Av Guri Vindegg

«Luften over Jerusalem er tung av bønner og drømmer som luften over industriområder. Det er tungt å puste.»
Fra diktet «Jerusalems økologi» av Yehuda Amichai

Jerusalem har et fargerikt rulleblad. Byen er hellig for tre religioner, både palestinerne og israelerne har erklært den som sin hovedstad og den er opphav til en psykisk lidelse. For mange mennesker er byen en abstraksjon, men ikke for jerusalemittene selv. Her kolliderer ulike livsstiler og tankesett daglig. I «Den Gyldne Stad» er historien mettet med massakrer og mirakler, og hendelser som man kan bruke til å slå motparten i hodet med.

Det er blitt sagt at Jerusalem er den eneste byen i verden hvor de døde har stemmerett og gamle nyheter er de mest aktuelle. De mange helligdommene har determinert byens historie, og historien er dens kraftkilde og forbannelse.

Jerusalem har de siste 3000 år hatt 18 ulike herskere. Hvorfor tok de seg bryet med å erobre denne provinsielle fjellbyen? Persere. Grekere. Jøder. Romere. Bysantinere. Korsfarere. Arabere. Tyrkere. Briter. Jordanere. Israelere.

Hva er det som gjør fortiden så levende og brennbar her? Hvordan oppleves historien i en slik by? Hvordan brukes og misbrukes den? Hva slags lærdom er det mulig å trekke ut av dette?

I dag er Jerusalem en stor liten by på 570 000 innbyggere, et øyhav av ulike livsstiler; jøder fra allverden av ymse religiøse kaliber; fra sekulære til ultra- ortodokse. Muslimske palestinere og kristne sådanne av alskens konfesjoner. En merkbar internasjonal kontingent av journalister, FN-baroner, turister, munker og nonner. Byen er splittet og fragmentert på alle nivåer. Den østlige delen for arabere. Den vestlige for jøder. De skarpeste grensene finnes i hodene til folk.

Frem til 1860-årene opptok byen et område på under en kvadrat-kilometer. Dette kalles i dag Gamlebyen. Den består av fire kvarter; det muslimske, det kristne, det jødiske og det armenske. Denne inndelingen skriver seg fra den muslimske gjenerobringen i 1244. Befolkningsgruppene slo seg gjerne ned i nærheten av sine hellige steder.

Helligst er Tempelhøyden/Haram al-Sharif. For mange troende er dette intet mindre enn verdens navle og åstedet for Skapelsen. Denne klippen er blitt tilbedt i årtusener, og er årsaken til byens beliggenhet. Her falt de første stråler av lys. Herfra foretok Muhammed både nattreisen og himmelfarten. Her drepte Kain Abel og her var Abraham villig til å ofre Isak. Den hellige klippen ligger midt i den islamske helligdommen al-Aqsa. Dette er trolig det vakreste bygget i dagens Jerusalem.

Her lå også jødenes andre tempel, som ble ødelagt av romerne i år 70. Det beskrives som «et fjell av snø og gull», og arkeologiske utgravninger tyder på at det knapt var noen overdrivelse. Det var etter tempelets ødeleggelse at jødenes diaspora begynte.

I landflyktigheten ble jødene ofte forfulgt med det hånlige tilropet «hep hep», begynnelses-bokstavene i uttrykket «Hierosalyma est perdita» (Jerusalem er tapt).

Og Jerusalem var kanskje tapt, men aldri glemt. Byen ble for jødene symbolet på frihet og tilhørighet. I dag er byen på jødiske hender, og det jobbes stadig med å gjenerobre den; etter 1967 gikk det en arkeologisk vekkelsesbølge over landet. Det graves primært etter israelske maktsymboler; håndfaste historiske belegg for Israels rett til eksistens i nåtiden. Palestinere mener at deres historie blir underminert.

En svært strategisk bygrense ble trukket opp etter seksdagerskrigen (i sikksakk, for å minimalisere arabisk nærvær). Israelsk politikk i det «gjenforenede Jerusalem» har konsekvent vært å forsterke splittelsen mellom befolkningsgruppene. Jødiske drabantbyer reiser seg som et sikkerhetsbelte rundt byen. Det er i praksis umulig for en palestiner å oppnå byggetillatelse.

