Smuler

Baksnakking
Vi gratulerer
Are Kalvøs nye bok
Bull´s Eye
Salon Magazine

Baksnakking

Jeg er glad han ikke var min gamle venn. Altså, hvor mye jeg enn prøver å være som Gandhi; å ha respekt for absolutt alle mennesker og tenke som så at det er en grunn til at de er som de er, de mener ikke noe vondt med det, tar jeg meg selv av og til i å synes at jøsseball, var han der dust eller? Jeg jobber med saken.

Som regel går det greit når jeg får dem litt på avstand, kan tenke at: OK, han har sikkert ikke hatt det bare lett her i livet, gale oppvekstvilkår kan ramme hvem som helst. Ingen er født til genier. Selv Einstein kunne ha ravet full rundt i gatene på den tiden han utarbeidet relativitetsteorien om han hadde fått bank hver lørdag av sin far som liten. Det kunne ha vært meg som sto der midt i butikken og holdt et pinlig idiotisk og kvasi-intellektuelt foredrag om julens materialisme for to gamle venner med et stemmevolum som sørget for at alle andre også hørte det. I stedet var jeg den som stilte meg opp for å kikke på noen tegneserier bare noen meter unna fyren for å kunne gasse meg i meninger så hinsides enhver fornuft at jeg ikke ville ha følt det bryet verdt å argumentere med ham om vi en gang skulle komme i prat.

I mitt stille sinn ønsket jeg meg en diktafon, slik at jeg kunne teipet alt drittpreiket og basert en fabelaktig dust av en romanfigur på det. På vei ut angret jeg litt. Selvfølgelig er det taperaktig å flire av de du synes er teite. Like taperaktig som alle skinheadsene som må banke og hetse utlendinger for å føle at de er verdt noe. I grunnen er det en hårfin grense mellom en slik direkte trakassering og all den baksnakkingen selv folk jeg på andre måter respekterer, driver med. Poenget er bare å føle seg bedre enn andre.

Også her kommer disse Gandhi-greiene inn. Jeg prøver å la være selv. Likevel flyter jeg occasionally med strømmen og slenger litt dritt jeg også. Men som regel sitter jeg bare og hører på. Det deilige med det er at jeg kan sitte med et fornøyd smil om leppene og føle meg bedre enn de som baksnakker. Ha-ha, humrer jeg inni meg selv, heldigvis er jeg ingen slik dust som har behov for å slenge dritt om andre for å føle meg vel, så tar jeg meg selv i denne åpenbare motsigelsen, et cetera, rykk tilbake til start.

Montanus

Vi gratulerer

Som de mest oppvakte og trofaste lesere av Filologen vil huske, ble det i årets første utgave utlyst en konkurranse. Oppgaven gikk ut på å lage et akrostikon - noe som er så vanskelig at den lave deltagelsen er fullt forståelig. Faktisk ble kun ett eneste forslag innlevert. Da selv ikke dette viste seg å holde mål, var redaksjonens ambisjon å dysse det hele ned og avvise alle krav om premie. Men innsenderen - som er kommet på det rene med at han var den eneste deltageren og dermed vinneren - har vist en slik standhaftighet og mast så mye om denne saken at han likevel er blitt tildelt førstegevinsten. Vi vil derfor få lov til å gratulere Frode «Handyman» Petterson med førstepremien: En guidet omvsning i våre redaksjonslokaler vil snart finne sted. Håpet er at premievinneren heretter vil slutte å plage redaksjonens medlemmer.

Slik blir DU medialurt

Av Sølvi Sjåar

Are Kalvøs nye bok bør leses av alle tabloide. Problemet er at de kanskje aldri vil få den med seg. Men alle vi andre har mye moro i vente.

Mange tror Are Kalvø kun er en ondsinnet satiriker som kun er lykkelig når han via treffsikre parodier og røvergløgg argumentasjon greier å blottstille hvor dumme norske maktmennesker er.

Ingenting kunne være mer feil.

