Av Thoms Berg

Sœur Marie Keyrouz besitter en av Midtøstens mest fantastiske sangstemmer. Hos henne går arabiske toner og kristen sakralitet opp i en høyere enhet. Akkurat noe for oss melankolske fans av Portishead og Massive Attack.

Det er ingenting å være flau over om du aldri har hørt om Sœur Marie Keyrouz. De aller færreste her på berget vil nok nikke gjenkjennende til navnet, og det er noe av en tilfeldighet at vi selv dumpet borti henne og hennes vakre sang – men en tilfeldighet vi aldri ville vært foruten. Sœur Marie besitter en stemme vi ikke har hørt maken til siden filmmusikken fra «Veronikas to liv» og «Blå», og hun fremfører melodier av en helt spesiell, for ikke å si overjordisk, skjønnhet, hvorav noen har modnet i over tusen år. Så langt har hun gitt ut fire plater som alle er å få tak i her i Norge, og hun er et etterspurt konsertnavn over hele verden.

Hun kommer fra byen Deir-El-Ahmar i Libanon og er i dag nonne hos den libanesiske fløyen av Ordenen av Basils søstre. En gang på begynnelsen av 80-tallet reiste hun til Paris for å studere musikk. Fra før av hadde hun studert religion ved St. Josefs Universitet i Beirut; i Paris studerte hun musikk og skrev en doktoravhandling i musikkologi og religiøs antropologi ved Universitetet i Sorbonne.

I Paris var det hun spilte inn sin første plate i 1984. Den bærer navnet «Chant Byzantin • Passion et Resurrection», og er i sin helhet viet sanger det bysantiske kirkesamfunnet benytter seg av i løpet av påsken. Disse sangene sies å representere det aller flotteste bysantinerne har å by på, noe det ikke er vanskelig å tro på etter å ha hørt Sœur Maries tolkninger av dem. Denne platen ble laget sammen med Chorale de´l église Saint-Julien-le-Pauvre, og er et svært vakkert og sakralt stykke musikk. Hvor den er spilt inn står ikke nevnt i platecoveret, men det ville forbause meget om det ikke var i en kirke. En musikkhistoriker vil sikkert kunne høre flere østlige elementer i disse melodiene. For et utrent øre står dette imidlertid som den mest europeisk-influerte av hennes utgivelser, uten at dette skal anføres som et argument for ikke å anskaffe platen. Den bysantiske kirken rådde over et stort område i sin tid. Derfor er det ikke å forbauses over at vi her finner sanger som fremføres både på gresk og arabisk.

Først på sin neste plate får hun med seg den musikergruppen som har fulgt henne siden: L´Ensemble de la paix. Disse trakterer tradisjonelle instrumenter som sitar, lutt, nay (en slags fløyte), orientalsk fiolin, ud, qanoun og perkusjon i tillegg til sang.

Om Sœur Marie tilhører maronittene – en kristen minoritetsgruppe i Libanon – vet vi ikke. Men hun har i alle fall sunget inn en plate med deres tradisjonelle sanger. Den bærer navnet «Chant Traditionnel Maronite» og kom i 1991. Den er delt inn i de tre delene «Noël», «Passion» og «Résurrection». Den inneholder også noen sanger tatt med fra de syrisk-kristne og de syrisk-ortodokses repertoar. De fleste melodiene og tekstene ble laget under kristendommens første århundrer og er i slekt med andre tidlige sanger, både religiøse og profane, fra Midtøsten. De har med andre ord hatt over tusen år på seg til å bevise sin kvalitet. For den spesielt interesserte (og det er du sikkert siden du allerede har lest så langt) kan vi nevne at dette gjenspeiler seg i det at flere av sangene fremføres på gammel-syrisk, et språk svært få syrere snakker i dag.

Hennes neste plate kom i 1994 og het «Chants Sacres Melchites • Hymnes à la Vierge». Så hvem er melsjitterne? Vel, det er bysantinerne igjen. Navnet kommer av det gammel-syriske ordet for konge, malka. Også her møter vi L´Ensemble de la Paix, men bare på vokal denne gangen, slik at platen har sterke likhetstrekk med hennes debut. Et viktig unntak, dog: Her får vi for første gang høre en av de sangene Sœur Marie selv har skrevet; «´Adhimi ya nafsi» står ikke tilbake for noen av de andre og handler også om Jesu mor.

Hennes foreløpig siste plate, «Cantiques de l´ Orient», er også hennes mest arabisk-klingende. Den er samtidig vår favoritt. Her får L´Ensemble de la Paix virkelig utfolde seg med alle sine instrumenter og vever et vakkert supplement til Sœur Maries stemme. Selv om all musikken er nykomponert denne gangen (hvorav tre av Sœur Marie selv), er den basert på de eldste musikalske tradisjoner fra Midtøsten. Her er også lagt vekt på at melodiene og instrumentene skal underbygge tekstene på best mulig måte. Som i åpningssporet «Magnificat», hvor de søker å få frem den historiske rammen rundt teksten (fra Lukas 1, 45-56) ble født, ved at temaer blir repetert for å få frem folkets venting på og savn etter frelse.