Enkelte ytterliggående ortodokse jøder studerer i dag de hellige skrifter for å forberede gjenoppbyggelsen av Det Tredje Tempel på Tempelhøyden. Fanatiske jøder har flere ganger forsøkt å sprenge al-Aqsa i lufta. Amerikanske strateger regnet med at en slik handling under den kalde krigen kunne ha utløst den tredje verdenskrig, da russerne støttet araberstatene og USA støttet Israel.

Jerusalem-syndromet

I 1969 satte en ung kristen australsk turist Klippemoskéen i brann. Han mente dette ville fremskynde Jesu tilbakekomst. Muslimene antok at han var en jødisk agent, og at Israel hadde planer om å ødelegge moskéen. Det tok flere måneder å få roet gemyttene.

Handlingen var et kraftig utslag av «Jerusalem-syndromet». Dette er en lidelse som rammer omlag hundre mennesker årlig, da først og fremst kristne pilegrimer. De kommer til «Det Hellige Land» med et glansbilde av «Den Hellige Stad» i «Det Lovede Land» i hodet. Møtet med virkeligheten er så sjokkerende at det utløser en galskap. Folk tror gjerne at de er Jesus. Etter et par dager på Jerusalem Psychiatric Clinic, på avdelingen for Jerusalem-syndromet, pleier de å komme seg.

Denne lidelsen bunner i det å se Jerusalem som en abstraksjon. Dette er byen fra Johannes´Åpenbaring, byen som kommer ned fra himmelen som Guds by. «...og staden trenger ikke solen eller månens lys til å lyse for den, for Guds herlighet opplyser den.» Virkelighetens Jerusalem er blitt sett på som en slags kladd eller avskygning av det utopiske.

I en av Davids salmer heter det: «Be for Jerusalems fred. Den som elsker den skal få nyte stillheten.» Men Jerusalem er ikke stille; tuting, pruting, bjeffing, et babelsk virvar av språk (på en gjennomsnittsbuss vil du minst høre hebraisk, arabisk, yiddish, engelsk, russisk, fransk og spansk), og en kakofoni av bønner til den Ene Gud (men for all del ikke den samme).

Jerusalem er kanskje hellig, men levende - og veldig bebodd. Hverken pilegrimer eller korsfarere har vært spesielt interesserte i de menneskene som bodde og bor der - det være seg arabere, jøder eller andre. De har i første rekke lett etter Bibelens land, mens de knapt har lagt merke til den virkeligheten som har møtt dem. Dette har ført til tragiske misforståelser, og ofte også snevre observasjoner, og det har skapt forundring og mismot blant innbyggerne i byen.

Forholdet mellom det jordiske og det himmelske Jerusalem er en av nøklene til å forstå byen og dens historie. Ifølge islam teller en bønn i Jerusalem like mye som 25 000 bønner bedt et annet sted. For religiøse jøder er Jerusalem byen hvor Messias skal komme. For kristne er Jerusalem byen hvor Messias har vært.

Her skal menneskeheten samles på Dommedag. I Kongens dal ligger graver for de konkurrerende religionene klemt opp mot hverandre. Dette er «oppstandelsens orkesterplass». Blir man begravet her, får man ekspress til himmelen. I Jerusalem Post informerer gjerne dødsannonsene om på hvilken flight kisten vil ankomme. Profesjonelle selskaper tar seg av frakten av rike amerikanske jøder som ønsker å gravlegges her. Ellers må man rulle hit under jorden, til oppstandelsen, mener de.