For er det noe den samfunnsengasjerte møringen fra P2s Hallo i uken beviser i sin fjerde bok, «Men fjernkontrollen min får du aldri», som han har laget sammen med tegneren og med-satirikeren Knut Nærum, er det at han også kan være et eiegodt og sjenerøst menneske med omtanke for sine medmennesker. Også journalister. For det er media det handler om i denne nye boken, media i sine mange variasjoner: Tabloider, talkshows, nyhetssendinger, underholdning og forbrukerjournalistikk. Og se om han ikke allerede i første kapittel sender en varm tanke til de eneste ofre av flykapringer på norsk jord: Nyhetsreporterne. For aldri har noen blitt drept under en slik episode her i det trygge landet vårt. Derimot har en lang rekke flinke folk med utdanning og familie blitt gjort til latter for en hel nasjon på riksdekkende fjernsyn, der de omgitt av dårlig teknikk og minusgrader må fortelle det norske folk gang på gang i ekstra nyhetssendinger at de faktisk ikke vet hva som skjer der ute på rullebanen. Og eksemplene er flere: Vi møter en bekymret Kong Harald som lurer på hva Jon Gelius faktisk vil ham. Vi finner en apologi for Jesus fra Drammen. Og vi blir forklart at det slett ikke er av spekulative hensyn Dagbladet bruker digre fargebilder av nakne damer når de skriver om sykdommer, slanking, bading, doping, helsekost, ekteskap, utroskap, feriereiser, mobbing eller oppvekst.

At Kalvø likevel sklir ut i den rene satiren fra tid til annen får vi bare tilgi ham. Det er ikke alltid lett å være konsekvent. Han lar seg tross alt ikke avfilme mens han mandig går rundt i en Marlboro-frakk og frostrøyken står ut av munnen hans for å vise at han er en mann med en misjon. Da høres det blant annet slik ut:

«Då stortingspresidenten gjekk ut og kritiserte debattprogram i mars 1997, medførte det ein debatt om debattprogram i debattprogrammet «Absolutt» på NRK2, der debattprogramleiar Fredrik Skavlan debatterte debattprogram med debattprogramleiarane Anne Grosvold, Nils Gunnar Lie og Terje Svabø.»

Ren satire fra Kalvø der, altså. Vi tar en til med en gang: «Skjult kamera er ein svært gammal programidé som baserer seg på ein tanke om at folk flest ikkje har noko imot å bli plaga livet av dersom det blir vist på TV etterpå.»

Noe som er litt dumt er at det på forsiden er benyttet et såpass forsiktig formspråk at boken antageligvis ikke vil nå ut til de som virkelig kunne ha godt av å lese den. Vi vil derfor foreslå at andreopplaget gis ut med fulle krigstyper og plenty av stjerner og riftekanter. Kanskje også i tabloidformat.

Likevel: Vi kan ikke forstå annet enn at Kalvø har gitt ut en skremmende god beskrivelse av hvordan mediene i dag fungerer, og at boken bør bli pensum på Journalisthøgskolen. Antageligvis vil de ikke trenge flere bøker enn denne. Vi kan heller ikke annet enn forstå at Are Kalvø bør ligge lavt i NRK-kantinen noen måneders tid.

Bull´s Eye

Av Leif Bull

Jeg hater skattebetalere, og jeg hater tv-tittere. Haterdemhaterdemhaterdemhaterdem. Av hele mitt hjerte.

Ikke sånn å forstå at jeg har noe imot folk som betaler skatt, tvert om, flere av mine beste venner betaler skatt. Og personlig synes jeg fjernsynet er en glimrende oppfinnelse, spesielt søndag formiddag har dette mediet mye å gi meg. Så hvem er det egentlig jeg hater? Jo, skattebetalere og tv-tittere. Eller kanskje «Skattebetalere» og «Tv-tittere» blir riktigere. Du vet, de på leserbrevsiden i VG. Ring a bell? Ja de ja, de som skriver inn og deler sin selvrettferdige harme med alle andre, for nå har bensinprisene steget igjen, samtidig som pakistanske seriemordere får minkpelser på sosialen, og det har vært så mange repriser i fellesferien, hva går lisenspengene til? Jeg hater dem.

