Av Josefine I. Larsen

Mange mener mye om islam. De fleste mener noe om «islamsk fundamentalisme», mer korrekt kalt islamisme. Det står mye om «fundamentalisme» i avisen, om menn i Algerie som organiserer massakre på forskjellige landsbyer.

Denne artikkelen skal prøve å gi en kort forklaring på fenomenet. Hvor kommer det fra, hva innebærer det, hvordan kan det fungere i samfunn hvor det finnes?

Svært forenklet kan man si at islamisme er en ideologi som går ut på at staten og samfunnsstyringen må funderes på Islam. Gud har gitt menneskene fullstendige retningslinjer for hvordan de skal leve sitt liv og organisere sitt samfunn. Koranen er Guds ord, faktisk Guds direkte tale. Gud har formidlet Boken gjennom sin profet, Muhammad. Profeten var et vanlig menneske, altså ikke av guddommelig natur, men han hadde spesiell innsikt i Guds vilje. Hans livsførsel setter derfor eksempel for alle muslimer. Dette kalles Profetens sunna, hans tradisjon. Koranen, sunna, og resten av den islamske loven shariía gir tilsammen svar på alle spørsmål som kan tenkes å oppstå i et samfunn.

Ved å sette dette i system, får man det samfunnet som Gud planla for menneskene. Det sier seg selv at den styreformen som Gud selv har funnet på, bare kan være perfekt. Dette innebærer også at det utelukkende er denne styreformen som kan være god for menneskene. Samfunn som ikke bygger på islam er i strid med Guds vilje, og det er nødt til å gå galt.

Viktige elementer i en islamsk stat er blant annet:

Ingen rente. Grunnen til forbudet er at renter gjør at noen tjener penger i andres ansikts sved uten å løfte en finger selv, og det er urettferdig. For å kunne delta i globalt økonomisk liv på en religiøst akseptabel måte, har man startet drift av islamske banker. Det er utarbeidet flere forskjellige systemer hvor man kan investere penger og få avkastning uten at det dreier seg om forrenting på vanlig vis, og hvor man kan låne penger og betale tilbake med renter, uten at man behøver å kalle det akkurat renter. Ett eksempel er at i stedet for å låne deg penger til å kjøpe et hus og kreve tilbakebetaling med renter, så kjøper banken det huset du vil ha som du så kjøper av banken til en på forhånd fastsatt pris som er høyere enn det banken kjøpte det for, og så betaler du huset på avbetaling. De islamske bankene har ikke lov til å investere i prosjekter som ikke har noen allmenn nytteverdi, f.eks. i et internasjonalt finansmarked. Fordi all økonomisk aktivitet i følge islam skal komme flest mulig til gode, må investeringsobjektene ha en allmennyttig karakter, f.eks. boligbygging, irrigasjonssystemer eller lignende.

En familielovgivning som mange i Vesten finner betenkelig. For eksempel er polygami eksplisitt tillatt for menn i Koranen. De kan ta inntil fire koner, under forutsetning av at de kan behandle alle kvinnene helt likt. Her har det vært spenstig debatt innad i islam i århundrer. Mente Muhammed at alle skulle behandles likt hva angikk materielle verdier, eller også følelsesmessig? (Det er allment kjent at Muhammed selv hadde flere koner - så mange som 11 på én gang - og at Aíisha var hans ubestridte yndlingskone.) Eller mente Muhammed at det er umulig å behandle flere koner fullstendig likt, slik at hele verset om fire koner i realiteten er et forbud mot flerkoneri? Herom strides de lærde.

Dertil kommer det faktum at menn lettere kan ta ut skilsmisse enn kvinner. Den eksakte formuleringen i Koranen sier at ved tre gangers gjentagelse av «skilsmisseformelen» Jeg skiller meg fra deg i vitners nærvær gjør en skilsmisse rettskraftig. Drøssevis med religiøse lærde har presisert at meningen er at formelen i så fall skal uttales med lang tids mellomrom, tid som skal brukes til megling og forsoning mellom ektefellene slik at de kan finne en løsning på problemene sammen. Muligheten for mistolking har selvsagt likevel blitt misbrukt av muslimske menn med liten respekt for Guds ord. En kvinne må bevise for en domstol at mannen hennes svikter forsørgeransvaret, er impotent eller jevnlig utsetter henne for grov mishandling for å få skilsmisse.