Byen er tung av poesi og legender. Selv den mest sekulære kan lett la seg forføre av all symbolikken. Men når det får politiske konsekvenser, er det noe som skurrer for mange. Den israelske romanforfatteren Amos Oz var med og kjempet i seksdagerskrigen i 1967. I 1968 kom essayet Jerusalem - en fremmed by. Han ble ikke rammet av den religiøse vekkelsesbølgen som fulgte seiersrusen. Han var ikke en av dem som følte at landet og byen var noe hellig og levende i seg selv:

«Jeg besøkte steder som gjennom årelange drømmerier hadde utkrystallisert seg som symboler i sinnet, og fant ut at de bare var steder hvor det bodde folk. Hus, butikker, boder, gateskilt. (...) Jeg ble ikke født til å blåse i bukkehorn og befri landområder fra «det fremmede åket». Jeg kan høre undertrykkede menneskers stønn; jeg kan ikke høre noen undertrykkede landområders stønning».

«Den hellige by» er sammensatt av ytterpunkter i livsstiler. Du blir vant til å se benediktinske munker i hvite kutter og fransiskanske i brune. En pilgrim som kommer slepende med et kors for personlig å gjenoppleve Jesu lidelse. Ortodokse jøder i svart dress, hatt og med sidekrøller og sterke brilleglass etter mye studering av hellige skrifter. Her er misjonærer, fanatikere, mystikere. Byen har en dragning på de eksentriske.

Men først og fremst er Jerusalem overfylt av vanlige mennesker: Den armenske damefrisøren som tar seg en pause hver dag fra 16 til 17. Da er nemlig alle damene hjemme og ser på «The Bold And The Beautiful». Puber med live jazz. Palestinske og israelske studenter. Russisk-jødiske innvandrerdamer med handleposer og rumenske gjestearbeidere i olajakker. Du har alt som kjennetegner et moderne konsumsamfunn: helsestudioer, McDonalds, spillebuler, datafreaker, mobiltelefoner, spiseforstyrrelser, kvasi-intellektuelle, rånere, vegetarianere.

Hvor blir det av historien?

Man bør ikke la seg lure. Yehuda Amichai sier, på vegne av sine med-jerusalemitter: «Sifrene angir ikke busslinjer men: 70 etter, 1917, 500 før Kristus, ‘48. Det er linjene vi reiser på.»

Jøder og arabere har en overutviklet historisk bevissthet. Muslimene «husker» hvordan de ble massakrert av korsfarerne. Ingen tid blir noensinne passé. Nyhetene fra fortiden griper inn i nåtiden med fornyet kraft. Nyheter som angår en selv forblir nyheter, de glemmes aldri.

I Midtøsten er historien gjerne selektivt utvalgte og fortolkede episoder som benyttes retorisk for å legitimere ens eget ståsted i konflikten. Den blir del av en grenseskapende mekanisme mellom grupper. Og i Jerusalems blodige og intrigefylte historie er det bare å meske seg. Visst har det vært fredelige perioder preget av toleranse. Men her er nok identitets-råstoff til å holde konflikten gående i tusen år til.

Hvem som kom først er et tilsynelatende sentralt spørsmål, men der har man ikke kommet frem til noe svar. Det er vanlig å begynne med David, som tok byen i ca. år 1000 fvt og gjorde den til hovedstad i sitt kongedømme. I 1996 feiret Israel tretusensårsjubiléet for Davids erobring av byen. Palestinerne mente dette var en politisk motivert markering for å fokusere på Jerusalem som en rent jødisk by, i disse forhandlingstider.

Davids sønn Salomo var en rik og kultivert gentleman, viden kjent for sin visdom og kløkt. Han tok over etter sin far, utvidet byen, og reiste det første tempelet. Etter hans død ble kongedømmet splittet. I 597 stormet babylonernes Nebukadnesar byen. Det sies at han «brente Herrens hus og kongens hus og brente alle Jerusalems hus». Noen av lagene som arkeologene i dag avdekker er adskilt av et sort lag aske og sot fra de gangene byen er blitt brent ned. Nebukadnesar har nok etterlatt seg en stripe.

Jødene returnerte etter hvert fra eksilet i Babylon og bygde sitt andre tempel. Snart kom Aleksander den Store feiende, og byen var under hellenistisk kontroll. Så tok Sevklidene over og Kong Antiokus installerte en Zevs-kultus i tempelet. Hasmonerne regjerte inntil romerne invaderte i år 64.

