Abdullahi Ahmed an-Naíim i samtale med Kari Vogt

An-Naíim (f. 1946) fra Sudan tilhører en generasjon muslimer som forener forskning med et sterkt sosialt engasjement. Hans arbeide er først og fremst konsentrert om menneskerettighetsspørsmål og forholdet mellom islam og menneskerettigheter.

An-Naíim er disippel av den sudanesiske reformtenkerene Mahmoud Mohammed Taha, som ble henrettet under Nimeiri-regimet i 1985. I denne samtalen forteller An- Naíim om sitt møte med Taha, grunnleggeren av De republikanske brødre og søstre, en religiøs bevegelse som engasjerte seg sterkt i sosiale og politiske spørsmål, og som blant annet krevde full likestilling for kvinner.

Mahmoud Mohammed Taha har gjort rede for sitt syn i boken Islams annet budskap, utgitt i 1983 og oversatt til norsk i 1984. Her tar Taha utgangspunkt i Koranens eldste deler, de mekkanske surene, og hevder at de har et langt mer tolerant og mindre politisk innhold enn de surene som ble åpenbart i Medina. An- Naíim viderefører og videreutvikler disse tankene i sitt forfatterskap.

An-Naíim måtte forlate sin som professor ved universitetet i Khartoum i 1985, og har deretter hatt en rekke gjesteprofessorater i Canada og USA. I 1991-92 hadde han Olof Palme-professoratet ved universitetet i Uppsala, Sverige. Han er nå direktør for Afrika Watch i Washington, D.C.Abdullah Ahmed An-NaŽim: Jeg vokste opp i en liten landsby ved Nilen, ikke langt fra Khartoum. Jeg var eldst i en søskenflokk, og da jeg var fem, begynte jeg på det vi kaller en khalwa, en koranskole. Et par år senere begynte jeg på skolen, i min generasjon var det blitt vanlig å sende barna på folkeskole. Det var ingen spesielt sterke muslimske tradisjoner i min familie, vi var helt vanlige sudanesisk-afrikanske muslimer i et arabisk samfunn i Nord-Sudan. Religionen var selvsagt viktig, den preget oss, men egentlig uten å være særlig synlig; islam var en naturlig del av en helhet, og det var ikke i forhold til islam vi definerte en persons status eller verdi.

Sudan hadde vært under britisk og egyptisk styre, og det nord-sudanesiske samfunnet i 50-årene var svært fattig. Men dette var samtidig en stabil og fredelig tid som varte til langt ut i 70-årene; da begynte problemene å tårne seg opp for alvor. Dette var vel å merke Nord-Sudan, Syd-Sudan er en helt annen historie. Vi i nord visste svært lite om hva som foregikk i syd.

Under oppveksten følte jeg meg nok som muslim, men jeg praktiserte ikke; jeg ba for eksempel ikke de daglige bønnene. Ramadan-festen var i høyere grad et sosialt anliggende, og når ramadan kom, var det helt naturlig at alle fastet. Vi var naturligvis svært åpne for utenlandsk innflytelse, vi var optimistiske, vi ønsket økonomisk utvikling og politisk stabilitet. Og selv om debatten om nasjonal identitet og om islams rolle i politikken alt var i gang, var dette langt fra hva flertallet var opptatt av.

Jeg startet jus-studiene ved universitetet i Khartoum og jeg bør nok fremheve at for de aller fleste av oss studenter var idealet et demokratisk, pluralistisk og egalitært samfunn. Kvinners rettigheter, ikke-muslimers rettigheter i et muslimsk samfunn, religionsfrihet og et flerpartisystem, alt dette tok vi for gitt og opplevet ikke noe av det som problematisk. Studiet la vekt på konstitusjonell rett og engelsk common law, vi arbeidet også med sudanesisk sedvanerett; familieloven var bestemt av islamsk lov, shariía.

Mot slutten av 60-tallet blomstret den islamske debatten opp, og islamiseringen av samfunnet begynte å bli synlig. På denne tiden begynte debatten om hvorvidt Sudan skulle ha en islamisk grunnlov. Jeg hadde valgt å studere shariía langt grundigere enn mine medstudenter, i tillegg spesialiserte jeg meg i internasjonal rett og i menneskerettighetspørsmål. Jeg var følgelig i voksende indre konflikt mellom min muslimske tilhørighet og den urettferdigheten og uhensiktmessigheten jeg opplevet at sharia representerte.