En omfattende sosialetat. Islam påbyr sine tilhengere å ta vare på hverandre. Den som har mer enn han trenger, plikter å gi overskuddet til dem som har mindre enn de trenger. Dette er institusjonalisert i den religiøse skatten zakat. Enker og foreldreløse barn har rett til spesiell oppmerksomhet og omsorg i så måte. Privat eiendom er helt greit, og behovet for fysisk tilfredsstillelse kan stilles med Guds velsignelse, men grådighet og fråtseri er ikke greit. Islam sier klart og tydelig at privat eiendomsrett er riktig og godt for et samfunns økonomiske liv, men i samme åndedrag presiseres det at mennesker ikke egentlig eier det de har i sin besittelse. Vi er alle kun forvaltere av jorden og alt på den, som er Gud alene sin eiendom. Dersom en rik person ikke bruker av sine midler slik at det kommer samfunnet til gode på en fruktbar og skapende måte, da har samfunnet rett og plikt til å inndra deler av hans eiendom til samfunnsnyttige formål.

Islamismens idébakgrunn

Islamisme er ikke en ny idé. Grunntanken om islam som statens imperativ har vært levende og gjenstand for het debatt blant leg og lærd muslim helt siden Muhammed døde i 632. Islamisme slik vi kjenner den i dag har imidlertid sin opprinnelse i Egypt på slutten av 1800-tallet.

Enkelte egyptiske intellektuelle reagerte på den vestlige innflytelsen i Egypt i og med stormaktenes militære og politiske tilstedeværelse i landet. De konstaterte at ungdommen ble fortryllet av den livsstilen de så hos europeerne. Samtidig ble de skremt av det de betraktet som et generelt moralsk forfall i sitt eget samfunn.

Personer som Muhammad Abduh (1849 - 1905) og Djamal al-Din al-Afghani (1838 - 1897) mente egypterne måtte vende tilbake til islam, sin egen religion og styreform, istedenfor å etterligne Europa. De sto for en reform av den islamske tradisjon, en reform som var ment å skulle bringe harmoni mellom den moderne utvikling samfunnet var i ferd med å gjennomgå, og tradisjonell Islam med alle dens etiske og praktiske imperativer.

To viktige ideologier sprang ut fra miljøet rundt Abduh og al-Afghani: Den ene er arabisk nasjonalisme, som er en høyst sekulær affære og som har styrt det politiske liv i bl.a. Syria, Irak og Egypt siden andre verdenskrig. Den andre er islamisme som organisert bevegelse. Det felles utgangspunkt for disse to retningene var kampen for nasjonal selvstendighet. Uenigheten besto kort fortalt av at nasjonalistene mente staten burde være sekulær og islam statens religion, mens islamistene mente staten skulle være islam og islam skulle være staten.

Det Muslimske Brorskap

I 1928 grunnla Hassan al-Banna Muslimsk Brorskap i den lille landsbyen Ismailiyya nær Suez-kanalen i Egypt. Etter mange års aktivt og glødende engasjement i ulike selskap til fremme for moral og religion, lot han seg overtale til å danne sin egen forening av seks av landsbyens menn. Sammen utgjorde de syv de første Brødre. Bevegelsens formål var å vende det egyptiske folk tilbake til den rette vei, altså en livsførsel i tråd med den sanne religion islam.

