Mor, jeg vil tilbake

Tore Renberg skriver om enkle menn og gode kvinner, og han gjør det med et sensuelt og poetisk språk.

Tore Renberg
«Mamma, pappa, barn»
Prosa, Tiden 1997

Når jeg leser «Mamma, pappa, barn» får jeg følelsen av at jeg er jente, på fest, Tore Renberg og jeg sitter på kjøkkenet, det er etter midnatt, og han prøver å sjekke meg opp. Det er en rar følelse. Han sitter på den andre siden av teksten, med rødvin i hånd, og stirrer meg dypt inn i øynene mens han forteller: om vanskelig barndom, slem far, om sin skyldfølelse over alt det grusomme i verden, og om jenter, kvinner, damer, piker. Men der man skulle forvente at han blir patetisk og overfølsom (eller for å ta festmetaforen videre: drar frem kassegitaren og begynner å synge «Stairway to Heaven»), klarer han faktisk å skape bemerkelsesverdig litteratur.

OK, sånn går boken: den er i tre deler, «Patos», «Fornminne» og «Etikk». Den første delen består av lengre, novelleaktige tekster, ellers er det renere kortprosa, et par sider her, noen linjer der. «Patos» er fylt av nettopp det, her diskuteres, filosoferes det om de store ting, liv, død, hat, sex, identitet og mensen. Disse går forsåvidt igjen også i de andre delene, men det er her, i det litt større formatet, at Renberg får plass til å utbrodere. I bokens første tekst, «Film» forteller jeg-personen om samtaler med sin gamle mor, samtaler om «skammen mamma, over å være», som han selv uttrykker det. Jeg-personen føler skyld og skam, han er mann, de som voldtok i Bosnia var menn, han føler seg personlig ansvarlig, men mamma sier nei da. Dette er to sentrale elementer ved «Mamma, pappa, barn» og forøvrig Renbergs tidligere bøker; «Sovende floke» (1995) og «Matriarkat» (1996): penisangst og vaginamisunnelse. Stadig står det skrevet i boken at menn er enkle, vulgære, øldrikkende og incestuøse, kvinnene er myke, runde, gode, de menstruerer, de føder, de er mamma, hele tiden mamma. Og er de ikke det, er de lesbiske. Dette synet på kjønn er til tider sjenerende, ikke bare fordi mange kvinner nok vil føle det som en mangelfull fremstilling av dem når de kun blir trøstende, dullende, dikkende ammer for lille Tore, men også grunnet den grenseløse vekten kjønnet får. Her er man først kjønn, så menneske. Først mann, erigert penis, voldtektsmann, krigsforbryter, og så, først, er man menneske. Som sagt, sjenerende.

Men i hvert fall, lenge har teksten et innsmigrende toneleie, det som får meg til å føle at Renberg vil dåre meg, han er alvorlig, han er poetisk, med befriende blaff av humor, og jeg tror at nå, nå kommer kysset. Men nei. Da fiker han, hardt, med en kort, nøktern tekst som bærer tittelen «Barneringen». Her forteller en mann om hvordan han ledet et pedofilt selskap nettopp ved navn «Barneringen». Rolig, uten overdramatisering beskriver jeg-personen hvordan han med selskapets hjelp klarte å voldta sin egen åtte år gamle sønn, og hvorfor han ikke angrer, selv om han innser hva han har gjort. Dette er en tekst det gjør fysisk vondt å lese, særlig etter 58 sider poetisk prosa.

Akkurat det er et av Renbergs mest vellykkede kunstgrep; han overrasker. Generelt har boken én stemme, og den er på ingen måter dårlig, men innimellom dukker det opp små brudd som river en ut av rytmen en er blitt forført inn i. Det skjer i nevnte pedofilitekst, det skjer i tre små tekster, alle med tittelen «Automat». Et spedbarn som forteller:

«Du tørker meg om munnen, jeg kaster opp i hendene dine. Jeg ser familien gråte, jeg er intuisjon: gråter. Jeg ser familien le, jeg er reaksjon: ler. Jeg ser familien er stille, jeg nytes: sover. Dere skryter av meg, viser kjønnsorganet mitt til alle. Jeg vet dere forbereder alt, jeg er automatbarnet som vet alt. Du kommer altfor nær, et skritt til nå og jeg krybbedør. Forteller alt om deg.»