Under mitt tredje år ved universitetet traff jeg helt uventet Mahmoud Mohammed Taha. Jeg begynte å følge hans undervisning, og litt etter litt ble jeg engasjert i hans ideer. For meg var disse ideene en vei mot forsoning, de ble en hjelp til å forene de to stridende delene av meg selv: mitt engasjement i menneskerettighetspørsmål og demokratiske verdier på den ene siden, og mitt engasjement i islam på den andre. For meg var dette et avgjørende øyeblikk, og Tahas innflytelse ble grunnleggende. Jeg kastet meg over arbeidet. Jeg leste alt Taha hadde skrevet, fulgte undervisningen hans og deltok i samtaler. Jeg fant en indre fred. Jeg tviler på at andre muslimer i mitt miljø ville ha funnet noen muligheter for forsoning uten de ideene Taha fremsatte. Nettopp i denne tiden ble jeg vitne til hvordan venner og medstudenter som var politisk aktive enten gikk til høyre og ble mer og mer islamistiske eller ortodokse, eller de gikk til vensre og ble marxister eller forkjempere for en eller annen variant av arabisk nasjonalisme eller sosialisme. De som endte på venstrefløyen, forkastet islam og islamske verdier, både kulturelt og religiøst. De ønsket en sekulær, såkalt moderne stat og nasjon.

For meg løste Taha altså et dilemma, og skilte min erfaring fra de to andre orienteringene. Jeg ble medlem av De republikanske brødrene.

(...)

K. V.: Kan du utdype hvilke konsekvenser møtet med Taha fikk for deg?

A.N.: Jeg forandret min måte å leve på, jeg begynte å be og faste, alt med en klar idé om hvor jeg ville, i hvilken retning jeg beveget meg. Jeg ble fortrolig med Taha og hans filosofi. Det er sider ved ham som er lite kjent. Alt som er publisert og sagt om ham har hatt tilknytning til hans synspunkter på shariía, men han hadde også dype innsikter i spørsmål om menneskers frihet, menneskets gudsforhold og etiske problemer.

Medlemskapet var altoppslukende, det krevet et totalt engasjement. Det preget våre liv fullt ut, religiøse, sosiale og intellektuelle aktiviteter var deler av en helhet. Vi var på vårt vanlige arbeid fra åtte om morgenen til klokken fire om ettermiddagen, deretter var vi tilbake i Tahas hus. Om kvelden gikk vi ut og prekte på gaten, etterpå kom vi tilbake og holdt møte for å forsøke å formulere tankene våre i felleskap. Mange medlemmer var selvsagt gift. Det var mitt tilfelle, men vi møtte med kone og barn og alle deltok på møtene. De ugifte bodde i egne hus, kvinnene i kvinnehuset, mennene i mannshuset. Dette livet var intenst, og det var helt frivillig. Det var et liv som var formet etter en klassisk sufi-modell, eller etter livsformen i en madrasa, for den saks skyld.

Etterhvert kom det til konfrontasjoner med Nimeiri-regimet. I begynnelsen støttet vi regimet, det hadde et utviklingsprogram og en nasjonal orientering vi syntes var verdt å støtte, selv om vi altså levet i en ettpartistat og ikke syntes det var ideelt. Mot slutten av 70-årene begynte president Nimeiri å nærme seg islamistene. Hva hans motiver var, er det unødvendig å komme inn på her, men resultatet var at han valgte å anvende shariía, noe man ikke hadde gjort i Sudan de siste 40 årene. Vi mente dette var galt, både for Sudan og fra et islamsk synspunkt, og i våre traktater gjorde vi rede for vårt standpunkt.

I mai 1983 ble vi tatt. Vi ble fengslet uten lov og dom, noen få ble sluppet ut etter et par uker. Dette var like etter at Taha hadde publisert sine synspunkter på shariía, så det er ikke urimelig å tro at Nimeiri ville ha oss ut av sirkulasjon for en tid. Vi representerte imidlertid ingen politisk trussel, det var mer snakk om å statuere et eksempel. Etter 19 måneder i fengsel slapp vi fri. Dette var like etter at Nimeiris fulle islamiseringsprogram ble iverksatt.

I samme øyeblikk vi var ute av fengselet, protesterte vi ved å kunngjøre at disse lovene burde oppheves. Borgerkrigen var brutt ut i syd. Taha ble stilt for retten, han ble anklaget for høyforræderi, og anklagen omfattet også frafall fra islam, ridda. Han ble offentlig hengt den 18. januar 1985, 76 år gammel.