Dette var det første organiserte forsøk på å gjøre islam om til politisk virkelighet i moderne tid, og dannelsen av Brorskapet representerer på flere måter et tydelig skille mellom islamisme før og nå. Før 1928 var det ulama, de religiøse lærde, som syslet med filosofering over og preking om forholdet mellom islams dogmer og samfunnet. De nøt stor respekt i alle samfunnslag, men avstanden mellom dem og folk flest var for stor til at tankene deres kunne nå det brede lag. Muslimsk Brorskap hadde en mer pragmatisk tilnærming til hvordan islamiseringen skulle foregå. Dette skillet mellom «gammel» og «ny» islamisme har siden bare blitt skarpere. Nå for tiden bruker man betegnelsen «tradisjonalisme» på den formen for islamisme som ‘ulama forfekter, en islamisme som mest av alt ikke vil være i konflikt med det politiske maktapparatet. Ulama sin arbeidsmetode er først og fremst å prøve å presse myndighetene i sine respektive land til å respektere de mer «ufarlige», ukontroversielle sider ved islam, de sidene som ikke involverer at sittende makthavere vil måtte gå av. For eksempel lar myndighetene seg gjerne overtale til å la den islamske familielovgivningen implementeres som statens familielovgivning uten større vanskeligheter. Islamistene vil ha et nytt system, et nytt maktapparat, en ny lovgivning.

Al-Banna hadde ikke teologisk utdannelse. Brorskapet besto av legfolk og arbeidet deres foregikk på grasrota. Organisasjonen har gjennom hele dette århundret latt kunnskapsspredning og rent veldedighets-arbeid være sentralt i sin virksomhet. Store summer brukes på tiltak som matutdeling, sykestuer og legehjelp til fattige, og undervisning i islam/Koranen både for barn og voksne. Brorskapet har fra starten av tatt påbudet om å gi til de fattige på fullt alvor. Muslimsk Brorskap fikk svært fort en enorm tilhengerskare og ble til mange høye herrers store skrekk en sterk politisk maktfaktor. Ledende Brødre drev helt fra den første tiden en ekstensiv korrespondanse med myndighetene og klaget i ildfulle ordelag hver gang (og det var ofte) disse fattet vedtak som stred mot islam eller som Brorskapet var uenig i. Muslimsk Brorskap var den første bevegelse i Egypt som lyktes med å mobilisere bøndene, studentene, proletariatet i byene og den gryende middelklassen. Ordet «massebevegelse» kommer til sin fulle rett.

Brorskapets ideal var «staten» slik den var mens Profeten var leder for muslimene i byen Medina (år 622 - 632 e.Kr.). De mente islam måtte være statens fundament og lov. Organisasjonens motto lyder fremdeles «Gud er vårt ideal, Profeten vårt hode, Koranen vår forfatning.» Brødrene var motstandere av utenlandsk innflytelse på Egypts økonomi og arbeidsliv. De mente alle muslimer hører sammen og at dette går ut over statsgrenser; de var ikke tilhengere av den europeiske nasjonsidéen. «Utenlandsk» bør i denne sammenhengen derfor forstås som «ikke-muslimsk».

Brorskapet hadde helt fra de første årene ganske mye trøbbel med myndighetene, som syntes Brødrene var altfor populære. De svekket regimets legitimitet ved enhver anledning, en enkel oppgave ettersom systemet var korrupt og i liten grad innrettet til det beste for folket. Det endte med at Hassan al-Banna ble myrdet på ordre fra myndighetene i 1946. Da var Brorskapet så sterkt og så godt organisert at bevegelsen ikke tok nevneverdig skade av å miste sin sjefsideolog.

Alle vanskelighetene til tross hadde organisasjonen endel bevegelsesfrihet fram til 1952. Organisasjonen var misfornøyd med Wafd, partiet som hadde stått bak Egypts frigjøring og hatt makten i landet siden. Brødrene deltok derfor aktivt i revolusjonen som De Frie Offiserer utførte under ledelse av Gamal Abdel Nasser, i den tro at det nye regimet - som lovet - ville inkorporere Muslimsk Brorskap i statsstyringen og bygge systemet på islam. Nasser ombestemte seg med hensyn til dette temmelig umiddelbart etter at han satt trygt i presidentstolen med vide fullmakter, og forbød hele organisasjonen og fengslet de mest brysomme lederskikkelsene. Muslimsk Brorskap har vært forbudt siden.