Hver erobrer ydmyket forgjengeren og bygde helligdommer på ruinene. Alle disse byggeprosjektene skulle skape «facts on the ground» for å befeste de nye herskeres nærvær (det siste i denne tradisjonen er en viss amerikansk bingomillionær). Men stein og kitt har aldri vært tilstrekkelig. Det har vist seg at de mest levedyktige regimene opp igjennom byens historie har vært dem som prioriterte toleranse og respekt.

Romerne var ikke akkurat flinkest i klassen på det feltet. I år 70 e. Kr. drev de jødene ut av byen og jevnet Herodesí tempel med jorden, fordi de ikke ville tilbe keiseren. Det er neppe noen tvil om at ødeleggelsen var så total som Klagesangene beretter om. Diasporaen var et faktum. I 135 het byen Ælia Capitolina, og jøder hadde ingen adang.

Keiser Konstantin konverterte til kristendommen og gjorde den til romersk statsreligion i 325. Brått var Jerusalem del av et kristent imperium. Klostre og kirker ble bygget, deriblant Gravkirken, som kanskje er kristenhetens viktigste bygg. Men dette er ikke noe økumenisk utopia. Kirken har rommet de mest smålige intriger mellom de ulike konfesjonene. Den dag i dag er nøklene til kirken i en muslimsk families varetekt - armenere, koptere, grekere og alle de andre kunne ikke bli enige om noen annen løsning. Og protestantene, med sitt store autentisitetsbehov, har sitt eget Golgata utenfor bymuren. Det finnes altså ikke mindre enn to åsteder for Jesu korsfestelse i den hellige stad.

Pilegrimstrafikken tok seg kraftig opp i det fjerde århundre. Dette til tross for at Det Nye Testamente innebar en avterritorialisering av evangeliene. Jesus var ikke opptatt av land. Budskapet var universelt, og skulle utgå «Fra Jerusalem og til alle verdens ender». Augustin skriver: «Når vi tørster bør vi komme - ikke med våre føtter, men med våre følelser. Vi bør ikke komme vandrende, men elskende.» Men fromme mennesker har kommet traskende helt fra Sibir.

I 638 banket muslimene på byporten. Jerusalem er den tredje helligste byen for Islam. Her «mellomlandet» profeten Muhammed på sin legendariske himmelferd, her steg han til himmels. Det hevdes at respekt og toleranse er indikatorer på godt styre. I så måte begynte islams herredømme over Jerusalem eksemplarisk, med kalifen Omars erobring av byen. Han steg av hesten og gikk inn byporten for å vise sin respekt.

Det er ingen rapporter om religøs forfølgelse fra denne tiden. Det er en trist ironi at det var muslimenes overtakelse som muliggjorde jødisk tilbakekomst til byen. I dag er byen under jødisk kontroll, og mange muslimer kan ikke komme dit. Både Omar og Salah el-Din inviterte jøder til å bosette seg når de avløste kristne herskere.

Søppelhaugen som dekket ruinene av jødenes andre tempel ble ryddet, og Klippedomen reist. Fadaíil al-Quds-litteraturen som lovpriser byens dyder skriver seg fra denne perioden og siteres den dag i dag. Al-Qudsí status som hellig by for muslimene ble konsolidert ved Omars styre.

Det er farlig å insistere på at en by er hellig uten å inkludere rettferdighets- og nestekjærlighetsprinsippene, som er sentrale i samtlige monoteistiske religioner. Hvor farlig har vi mange eksempler på i Jerusalems historie.

1099 var året da de første korsfarerne erobret Jerusalem. Muslimer og jøder forsvarte byen sammen, og ble drept på stedet dersom de ikke straks aksepterte å gå over til kristendommen. En ukjent korsfarer beretter om at «...vidunderlige syn kunne beskues. Bunker av hoder, hender og føtter kunne sees i byens gater. Her red menn i blod til sine knær.» Nå var Det Hellige Land befridd fra Islam. Dette var en tid med stigende frykt for islam i Europa. Det spekuleres i om motivet for korstogene delvis var sjalusi. Europeiske metropoler var på denne tiden for landsbyer å regne sammenlignet med Islams hovedsteder. Det islamske kalifatet strakk seg fra Spania til India og var den kristne verden overlegent på alle områder: vitenskapelig, politisk, kulturelt og økonomisk.