K.V.: Hva var det ved Tahas personlighet som gjorde mest inntrykk på deg? Hvordan vil du beskrive ham?

A.N.: Nøkkelordet når det gjelder Taha er frihet, absolutt frihet. Dette understreket han selv meget sterkt, hans snakket alltid om «den absolutte personlige frihet», al- hurriyya al-fardiyya al-mutlaqa. Selv virkeliggjorde han nettopp en slik grunnleggende frihet, en frihet som betyr viljen til å tenke fritt, evnen og viljen til å handle slik du tenker, og til å tale slik du tenker og handler. Samenheng mellom disse tre nivåene betyr fullestendig personlig integritet.

Når det skjer et brudd mellom disse nivåene, resulterer det i vold, urett og ondskap. Jo lenger vi kommer i å virkeliggjøre en slik integrasjon, jo mer humane og menneskelige blir vi. Taha personifiserte denne formen for integritet. Jeg kjente ham i 18 år og sto ham nær, og jeg så ham i alle slags situasjoner, sammen med alle slags mennesker. Jeg fikk oppleve hans grenseløse tålmodighet, medlidenhet og engasjement i hvert enkelt menneske. Jeg opplevet også hans generøsitet. Det dreiet seg om hjertets og åndens generøsitet like meget som om materiell generøsitet.

Jeg tror at nøkkelen til denne formen for frihet er fravær av frykt. Frykt ødelegger slike sammenhenger i personligheten som det jeg forsøker å beskrive her. Taha var uten frykt. Han ble ført til galgen fordi han nektet å inngå kompromisser på noe felt. Hvis man har mot og integritet til å opprettholde sammenhengen mellom tanke, ord og handling, vil man nødvendigvis måtte betale for det. Og det kan bety døden, slik som i dette tilfelle.

Dette er personlig og selvfølgelig helt subjektivt, men det som var så overveldende ved Taha, var hvordan hans nærvær ga indre fred. Jeg kan ikke forklare det, men det var nok å komme inn i rommet hvor han var for å føle at alt det som gjorde deg urolig eller oppskaket, bare forsvant, - det var ikke viktig lenger. Vi spurte oss jo om hva som lå til grunn for en slik utstråling, en slik barmhjertighet og et slikt engasjement. Han behøvde ikke å si noe, det var ikke engang nødvendig å snakke med ham. Selv tror jeg at det var møtet med en total og fullstendig ærlighet: Du visste at denne personen var for deg og med deg, uten forbehold eller begrensninger. Jeg opplever dette som religionens kjerne. Jeg vet ikke om noe slikt kan omsettes i en større skala, i politikken, men jeg tror også at dette er et grunnleggende problem i alle religioner - ikke bare i islam. Det grunnleggende er selve møtet, ansikt til ansikt. Det er i et slikt møte at religionen virkeliggjøres og fullbyrdes. Organisasjon er uunngåelig, den er en støtte for det andre og vesentlige. Men i det øyeblikk denne organisasjonen eksisterer, mister du også noe. Hvordan man skal forene, forsone og opprettholde disse to sidene, det er religionens dilemma.

Når jeg nå ser tilbake, tenker jeg også at den sudanesiske intelligentsiaen i denne tiden må ha hatt en helt spesiell åpenhet som nettopp skapte en slik mottakelighet for Tahas ideer; det som ble krevet av oss var jo at vi skulle ha både mot og modenhet til å definere og forstå oss selv - uten samtidig å måtte definere «den andre» negativt.

Etter at jeg ble nødt til å forlate Sudan, har jeg forandret meg og lært mye. I mange år satte jeg ingen spørsmålstegn ved Tahas ideer. Så kom en tid med tvil. Ikke angående hans person, men jeg begynte å se religionen som irrelevant. Hvis den mest humane, opplyste og fremskrittsvennlige formen for islam, som hadde kunnet skape en etisk ramme om et fellesskap, blir fullstendig forkastet av flertallet, hva da? Hvis den mest fullkomne og beste muslim jeg overhodet kan forestille meg, blir henrettet for frafall fra islam, og medlemmene av hans bevegelse blir forfulgt, da betyr det at ingen ønsker å vite, kjenne eller forstå. Når slikt skjer, tenker man: religionen har ingen sjanse. Det er ingen fremtid for religionen. Alle disse forfølgelsene skjedde jo i islams navn, og Taha ble henrettet som murtadd, frafallen, som ikke-muslim.

Når dette er sagt bør jeg tilføye: Jeg er på vei tilbake, jeg er mer forsonet med religionen nå.