Etter andre verdenskrig

Muslimsk Brorskap spredde seg til andre muslimske land (altså land hvor flertallet av innbyggerne er muslimer) lenge før 1952, så da det ble trange tider i Egypt reiste mange viktige Brødre på langtidsbesøk til søsterorganisasjoner i f.eks. Tunisia, Syria eller Libanon og fortsatte arbeidet sitt der. Hendelser i det internasjonale miljø etter andre verdenskrig førte til at islamisme økte i popularitet i hele Midtøsten og deler av sentral-Asia (spesielt nyfødte Pakistan). Landene i Midtøsten ble endelig selvstendige og skulle begynne å finne sin egen måte å innrette statene sine på. Ikke minst ble jødestaten Israel opprettet på det som arabere og muslimer flest anså for å være arabisk/muslimsk jord. Hele 1900-tallet hadde vært en eneste lang oppvisning i at Europa og USA styrte Midtøsten uten å få til annet enn kaos, og svært mange var modne for å vende tilbake til sine egne verdier. Den arabiske arven er islam. Nå ble med ett skillet mellom den arabiske nasjonalismen og islamismen synlig igjen. Nasjonalistenes mål hadde hele tiden vært selvstendighet, uavhengighet fra Vesten. Plutselig var dette målet oppnådd. Alt hadde skjedd på ganske få år, og ingen hadde tenkt så grundig over hva man skulle gjøre når de fikk den. Islamistene, både innenfor og utenfor Muslimsk Brorskap, og over hele Midtøsten, hadde imidlertid en hel ideologi ferdig til servering. De hadde stor tillit hos folket, og der hvor de nye myndighetene prøvde å finne seg selv sto islamistene med klare svar på hånda: Selvstendigheten skulle fylles med de egne verdiene - islam.

Det skar seg fort mellom islamistene og nasjonalistene, mer dramatisk enn sist. Islamistenes verdier forutsatte en rekke konkrete politiske endringer. Staten måtte funderes på islam - og dette prinsippet var overhodet ikke gjenstand for diskusjon - og det betød at de sittende lederne måtte gå. Den islamske stat må ledes av de som har størst kunnskap om religionen slik at de dagligdagse vedtak som fattes og de dommer som felles alltid er korrekte i henhold til islam. Gud er én, Hans vilje er ufeilbarlig. Et flerpartisystem med alminnelige valg er i mange islamisters øyne helt ulogisk. I noens øyne er det intet mindre enn kjettersk og ateistisk, fordi det innebærer at man setter mennesker til doms over Guds eget system. I et sant islamsk samfunn vil valg dessuten være helt unødvendig, i og med at alle borgere vil ha det så godt som det er mulig for mennesker å ha det. Alle vil oppleve at systemet er riktig, rettferdig, naturlig og logisk.

Lederskapet i de fleste stater i Midtøsten var mildt sagt lite begeistret for slike tanker, med den følge at islamister ble kneblet over hele regionen. Aktiviteten fortsatte under jorden, med spredning av trykksaker, studiesirkler, politisk opposisjonsarbeid, veldedighet osv. En ny oppgave kom til etter 1948, nemlig kampen for palestinerne. Islamistene har vært involvert i den fra første stund, både i form av propagandavirksomhet og i regelrett krigføring.

1967 er et dystert årstall for arabere og muslimer. Det knusende nederlaget for Israel i seksdagerskrigen var en sjokkopplevelse for hele araberverdenen, og blåmandagen var nesten ikke til å utholde. Denne følelsen hadde vanlige mennesker. Det var ikke bare statene som hadde tapt en krig, det var hver enkelt araber og muslim som hadde tapt en krig, og dertil ære og stolthet. Det var tid for selvransakelse, og mange vendte seg nok en gang til islam. Nederlaget var Guds straff for muslimenes lemfeldighet med troen. Jødene hadde holdt seg til sin Gud (Israel er som kjent formelt fundert på jødedommen.) og gått seierrike ut av konfrontasjonen. Islamistene fikk mange nye tilhengere i kjølvannet denne begivenheten.

