Av Thomas Berg

De første mennesker som beveget seg ut fra Kenya hadde nok historier med seg, men Midtøsten ble den skriftlige litteraturens fødested. Her er historien så langt.

Ordet «litteratur» har som så mange andre ord sitt opphav i latin, der «litteratura» betyr «bokstavskrift». Hva sumererne i Mesopotamia (Irak) kalte fenomenet vet jeg ikke, men faktum er at det var de som skapte den eldste kjente skriften for 5000 år siden. Med verktøy skrev de i våt leire som senere ble tørket. Denne teknikken ble senere overtatt av assyrererne og babylonerne, og ble den vanligste skriften i Midtøsten i et par tusen år - oppgraderingene kom ikke så ofte den gangen. Omtrent samtidig med at sumererne oppfant sin kileskrift begynte egypterne å bruke en billedskrift som av grekerne fikk navnet «hieroglyf», etter «hieros» (hellig) og «glyfein» (innristet). Dette fordi de trodde skriften var magisk. Egypterne oppfant også papyruset, mens andre folkeslag tok i bruk pergament laget av kalveskinn.

Lenge var litteraturen hos de to kulturene dominert av religiøse tekster. I Egypt fikk de etterhvert en forkjærlighet for sagaer og lette og livlige fortellinger, mens mesopotamerne utviklet en tyngre og mørkere litteratur med eposet «Gilgamesj» i spissen. Det er historien om kongen som regjerte i byen Uruk omkring 2600 f.Kr, i tiden før den store flommen, som han får et forvarsel om. Beskrivelsen av denne flommen ligger så nær fortellingen om Noa, at flere hevder Bibelen nærmest har lånt den direkte. Senere epos som «Illiaden» og «Odysseen» har også lånt elementer fra «Gilgamesj», som har kommet til Hellas via hetittene i dagens Tyrkia. Syrerne og palestinerne skapte også verdifull litteratur, men ikke noe som har fått like stor betydning som den hebraiske. En av de aller eldste sjangre er visdomslitteraturen, som vi i dag kjenner best via Salomos ordspråk i Bibelen. Og den hebraiske lyrikken har en god representant i den sensuelle Høysangen:

Kom fra Libanon, min brud,
kom med meg fra Libanon!
Stig ned fra Amana-tinden
fra toppen av Senir og Hermon,
bort fra løvenes huler
og fra leopardenes fjell.

Ved siden av Det nye testamente, skrev de første kristne for det meste brev, læreskrifter, oppbyggelige fortellinger, legender, hymner og prekener. Om Koranen fortelles det at Gud valgte å sjenke den endelige versjonen av sitt budskap til en arabisk profet, fordi han talte det vakreste av alle jordens språk. Så hva skrev araberne før Muhammeds tid?

Arabisk litteratur begynner med den poesien som ble skapt århundret før islam kom på banen. Den tilhørte nomadene i ørkenen, og er forbausende sofistikert og formbevisst. Hvordan denne ble utviklet er det ingen som helt sikkert vet, da det ikke finnes noen tekster fra før det femte århundret. Før islam ble poesien formidlet via den muntlige overlevering. Det ser ut til å ha vært poetens lærersvenn som hadde oppgaven med å huske og overlevere disse videre før han selv ble poet og kunne lage sine egne dikt. I en kultur der litteraturen ikke blir skrevet ned, foregår hele tiden en utvelgelse som sikrer de beste verkene og glemmer de dårlige. Mye av det tidligere materialet må ha blitt tatt opp i og foredlet i de senere poetenes verker. Temaene og billedbruken ligger ofte nær den vi finner i de andre tradisjonene i Midtøsten.

Selv om byer fantes på den arabiske halvøy, var det ørkenen og beduinerlivet diktene handlet om. En poet var stammens stolthet, for hvem andre kunne forevige deres edle gjerninger, ære de dødes minne og latterliggjøre deres fiender i spottesanger? Disse tre emnene utgjør hovedkategoriene i denne diktningen.

Dette med spottesangene er interessant, da det kan forklare hvorfor profeten Muhammad næret et slikt dypt hat til poetene. De skulle ledes inn i helvete av selveste Imru ul Qais, de før-islamske poetenes fyrste, spådde han. Dette antageligvis fordi flere av hans motstandere - de rikeste blant araberne - ikke var så begeistret for hans budskap, og dermed ba sine lojale poeter om å spotte profeten og hans tilhengere med velskrevne rimvers.

Islam kom i stor grad til å forandre poesien. Som sagt førte religionens arv fra jødedommen med seg en større vektleggelse av individet fremfor stammen. Det ble ikke lenger skrevet heltedikt om de som utfordret døden i kamp, ettersom hellige krigere uansett kom rett til himmelen. Erobringene av nabolandene førte også til bedre levekår for arabere generelt. Mye av den gamle poesien handlet om problemene økonomisk usikkerhet førte med seg. Oppsvinget førte derimot til utviklingen av en bohemsk livsførsel blant visse lag av befolkningen i Mekka, Medina, Basra og Bagdad, noe som igjen fremmet «dekadente» sjangre som drikkevisen og kjærlighetsdiktet. Særlig det tragiske kjærlighetsdiktet ble populært.