Det er «Se, han snakker» fra Helvete, og veldig spooky.

Alt i alt er Renberg best som stemningsskaper og stilist. Når jeg skriver at han innimellom river en ut av rytmen en er blitt forført inn i, er det ikke et tilfeldig ordvalg. Språket hans er sensuelt, poetisk og highbrow, bare unntaksvis prøver han på noen måte å etterligne dagligtalen, selv i dialogene. Men det blir aldri pompøst, bare utrolig fascinerende. Når jeg nå leste «Mamma, pappa, barn» i nesten ett strekk, var det ikke grunnet de fantastiske historiene (selv om noen av dem er fantastiske nok), eller fordi jeg fant viktige budskap overalt (selv om det også finnes noen slike her), men fordi Renberg har en såpass særegen stemme. Leseropplevelsen kan sammenlignes med ikke å kunne ta blikket fra noe en får øye på, selv om en har litt lyst.

Leif Bull

Alvor i lekestua

Forfattere som kjører dumphuske i tilværelsens uutholdelige metthet lærer seg å spy. På foreldre, på egoister og på oss.

Roger Kurland
«Lekestue»
Roman, Cappelen 1997

Blant bokhøstens mange utvekster, har en næringsrik roman utmerket seg med grobunn i vår egen betongjungel. Noen trodde kanskje det var blitt umulig å dyrke ektefølte utgivelser på postmodernistisk asfalt, men der tok de faktisk feil. For her er en bok, «Lekestue»! Debutanten Roger Kurland skrider fram i lekende lett alvor.

«Lekestue» er en realistisk og i rette forstand moderne roman, bygget opp rundt en utvikling hos den mannlige jeg-personen. Denne hovedpersonen er dessuten en av oss. En ung fyr som utfordrer tilværelsens uutholdelige metthet og tretthet i Oslos smug og på Blinderns åpne plasser. Ellers bor han i kollektiv med typiske representanter for universitetets studentmasse og disse danner et interessant tidsbilde i det beretningen begynner.

Fordi hovedpersonen mangler plass på embedsstudiet i psykologi, tar han seg jobb i en av Blinderns studentbarnehager. Beskrivelsen av miljøet innenfor denne såpeoperaen av en lekegrind danner en viktig del av handlingen. Parallelt kommer et omfattende privatliv, to halvveis karikerte kvinneskikkelser, en familie i oppløsning og en tragisk hendelse, for å nevne noe. Et fellestrekk ved alle bokens bestanddeler er at de belyser en tidstypisk egoisme og de følgene den får. Midt i alle ansvarsfraskrivelsene innser hovedpersonen gradvis at man må ta ansvar for sitt eget liv og menneskene man omgås.

Dette budskapet kommer til uttrykk med vekslende hell. Skildringene fra barnehagen er partiene som fungerer klart best. Her finner forfatteren formen, her er observasjonsevnen imponerende god. Relasjonene mellom barna beskrives på en overbevisende, interessant og ikke minst underholdende måte. Mindre morsomt blir det ikke når det maktsyke personalet gjør entre på lekeplassen. Blant dem finnes avdanka pedagoger og intrigante permanent-hurper som er mer opptatt av egen posisjon enn av barnas beste. Dessuten har vi de egosentriske foreldrene som dukker opp når de gidder. Her klarer Kurland å balansere briljant satire med en hardtslående institusjonskritikk.

Hovedpersonens privatliv preges dessverre av et mer oppkonstruert plot. Venneflokken i kollektivet består av stereotype karakterer som sett med kritiske øyne er morsomme nok. Problemet oppstår der det alvorlige, moralske budskapet skal sette sitt preg på alle medlemmene av gjengen (og av hovedpersonens nærhet generelt) samtidig. Kollisjonen mellom humoren og alvoret blir brå. Litt for mye skjer litt for fort, og vi blir ikke i stand til å tro på fiksjonen. Hendelsene virker enten for tilfeldige eller overtydelige, og det viktige budskapet fortoner seg som platt. Når det gjelder form har Kurland også visse problemer med å få bitene i puslespillet til å passe sammen. Han har nemlig veldig mange biter av svært forskjellige slag, og noen av dem må presses inn i rammene. Deler av sluttbildet minner om noe man har sett før, det være seg hos Wam&Vennerød eller Ingvar Ambjørnsen.