I årene etter 1967 har myndighetene i de forskjellige landene brukt varierende strategier for å møte islamismen. Dette er også tiden hvor enkelte islamistiske grupper i synlig grad har begynt å ty til vold og terror. Det kan se ut som at jo mer undertrykket islamistene har vært, jo mer ekstreme arbeidsmetoder har de valgt.

Slik gjør man:

På samme måte som kristeligdemokratiske partier i Vesten har lagt kristne verdier til grunn i utmeisling av praktisk politikk, har det vært gjort flere forsøk på å omsette islam til praktisk politikk, spesielt i Midtøsten. I de fleste stater hvor det eksisterer aktive islamistiske grupper har myndighetene imidlertid reagert med å forby disse. Det er en utbredt misforståelse i vår del av verden at Midtøsten er en region bestående av islamske stater, altså stater som bygger på islam. Alle statene unntatt Saudi-Arabia og Iran er mer eller mindre sekulære stater. I svært mange av statene drives endog regelrett forfølgelse av islamister, som regel «av hensyn til rikets indre sikkerhet».

La oss se på et par eksempler på hvordan islamisme kan fungere i hverdagen:

Saudi-Arabia har vært en islamsk stat fra første dag i 1932. Landet har ingen grunnlov, eller rettere sagt er Koranen grunnloven. Landet styres temmelig eneveldig av kongefamilien Saíud, som teller tusenvis av medlemmer. Det finnes en «lovgivende» forsamling, majlis, som vedtar praktiske forordninger i henhold til den islamske loven, og et råd av teologer som ser til at det majlis driver med er i overenskomst med religionen. Det teologene ikke gjør, er å se til at kongefamilien oppfører seg i henhold til islam. Mens staten Saudi-Arabia styres med jernhånd etter den strengeste fortolkning av den strengeste retningen (Wahhabi) innenfor islam, er kongefamilien beryktet for sin falskhet. I tittelen til kongen av Saudi-Arabia ligger også frasen «vokter av de hellige steder» - Mekka og Medina ligger i Saudi-Arabia. Svært mange muslimer finner det vanskelig å akseptere at Saíudene selv ikke gidder å følge de enkleste av islams praktiske leveregler. Kongen selv ligger for tiden alvorlig syk - av vellevned og alkoholisme. I Saudi-Arabia er det forbudt for kvinner å bevege seg alene ute i gatene, anstendig påkledning er påbudt for begge kjønn og det er på det strengeste forbudt å innføre svinekjøtt, pornografi og alkohol i landet. De beryktede «islamske» straffene benyttes ved lovbrudd hvor disse er foreskrevet. F.eks. kvalifiserer utukt til offentlig pisking (ikke halshogging, slik mange tror!) iflg. Kor. 2: Imidlertid har man ikke på samme måte systematisert kravet til bevisføring i slike saker; nemlig at fire troverdige vitner med egne øyne må ha sett utukten skje og deretter vitne om dette under hellig ed. Det finnes lassevis av eksempler på hvordan Saudi-Arabia dels implementerer, dels ignorerer islam slik det passer kongefamilien best. Det som kanskje er mest alvorlig er at staten ikke tar det islamske påbud om fordeling av Guds rikdommer til etterretning. Saudi-Arabia er et av verdens desidert rikeste land. Likevel oppgir 80% av husholdningene at de ikke har råd til å spise kjøtt til middag mer enn toppen én gang i uka, og analfabetismen ligger fortsatt på over 30% (1988).

Saudi-Arabia finansierer imidlertid villig vekk utallige islamistiske organisasjoner og grupper verden over - både de store og seriøse som anser sosialt arbeid og legitim politisk pressvirksomhet for å være den eneste farbare vei, og de små og obskure som bare driver med terror. Saudi-Arabia skriver ut fete sjekker til stater de er venner med, og slutter å gi til de de blir uvenner med. Penger er som kjent et internasjonalt språk. Dette er nok hovedforklaringen til at Saudi-Arabia får så uforholdsmessig lite aktivt press fra oppriktig troende muslimer om å ta seg sammen. Det forklarer også at Vesten er langt mer opptatt av å kritisere manglende demokrati i Nord-Korea enn i Saudi-Arabia.