Korsfarerene hersket i nitti år. Denne tiden er preget av intoleranse og vold mot ikke-kristne innbyggere. Helligdommene ble omgjort til kirker. I 1187 ble de korsfarerne kastet ut av Salah el-Din, og dermed var eksperimentet i Jerusalem over. Helligdommene ble igjen ommøblert, og byen ble under mamelukkene et senter for islamsk teologi.

Muslimene ville forsøke å gjenskape det gamle systemet med sameksistens og integrering i al-Quds, men styret til korsfarerne hadde skadet forholdet mellom det kristne Vesten og islam fundamentalt. Dette var muslimenes første erfaring med den vestlige verden, og det er fremdeles ikke glemt. I ettertiden har Salah el-Din kommet til å symbolisere forsoning og frigjøring fra fremmed overherredømme. Hovedgaten i Øst-Jerusalem er oppkalt etter ham.

I 1516 kapitulerte Jerusalem til tyrkerne, som skulle styre i 400 år. Denne tiden var preget av Istanbuls likegyldighet og korrupsjon, og «Verdens navle» forfalt til en ubetydelig provinsby. Da Napoleon var «i strøket» i 1799 gadd han ikke erobre denne steinhaugen av en utpost. Perioden har omtrent samme status som firehundreårsnatten i norsk historie.

Det tydeligste fysiske sporet osmanerne etterlot seg er ringmuren som omkranser byen, bygget av Suleiman i 1537. Muren består. Det gjør også «Status Quo»-ordningen fra 1852, som angår tilgang og rettigheter på de hellige stedene. Fra da av skulle det ikke skje noen endringer.

Tidlig på 1800-tallet kjempet England og Frankrike om kontroll over den viktige handelsveien østover. Europeiske makters nærvær økte: misjonærer lager skoler og sykehus, konsulater opprettes. Jødisk innvandring fra Europa tiltok, på grunn av pogromer, og etterhvert den sionistiske ideologi. Overbefolkning tvang jøder, kristne og til slutt også muslimer til å flytte ut av den gamle byen fra 1860 og utover.

I 1917 overtok England Jerusalem fra et osmansk imperium i oppløsning, og sikret demed sine interesser i Suez. Samme år lovet utenriksminister Balfour å støtte opprettelsen av en jødisk stat i Palestina. Gradvis utviklet sionistene en slags parastat som skulle være klar til å ta over den dagen den jødiske staten ble et faktum. Jødisk innvandring til Palestina økte, og spenningen mellom arabere og jøder tiltok. Under det store arabiske opprøret fra 1936 til 1939 var det borgerkrigslignende tilstander. Britene drev et dobbeltspill og lovet bort det lovede landet til flere på en gang.

Det kanskje mest verdifulle sporet etter engelskmennene er deres lov om at alle nye bygninger måtte benytte den lokale honningfarvede steinen. Direktivet følges fremdeles og har bidratt til at Jerusalem har beholdt sin egenart. Ved Skapelsen fikk «Den gyldne stad» ifølge legenden utdelt 9/10 av jordens skjønnhet, og resten av verden måtte dele den resterende tiendedelen. Når man ser solnedgangen fra Oljeberget virker ikke tanken helt urimelig.

Vårt Jerusalem

I 1948 bestemte FN at Palestina skulle deles i tre deler, et jødisk, et arabisk og et internasjonalt Jerusalem. Jødene, som ikke hadde noe å tape, godtok de opptegnede grensene. Seks araberstater gikk til krig - og tapte. Araberne omtaler nederlaget som al-nakhbah, et ord som uttrykker katastrofe av nesten kosmiske dimensjoner.

Palestinerne fikk seg tildelt den triste rollen å skulle sloss mot et offerfolk hvis åpne sår allverden kunne se og rystes av. Europa kjøpte seg fri gjennom sin uforbeholdne støtte. Den ureflekterte irrasjonelle antisemittismen ble etter 1945 avløst av en like irrasjonell og ureflektert prosemittisme.