Like fullt har Kurland en egen kvikkhet som gir boken driv og griper tak i leseren. Han unngår dessuten den fallgruva det er å skrive en pretensiøs, stor roman om mennesker som bare går rundt og tenke-tenker. Han er opplagt ikke en av dem som, for å sitere en ung forlegger, «sitter ytterst på toalett-setet og trøkker». Ved å presentere et oppriktig debatt-innlegg beviser han at det absolutt finnes mye å skrive om i 1997. Utfordringen er å dra trådene ut av livet og å spinne dem sammen i en fargerik vev.

At Roger Kurland behersker den kunsten ser man i barnehageskildringen. Han fanger opp en komplisert og brutal barneverden mange av oss har glemt, og han setter fingeren på et sentralt samfunnsproblem: Barns følelse av å være ubeskytta. Det er noe å tenke på i en tid hvor de fleste av oss er mest opptatt av vår egen, gjennom-ironiske lekestue og en farlig stor andel av befolkningen har gitt sin stemme til egoismen som politisk system.

Susanne Hedemann Hiorth

Det norske borettslag

Historien om et borettslag blir en skildring av et Norge i miniatyr.

Kolbjørn Brekstad
«Det gode menneske i oppgang B»
Roman, Solum forlag 1997

Kolbjørn Brekstads sjette roman, er mye rart på en gang: en satire, en klassisk fortelling om kampen mellom det gode og det onde, en allegori - og stort sett fungerer det på alle plan. Vi møter et vanlig borettslag i en vanlig by, med alt det inneholder av pensjonister, middelaldrende besteborgere, småbarnsfamilier og sladrekjerringer av begge kjønn. Her leves livet i fred og fordragelighet, alle oppfører seg som gode, gørr kjedelige sosial-demokratiske nordmenn, man innordner seg, vasker trappene og titter ut mellom gardinene, bare for å holde seg oppdatert. Hit kommer pensjonert bygningssnekker Ingvald Bakken m/frue. Han klarer raskt å få oppmerksomhet; han griper ordet allerede på sitt første allmøte for å fremme forslag til tiltak han mener vil være til det felles beste. Dette fortsetter han med, alltid med tilbud om å utføre det medfølgende arbeid alene og uten honorar. Raskt blir han en slags vaktmester/reddende engel/sosial pådriver for hele borettslaget. Og man er fornøyd. Vel, ikke helt. Egentlig er de færreste fornøyd. Vel er han hjelpsom, det skal han ha, men... tenk å si «du» til alle på den måten, og tenk på den stakkars syke kona hans, som er alene hele dagen mens han flyr rundt i allslags ærend, og er det ikke litt påfallende hvordan han bygger snøborger og styrer med barna, hm? HM? Sladderen ligger hele tiden under, noen ganger vaker den etter luft, noen ganger forsvinner den nesten helt, men Bakken får aldri full aksept av alle, selv om folk flest anser ham for å være en grei kar. Bare et par av blokkas gamle menn går så langt som til faktisk å like ham. Og slik går dagene. Helt til Ingvald Bakken sklir, slår hodet og dør.

I denne boken blir sentrale elementer i det fellesnorske sinn belyst: det bedrevitende, mistenksomme, det som gjør at bare seks mennesker får politisk asyl her i løpet av et år, det som gjør at en bygd på rekordtid blir utnevnt til verdens pedofilihovedstad, det som gjør at en kvinne kan få navn og ansikt på nyhetene når hun er tiltalt i en mordsak der det ikke finnes bevis, bare geskjeftige kollegaer som hvisker seg imellom. Borettslaget blir et Norge i miniatyr, og slik kan man lese boken allegorisk. Men ikke nødvendigvis. Som alle andre allegorier er denne historien god nok til å leses uten sideblikk, personene skildres med innlevelse og humor, man smiler og banner alt ettersom livet tusler avgårde i oppgangene. God bok.