Det er ikke fordi jeg som regel er uenig med leserbrevskribentene at jeg hater dem. Det ville vært for dumt å hate alle man er uenig med. Det er den gjennomførte idiotien i alle aspekter ved deres leserbrev som provoserer meg. La meg utdype: som jeg nevnte i sted, synes jeg det er helt i orden at man betaler skatt, og det er ingenting i veien med å se på tv. Problemene dukker først opp når man begynner å definere seg selv etter disse handlingene. Ja, jeg ser på tv, men jeg er ingen tv-titter. Det finnes sider ved min opptreden, mine tanker, mitt jeg, som er viktigere for meg å fremheve. For eksempel navnet mitt. Et navn er en fin ting. Nå vil selvsagt noen innvende med at ikke alle vil ha navnet sitt på trykk, men dette er ingen unnskyldning. Det gjør bare saken verre. Her velger du å gå undercover inn i det offentlige rom, du kan signere dine meninger med hvilket alias du vil, alle VGs lesere vil se deg bak den masken du selv har valgt, og hva signerer du med? En intellektuell «Josef K.»? En mystisk «Mr. X» eller «N.N»? En fristende «Banderas» eller «Pamela»? Nei. Du er en skattebetaler. Først og fremst en skattebetaler. Derfor skal det være ditt navn. Ikke bare er det latterlig å signere på denne måten, det er også komplett overflødig. Hvorfor ville en person som ikke betalte skatt klage over måten hans/hennes skattepenger ble brukt på? Eller en som ikke så på tv, hvorfor ville vedkommende klage over tv-programmet? Ikke sant?

Og det er mer. For eksempel engasjementet de klarer å legge for dagen. Et glødende, oppriktig engasjement i «saker» som er så inn i Hedmarken små og verdiløse. Repriser på tv. Hvorfor en eller annen mann med guffen frisyre spiller/ikke spiller på landslaget i fotball. Hvor ondskapsfulle røykere er. Det er greit å bry seg om de nære ting, men fy faen. Hvor langt opp i ens eget rectum må en gå før en er nær nok en selv og ens egen hverdag? Igjen er det dette med offentlige rom; man klarer å karre til seg et hjørne, klatrer opp på en kasse og roper, og ut kommer sutring av en annen verden. Jeg fikser det ikke, Pelle, jeg fikser det ikke!

Også troen på at det virker da gitt! Endelig blir folkets stemme hørt, liksom. Nå synes jeg de er slemme mot han stakkars Carl I. Hagen på fjernsynet, jeg tror jeg skriver et leserbrev om saken, så blir det nok slutt på denslags. Eller nei, jeg ringer inn til TV2 og klager, da blir det nok vei i vellinga. Hvis jeg ringer flere ganger får det dobbel effekt, for da skriver VG om det i morgen, kanskje til og med på førstesiden, under overskriften «TELEFONSTORM I NATT». Folkestyre i praksis. Jajamensann. Til alle dere som kjenner dere igjen i de foregående setningene: Vær så snill. Slutt. Dere lurer dere selv. Dere blir ikke hørt, eller tatt alvorlig, dere bare understreker deres egen maktesløshet.

Nei, var det opp til meg, skulle vi ha internert hele pakket. Funnet et velegnet sted, for eksempel Drangedal, reist en mektig mur rundt, smelt opp noen blokker i Ammerudstil og låst dem inne for godt. «Skattebetalere» i blokk A, «tv-tittere» i blokk B, «på vegne av flere» i blokk C, og så videre. D.D.E kunne stå for underholdningen, og maten ville de få direkte fra A/S Veikroer. Hver og en kunne få utdelt en megafon, og ved faste tider ville det være fritt ord, hvor alle som hadde noe på hjertet kunne gripe megafonen sin, åpne vinduet og skrike ut sin mening av sine lungers fulle kraft. Det sier seg selv at hørselsskader ville bli svært utbredt, men litt må man ofre. Er jeg slem, arrogant, spydig, nedlatende og så videre? Skriv et leserinnlegg om det da vel. Men husk å undertegne med eget navn.

www.salonmag.com

Bokanmeldeleser! Reiseskildringer! Camille Paglia! Film! Mediekritikk! En helt fantastisk lay-out! Flotte illustrasjoner! Og mye, mye mer, helt gratis. Å oppdage Salon Magazines hjemmesider på nettet er noe av det nærmeste vi har kommet himmelen i saiberspeis siden vi begynte å sørfe.

[ Forrige artikkel | Tilbake til forsiden | Neste artikkel ]