Iran er det andre landet i verden som formelt bygger på islam. Iran har en reell grunnlov som er forfattet på bakgrunn av Koranen og shariía. De har et parlament, majlis, og et råd av teologer som kontrollerer vedtakene som fattes i parlamentet. Alle voksne har stemmerett - også kvinner - og det arrangeres valg til parlament og president med jevne mellomrom. Partier og kandidater må søke om å få delta i god tid, fordi religiøst lærde må studere deres program og forsikre seg om at de ikke vil jobbe for saker som er uforenlige med den islamske stat før de kan godkjennes. Iran hører til shiía-retningen innenfor islam, og dette innebærer endel særtrekk som bl.a berører synet på autoritet i menneskers samfunn. Jeg skal ikke gå inn på teologiske spissfindigheter her, men én viktig konsekvens som er spesielt relevant for Iran, er autoriteten som er knyttet til person. Khomeini var storayatollah, og hadde noe sånt som 50 års teologisk utdannelse bak seg. Det kan virke innlysende at Iran hadde gjort mange ting lettere for seg selv hvis de gikk tilbake på endel ting som Khomeini sa og gjorde, men dette er en teologisk og praktisk umulighet. Dersom regimet i Iran offentlig sier at Khomeini tok feil, er det det samme som å tilintetgjøre hans autoritet, og styresettets autoritet med den, og dermed ville man fjerne hele regimets legitimitetsgrunnlag.

I Iran har man tatt islam mer på ordet enn i Saudi-Arabia. Vitterlig er samfunnet kjønnssegregert, men her har man effektivt sørget for at kvinner kan delta i det offentlige liv sammen med andre kvinner. Egne kvinnebanker sikrer at kvinner har mulighet til å styre en egen økonomi uavhengig av menn i deres nærhet, slik islam gir dem rett til. Offentlige anlegg som f.eks. idrettsarenaer og fornøyelsesparker har egne dager bare for kvinner og barn, offentlige kontorer har avdelinger for kvinner med egne innganger og kvinnelig personale. Det finnes pikeskoler, egne kvinneavdelinger i hæren, egne kvinneavdelinger innenfor politiet og etterretningen, osv.

I Iran har man mer grundig enn i Saudi-Arabia implementert alle sider ved islam. Det er lettere å kreve sin rett med Koranen i hånd her enn mange andre steder. Samtidig er det ingen åpning for idéer som står i et motsetningsforhold til islam. Kristne og jøder har i følge Koranen krav på god behandling og beskyttelse i islamske samfunn, men det er helt utelukket å la dem synliggjøre seg som kristne og jøder. Kirkeklokker og misjonsarbeid forekommer ei i Iran. Et ekstensivt og effektivt etterretningsvesen sørger for at aktivitet som kan bidra til å undergrave den islamske republikk aldri får mye oppmerksomhet og innflytelse. Ironisk nok var det Vestens hellige prinsipp om ytringsfrihet som muliggjorde den islamske revolusjon og opprettelsen av den islamske republikk. Fra eksil i Frankrike sendte ayatollah Khomeini absurde mengder taler på kassetter og illegale radiosendinger inn i Iran og mobiliserte på det viset folket til revolusjon. Selv ankom han ikke landet før omveltningen var et faktum.

