre har du utgitt deg for å være fellesnevner for en rekke vilkårlig sammensatte grupperinger i befolkningen, for derigjennom å oppildne til trakassering og folkemord av andre grupper, som du makabert nok også har solgt deg til. Erkjenner tiltalte seg skyldig etter tiltale?

Kultur: Overhodet ikke, ærede dommer. Hva kan jeg si, annet enn at jeg har blitt brukt, slik alle gode ord har for vane å bli. Av språkbrukere, ærede dommer. Som har en betydning å formidle, men ingen bedre egnede ord, så de henvender seg til meg i mangel av noe bedre. Jeg kommer inn og gjør drittjobbene, jeg formidler kun betydninger for andre. Hva den betydningen måtte være, raker meg sant å si ikke, jeg er bare en langer.

Aktor: Kjære jury, dette ordet er ikke annet enn en hensynsløs gangster og intrigemaker, for ikke å snakke om en hore, et ord det såvisst ikke finnes dugg av tvil om betydningen av! Vi vil be om lov til å vise retten dette bildet som er tatt av tiltalte sammen med ordet Fremmed. I sannhet en farlig allianse, ærede dommer. Skal man godta Fremmedkulturell, forutsetter det jo at det finnes en klar betydning av kulturell og Kultur, ikke sant? Og måten tiltalte hopper fra den ene betydning til den andre på har jo til fulle vist at det er en selvmotsigelse. Like fullt som f. eks alle nordmenn har samme Kultur som skiller dem fra italienere, kan det samme sies om... la oss si venabygdinger kontra venneslinger.

Hermansen: Ærede dommer! Dette er jo helt absurd! Her skal altså en som kaller seg Fornuft sitte og anklage min klient for forflytteri, mytteri og flerhestrytteri! Hva vil man så si om Fornuft? Hvor mange betydninger har ikke han solgt seg til! Hvor mange udåder er ikke blitt gjort med ham som påskudd? For ikke å snakke om: Hvor har han vært når det virkelig var bruk for ham!

Dommeren: Herr Hermansen! Vennligst besinn Dem, Fornuft er ikke anklaget her...

Hermansen: ...og så vil jeg bare si: Hva med Sannhet, dette edle ord som predikes så kjært i denne sal, er ikke det den største av alle hyklere?

Dommeren: Nå skal De passe dem før jeg ilegger Dem bot for forakt for aktor! Men uten å slå retrett, rett skal være rett, og De har rett til et svar, sett med min lorgnett! Saken er nemlig den at både Sannhet og Fornuft er rent abstrakte størrelser, og tjener som måleord innen forskjellige verdisystemer, hvilke disse enn måtte være. Det finnes ingen objektiv Fornuft eller Sannhet, det ligger i disse fortreffelige samfunnstjeneres karakter å være tilgjengelige for enhver til enhver tid. Derimot er Kultur et begrep som antyder, foruten nevnte meieriprodukt, en størrelse innen gitte grenser, som kan være så konkret som eksempelvis en landegrense. Kultur er forpliktet til å støtte seg på Fornuft og Forståelse, foruten Redelighet, som ikke er til stede i dag, og knapt i verden forøvrig.

Hermansen: Ærede dommer, jeg synes for det første at De uttaler Dem for meget på et for tidlig tidspunkt i rettssaken; noen kjennelse er tross alt ikke falt. For det annet, og med all respekt å melde, synes jeg det ubegripelige tåkesnakket Deres illustrerer problemet som har ført til pågripelsen og siktelsen av min klient, nemlig Ordets manglende evne til å tjene Forståelse og Fornuft.

Dommeren: Retten tar en pause.


Doktor Lund

Doktor Lund sukker

Akk, nå har vi oppdaget det også i Morgenbladet, den siste avisen vi trodde ville nedverdige seg til et slikt skittent, simpelt og og rent ut sagt ugemt triks. Hvilket? Jo, trikset med å skrive et spørsmål i påstandsform, for så å signalisere at det er et spørsmål likevel ved å slenge på et spørsmålstegn. Og slik blir det da: «USA: Supermakten tar pause?». Noe vi synes er en helt kårni setningskonstruksjon. Noen har hvisket oss i øret at det faktisk er lov, sånn grammatikalsk sett, å benytte denne formen for ordstabling. Men det høres ikke bra ut, så langt der i fra. Så hvorfor benyttes det i en så stor grad? Hvorfor skriver de ikke korrekt, noe som i dette tilfellet ville vært følgende: «USA: Tar supermakten pause?». Mistenksomme av natur som vi er, tror vi det har noe å gjøre med sensasjonslysten. En påstand er alltid mer oppsiktsvekkende enn et spørsmål. Det er mer dramatisk og salgsfremmende å kunne skrive at «Mini legger opp?» enn «Legger Mini opp?». Potensielle aviskjøpere legger alltid merke til påstanden før de ser spørsmålstegnet. Dermed er interessen vekket og kjøpet muligens i boks. Spekulativt? Vi tror det, altså.


[ Forrige artikkel | Tilbake til forsiden | Neste artikkel ]