Det går inflasjon i hendelser israelere og palestinere beretter om for å bevise motpartens umenneskelighet. Den mest ladde historien på palestinsk side er nok «Deir Yassin». I april 1948 angrep den jødiske undergrunnsbevegelsen Irgun Deir Yassin, en arabisk landsby tre km vest for Jerusalem. 250 menn, kvinner og barn ble massakrert. Denne hendelsen bidro sterkt til å skremme palestinere andre steder til å flykte. Tre dager etter nevnte hendelse angrep araberne en konvoi med terrorister fra Irgun som hadde blitt skadet i Deir Yassin, på vei opp til Mount Scopus Medical Center. Førti uskyldige jøder fra det medisinske personellet ble drept.

Det kan lett synes som en konkurranse om hvem som har lidd mest. Her kan man kanskje trekke en lærdom ut av historien om Jerusalem. Lidelse gjør oss ikke nødvendigvis til mer noble mennesker. Det sårer selvfølelsen og vekker selvoppholdelsesdriften.

Palestinere endte i 1948 opp som minoritet i Israel, som flyktninger i nabolandene eller under jordansk okkupasjon. Det var deres tur til å bli et folk uten land, og til å huske Jerusalem, en by som nå var delt av piggtråd.

For jødene stod Jerusalem for overlevelse og kontinuitet. «Aldri mer» hadde blitt en frase som uunngåelig ble assosiert med lidelsene under andre verdenskrig. I ukene før seksdagerskrigen våknet frykten for et nytt Holocaust i Israel, idet israelerne lyttet til Nassers hat-retorikk om drive jødene på havet. Men det ble Israel som tok araberstatene på senga. Etter seieren ble disse ordene brukt i en ny sammenheng: «Aldri mer skal muren forlates». Israel erklærte byen som sin evige, forenede hovedstad. Men tross snakket om gjenforening var byen mer splittet enn under mandatperioden.

Det palestinske opprøret, Intifadaen, forsterket atskillelsen. De fleste israelere tror det er farlig for dem å ferdes i den arabiske delen av byen. Palestinere unngår å være på vestsiden for å unngå ydmykende behandling. De israelere man ser i Øst- Jerusalem er enten soldater eller ultraortodokse. Vice versa er de fleste arabere på vestlig side bygningsarbeidere eller søppelmenn.

Jerusalem fortjener noen bedre enn Arafat og Netanyahu til å avgjøre sin fremtid. Jerusalemittene er frustrerte over dagens situasjon. I 1995 dukket følgende bønn opp i avisene. Den var signert 700 israelske intellektuelle, kunstnere og politikere:

«Jerusalem er vårt, israelere og palestinere - muslimer, kristne og jøder. Vårt Jerusalem er en mosaikk av alle de kulturene, alle de religionene, alle de periodene som har beriket byen, fra de tidligste og helt til i dag - kanaanéere og jebusitter, jøder og hellenere, romere og bysantinere, kristne og muslimer, arabere og mamelukker, ottomanere og briter, palestinere og israelere. De og alle andre som har gitt sitt bidrag til byen innehar en plass i Jerusalems spirituelle og fysiske landskap.(...) Vårt Jerusalem må være hovedstaden for de to statene som vil leve side om side i dette landet - Vest-Jerusalem som hovedstad for staten Israel og Øst- Jerusalem som hovedstad for staten Palestina.»

«En gang satt jeg på trappa ved porten til Davids tårn og hadde stilt to tunge kasser ved siden av meg. I nærheten stod en gruppe turister rundt guiden sin, og jeg ble referansepunktet deres. «Ser dere mannen der borte med kassene? Litt til høyre for hodet hans kan dere se en bue fra den romerske tiden.» — Jeg tenkte for meg selv: befrielsen kommer ikke før man forteller dem: «Kan dere se buen der borte fra den romerske perioden? Overse den! Men nær ved, litt til venstre og et stykke ned, der ser dere en mann. Han har nettopp kjøpt frukt og grønnsaker til familien sin.»