Egypt har hatt store problemer med å innta en stabil og konsekvent holdning til islamistene. Nasser var kompromissløs. Under hans tid var islamister av alle avskygninger forfulgt. Sadat fulgte opp denne politikken, men var noe rundere i kantene. Nåværende president Mubarak prøver å formulere en politikk som gir større spillerom for islamistene, spesielt Muslimsk Brorskap, enn de har hatt før, uten å gi dem så mye frihet at de kan samle en effektiv opposisjon til hans eget regime. Mange av de islamistiske gruppene fungerer som sosialhjelpsapparat for de brede lag av befolkningen. De fyller en funksjon som staten har vist seg å ikke mestre. Dette gjør at de nyter stor popularitet og tillitt, og det setter regimet i en vanskelig situasjon: Om de slår for hardt ned på disse gruppene vil folket kunne mobiliseres til protest. Om de lar dem operere ukontrollert vil de helt realistisk kunne danne parti og vinne valg på lovlig vis. Muslimsk Brorskap har et organisasonsapparat som uten særlige vanskeligheter kan bli til et velfungerende partiapparat. Situasjonen i dag er at Brorskapet stort sett har handlefrihet under tett oppsyn, så lenge de ikke driver aktivt og uttalt motstandsarbeid mot regimet. Brorskapet har benyttet seg av smutthull i kandidaturlovgivningen for å stille til valg på legalt vis - det er ikke tillatt med religiøse partier i Egypt - bl.a. ved å la sine folk stille for fagbevegelsene, hvor Brorskapet har en høy stjerne. Regimet har vedtatt nye lover som begrenser mulighetene for slik praksis, uten å eliminere dem helt. Det er en meget delikat balansegang for begge parter, og eventuelle brølere kan få store konsekvenser for mange mennesker.

Oppmykningen fra myndighetenes side i forhold til Brorskapet har gitt positive resultater for alle. Brødrene har fått en mye greiere hverdag og større påvirkningsmuligheter. Påvirkning medfører ansvar, og ansvar krever moderasjon. I det gjensidig vennligere klimaet som råder nå i forhold til for 20 år siden, har Brorskapet blitt langt mindre kompromissløst og mye fredeligere både i ord og handling. Dette er helt klart i statens interesse, for ikke å snakke om folkets.

Denne trenden ser vi flere andre steder i Midtøsten: Der hvor islamistiske grupper har fått mulighet til å delta i det politiske liv på legal måte, har de vist ansvar og moderasjon. Tyrkia er et ferskt eksempel. Erbakan utførte godt politisk håndtverk den tiden han fikk sitte i regjeringsposisjon. Det islamske partiet gikk inn for små og gradvise endringer basert på parlamentssanksjoner i sitt arbeid for å gjenopprette islams plass i det tyrkiske samfunnet. Ett eksempel er at de sørget for lettere tilgang på Koranundervisning for barn hvis foreldre ønsker dette. Nå avsatte den tyrkiske hæren Erbakan etter et drøyt år fordi krefter der syntes han sviktet Kemal Atatürks idealer i for stor grad (Tyrkia har grunnlovsfestet at Atatürks idealer alltid skal ligge til grunn for all politisk handling i landet, og Atatürk var en innbitt sekularist), så verden har dessverre mistet sin andre mulighet til å se hvorledes et folkevalgt islamsk parti skjøtter statsdrift. Den første var Algerie i 1992. Der ble valget - som var godkjent av internasjonale observatører - annullert fordi det islamistiske partiet FIS vant med god margin. Valgseieren skyldtes ikke bare støtte i folket, men også en inndeling av valgkretsene som gjorde at det sto færre velgere bak hvert mandat som gikk til FIS. Det var en uforutsett situasjon som ikke desto mindre førte til enorme konsekvenser for hele landet. Det sittende militærregimet benyttet like godt anledningen til å forby hele partiet, og mange av dets ledere dro i eksil. Internasjonale aktører prøvde å få i gang forhandlinger mellom regimet og FIS, noe mange av eksil-FISerne var stolte av. Noen av de som var blitt igjen nektet imidlertid å inngå kompromisser. Til slutt ble FIS som organisasjon splintret av indre stridigheter, og mange av de «sinteste» startet nye, små islamistiske organisasjoner som primært var aggressivt i opposisjon til sittende regime i Algerie, og sekundært islamistiske. Situasjonen i dag er fullstendig kaotisk og uoversiktlig. Folkemord, voldtekt og drap på gravide kvinner har ingenting med islam å gjøre. Muslimer og islamister i og utenfor Algerie hevder at mange av massakrene utføres av regjeringssoldater utkledd som islamister for å samle folket mot islamistene, andre mener vold er islamistenes fremste budskap som bevist i Algerie. Andre igjen mener de som massakrerer nok kaller seg islamister men egentlig bare er sadister og voldsromantikere som ønsker å sverte den sanne religionen ved å spre falske budskap.