I den før-islamske perioden var det poetens oppgave å sette opp en modell for den stabile og uegennyttige livsførsel. Han hyldet stammens fellesskap i en verden der kaoskreftene alltid lå på lur. I og med islam ble samfunnet mer organisert og dermed stabilt, og poetens rolle endret seg. I stedet for å hylle strukturen søkte han å unnslippe den. Han ble et institusjonalisert kaosmoment, en rituell klovn, slik Rimbaud og Hans Jæger ble det i Europa tusen år senere. «Jeg bryr meg ikke om når mitt dødsbeger kommer; jeg har allerede nydt det som er mulig av vinbegeret» synger poeten, og legger til: Qum sayyidî na´ si jabbara s-samawati, «kom, min herre, la oss gjøre opprør mot himmelens despot». Den muslimske poeten som hyllet alkohol hadde sitt alibi: Profeten selv hadde sagt at poeter sier en ting og gjør noe helt annet.

De var mange som bekymret seg over de nye poetenes blasfemier og manglende respekt for islams grunnverdier. Tradisjonalistene satte dermed i gang et skippertak for å få skrevet ned de gamle diktene. En annen viktig årsak til at dette ble satt i gang, var nødvendigheten av å få de nyerobrede folkene til å forstå at araberne var bærere av en lang og edel kulturtradisjon. Dermed var alt duket for en stor poet-krig på 800-tallet. Tradisjonalistene fremholdt den gamle diktningen som den ideelle. De nye bypoetene fnyste og spurte hvorfor en som leste grekernes og persernes tidlige verker, som diskuterte med astronomer, matematikere og de forfinede elskere blant Bagdads tusen og én metropoliske fristelser, skulle interessere seg for de barbente og overtroiske beduinenes primitive viser. Men gnisningen bar frukter. I de velutrustede bibliotekene i tilknytning til moskeene, samlet de lærde seg og diskuterte og skrev kommentarer. Ikke bare om poesi, men også filosofi, teologi og oversettelses-problematikk. Gjennom deres arbeid ble det arabiske språks uttrykksmuligheter finslipt, og det ble utviklet en intellektuell tradisjon som tilførte det arabiske språk noen av dets mest interessante tekster. Den kanskje største av disse var historikeren og poesielskeren Ibn Khaldoun fra Nord- Afrika. Om ham har libaneseren Hesham Bahari sagt: «Ibn Khaldoun skrev det siste kapitlet i den klassiske, arabiske litteraturen før teppet ble senket over denne 600 år lange kjede av profetiske, visjonære og skapende generasjoner av intellektuelle fra ulike raser og kulturer, som historisk ble bundet sammen gjennom muntlighetens uanede potensiale, en resiterende røst som så smått ble forvandlet til en bok skrevet av kollektivet for kollektivet. Mellom Koranens preskriptive prosa og Ibn Khaldouns deskriptive prosa, gikk det seks århundrer. I løpet av denne tiden ble det arabiske språket forvandlet fra et perifert ørkenspråk til et verdensspråk med historiens mest omfattende litterære produksjon. Arabisk var blitt den muslimske verdens latin, som forenet lærde, poeter, kunstnere og filosofer fra Indonesia til Andalusia, fra Timbuktu til Kaukasus.» Ifølge Bahari så Khaldoun at de muslimske landene var iferd med å sakke akterut, at araberne falt tilbake til en nomadisk tilværelse i en tid der europeerne hadde begynt å interessere seg for vitenskap. 100 år senere invaderer tyrkerne området, og dermed kom en langvarig kulturell stagnasjon.

Før den tid hadde de imidlertid skrevet ferdig «Tusen og en natt», som på arabisk bærer det klingende navnet «Kitab alf laila wa-laila», boken om tusen og en natt. Rundt perioden for Ibn Khaldouns død (1406) begynte samlingen å anta den form den har i dag, etter å ha gått igjennom en lang formingsperiode. I sitt etterord til bøkene skriver Jan Kjærstad at alle fortellingene kan ha hver sin forfatter. Det antas at rammeberetningen om Sjeherasad stammer fra India, før den ble flettet inn i persiske eventyr. Deretter ble samlingen tilpasset det arabiske området rundt 900- tallet, da vi finner henvisninger til en persisk samling ved navn «Hazar Afsana» (Tusen fortellinger). I Arabia ble nye eventyr lagt til frem til 1100-tallet. Disse preges av en forkjærlighet for byen og handelsstanden. Nettopp av denne grunn er samlingen en rik kilde til informasjon om de sosiale forholdene i Midtøstens middelalder. De yngste eventyrene ble lagt til i Egypt mellom 1000 og 1300.

Ifølge Kjærstad har «Tusen og en natt» aldri blitt regnet som seriøs litteratur i de arabiske landene: «Verket har en lav status i forhold til andre ansette sjangrer, særlig den raffinerte lyrikken. Ikke minst det hverdagslige, folkelige språket vekker anstøt for en kultivert araber. Sånn sett er «Tusen og en natt» ikke representativ for arabisk litteratur. Det er derfor noe av et paradoks at «Tusen og en natt» i Vesten står som synonym for alt arabisk og orientalsk.»

Da fornyelsen og vitaliteten kom tilbake i det forrige århundre, gjorde araberne som europeerne under renessansen: De så seg tilbake, fikk øye på de store poetene fra islams gullalder og skrev dikt som senere er blitt kalt ny-klassiske. Disse har blitt etterfulgt av romantikere og diktere som har gått bort fra de strenge reglene for arabisk poesi, slik at araberne i dag har en sterk rekke av moderne poeter.