Hva har dette med meg å gjøre?

Islamisme er en høyst levende ideologi som har stor innflytelse i hele Midtøsten. Voldsbruk hører ikke naturlig hjemme i denne ideologien, men terror er som kjent den svakes våpen. Gjennomgående er det tilfelle at vold kjennetegner de islamistiske gruppene som er fratatt all mulighet til normal deltagelse i det sivile liv, og historien gjentar seg; ved terror forsøker man å tvinge omgivelsene til å ta en på alvor - som regel uten andre resultater enn at man skaffer seg selv en masse uvenner.

Vestlige regjeringer følger den politiske utvikling i Midtøsten med haukeblikk og har flere ganger intervenert for å redusere islams innflytelse på det politiske liv der. For eksempel skjedde annulleringen av valget i Algerie nærmest etter ordre fra den franske regjeringen. Begrunnelsen er alltid at man vil sikre demokrati og menneskerettigheter for innbyggerne i de forskjellige statene i Midtøsten. Men med unntak av Israel finnes det ikke en eneste stat i den regionen som kan kalles demokratisk i en vanlig, vestlig forståelse av ordet. Ikke ett av landene har full ytringsfrihet eller fullstendig frie valg med full mulighet for deltagelse både som velger og kandidat, så det eksisterer ikke noe å «sikre». Man har heller ikke vært så fryktelig ivrig etter å påvirke de sittende regimene til å jobbe mer mot demokratisering, unntatt i forhold til Irak og Iran - og i den sammenhengen har motivet neppe vært av idealistisk karakter.

Noen islamistiske grupper har offentlig erklært at i deres idealstat vil det være allmenn stemmerett, respekt for menneskerettighetene og ytringsfrihet - for i deres idealstat vil alle ha det så bra at kanaler for kritikk vil være overflødige. Det finnes flere lærde muslimer, f.eks. An-Naim, som bruker masse tid på å benytte klassiske Koran- og Hadithtolkingsteknikker for å bevise at både demokrati og menneskerettigheter er fullt kompatibelt med islam.

De fleste gruppene er meget vage på direkte spørsmål om disse tingene, hvilket vekker mistanke om at de slett ikke har tenkt til å ivareta slike prinsipper. Det er fullt mulig for dem å avskaffe demokrati med den begrunnelse at den islamske stat er et feilfritt teokrati, et samfunn hvor Gud selv er sjef og mennesker bare Hans «byråkrater», og det er ateistisk å utsette Guds orden for menneskelig kontroll. Dette er unektelig et vanskelig dilemma; innebærer islamisme nødvendigvis at man må velge mellom frihet og trygghet?

Et minst like stort tankekors er det at vestlige stater bruker fundamentalt udemokratiske metoder for å «kjempe for demokrati». Knebling av meningsmotstandere gir neppe fruktbar grunn for demokratibygging, det gjør ei heller utilbørlig innblanding i andre lands saker for å annullere valg hvis utfall ikke passer med ens egne sympatier. Det har for den del heller aldri vært tema for debatt hvorvidt demokrati etter vestlig modell virkelig er den objektivt beste samfunnsstyreformen.

Det er et faktum at ingen vet hvordan et valgt islamsk parti i regjeringsposisjon ville arbeide. Mange land i Midtøsten sliter med store sosiale og økonomiske problemer, og statsstyringsmodeller importert fra den vestlige kultursfære har ikke på tilfredsstillende måte løst disse. En årsak til islamismens økende popularitet er som vi har sett at mange føler det er på tide å prøve en egen modell, en arabisk/islamsk modell.