Tidsepoken mellom Romerrikets fall og renessansens begynnelse har ikke akkurat vært bejublet av historikerne. Humanismen var lyset i enden av en århundrelang, mørk tunnel. Det historiebøkene til europeisk skoleungdom ikke sier noe særlig om, er den fullt opplyste og sterkt trafikkerte tunnelen som gikk parallelt med den europeiske.

Vi skimter lyset fra den andre tunnelen gjennom sprekkene i fjellveggen av og til. Ex.phil.-foreleseren nevner såvidt en viss Avicenna, etter sigende en fortreffelig fyr som kunne Koranen utenat i åtteårsalderen. Eller man heftes ved et par linjer om en mann ved navn Averröes. Bare så synd at disse karene befant seg i feil tunnel og ikke hadde noe å gjøre med vår triste middelalder. Eller hadde de det? Mon ikke det skjuler seg mer bak disse navnene enn det vi har blitt presentert for gjennom minst 12 års skolegang?

Avicenna (d. 1037), bedre kjent som Ibn Sina i den arabiske verden, falt inn i en solid arabisk tradisjon med sine lærde verker om medisin og filosofi. Det faktum at hans «Medisinske prinsipper» var standardverket for europeiske medisinstudenter i ca. 600(!) år burde alene være nok til å oppmuntre oss til å se nøyere på arabisk åndsliv i middelalderen.

I motsetning til i Vesten, hvor tenkere og intellektuelle ofte ble mistenkeliggjort og forfulgt av en barbarisert kirke, ble lærdom og kunnskapshunger betraktet som høyverdig i den arabiske kulturen. Dette grunnet dels i at passasjer i Koranen faktisk oppfordret til slik aktivitet, dels i at araberne på ca. 100 år hadde opprettet et multikulturelt og intellektuelt mangfoldig imperium. Fra 800-tallet av oversatte araberne store mengder litteratur av og med de hellenistiske mestere. Særlig Aristoteles ble studert og forsøkt tilpasset den islamske teologien, ulikt utviklingen i Europa, der politikken var å forby alt som ikke så ut til å være i harmoni med de rådende dogmer.

Lærdom og kunnskap

Muslimene hadde imidlertid nok av egenproduserte oppfatninger om ymse emner. De fleste var naturlig nok relatert til islam, slik som jus, fortolkningslære og mystisisme. Det var på dette grunnlaget skolene ble opprettet. De var internatskoler, ofte i tilknytning til moskeer, og ble kalt madrasaer, derav det norske ordet madrass. Allerede før de kom til madrasaene, hadde studentene gjennomgått en grunnskole hvor det var vanlig å lære Koranen utenat. Utdannelsen varte i mange år, og på det siste stadiet reiste studentene rundt og oppsøkte mestere for å få intellektuelle «fagbrev». Det er ikke mye ved dette som minner om forholdene ved Universitetet i Paris på slutten 1100-tallet. Der var studentene mer opptatt av å feste og krangle, gjerne med våpen i hånd, om hvilken nasjonalitet som var den gjeveste. Slikt fantes ikke ved Midtøstens skoler, der var det da også en langt mer utviklet akademisk kultur: det rapporteres om minst 30 skoler i Bagdad i 1184.

Lærdom og kunnskap var ikke begrenset til madrasaene. I en tid hvor europeiske konger knapt kunne knote ned signaturen sin, var flere utenom det akademiske miljøet i Midtøsten lesekyndige. Papirbehovet var så stort at det fantes en mengde papirfabrikker, den første ble startet i Bagdad i 794-95. Sett i lys av dette er det kanskje ikke så utrolig at det muslimske biblioteket i Cordova, Spania, skal ha inneholdt 400.000 bind, eller at de flotteste gaver herskere kunne gi hverandre, var vakre og godt illustrerte bøker. Det kan nok festes tvil ved hvorvidt vår hjemlige konge Eirik Blodøks ville blitt begeistret over en slik presang.

«Hugg det av!»

Med denne leseiveren var det liv laga for de forskjellige vitenskapene. Muslimene unnslo seg heller ikke her. 150 år før Ibn Sina hadde al-Razi skrevet et ti-binds medisinsk leksikon som også fikk betydning for Europas legeyngel. Og det var ikke bare innenfor medisinsk teori muslimene sørget for en kraftig framgang. Al-Zahravi (d. 1013) blir av mange regnet som opphavsmannen til moderne kirurgi. Dette er en forståelig oppfatning når man tar i betraktning at mannen utviklet nærmere 200 kirurgiske instrumenter, gav detaljerte beskrivelser av øye-, øre-, hals- og blæreoperasjoner, samt begikk en 30-binds medisinsk avhandling, for å nevne noe.

Fullt så langt som dette hadde ikke europeerne kommet på denne tiden, og 100 år senere var ikke situasjonen noe særlig bedre. En historie fra memoarene til en araber som hadde mye å gjøre med korsfarerne illustrerer dette på en særdeles god måte:

«Et forferdelig eksempel på deres medisinske praksis er det følgende. Herren av al- Munaytarah skrev til min onkel og bad ham om å sende ham en lege for å hjelpe noen av følgesvennene hans som var syke. Så sendte han en kristen lege (dvs. en arabisk kristen) som het Thabit. Han hadde knapt vært borte i ti dager før han kom tilbake. Vi sa til ham: «Så raskt du helbredet den syke!» Han svarte: «De førte fram for meg en ridder som hadde fått en byll på foten (...). Jeg foreskrev et omslag for ridderen, fikk hull på byllen og det ble bra. (...) Så kom en frankisk doktor til dem og sa: «Denne fyren vet ingenting om medisin!» Han sa til ridderen: «Hva foretrekker du, å leve med čn fot eller dø med to?» Han svarte: «Å leve med čn fot.» Så gav legen beskjed om å hente en sterk ridder og en skarp øks. Jeg var til stede da det skjedde og så den frankiske legen binde mannens fot til en planke og si til ridderen: «Gi benet hans et hugg med øksen! Hugg det av!» Han rettet et øksehogg mot benet - mens jeg så på - men benet ble ikke alvorlig skadet, så han hogde en gang til. Blodet sprutet fra mannens ben. Han døde på flekken.»1

Araberne tok også konsekvensene av sine medisinske kunnskaper: Offentlige sykehus var en veletablert ordning i alle byene før tusenårsskiftet. Legene som praktiserte der, underviste også medisinstudentene, som nøt godt av forelesningshallene og bibliotekene som var inkorporert i sykehusene. Velutstyrte apotek og effektive laboratorier var også en del av institusjonene. Faktisk er farmasien en vitenskap av arabisk opprinnelse. Europeerne hadde på denne tiden få eller ingen kvalifiserte leger, og forøvrig fantes det knapt en by i Nord-Europa.

Et nødvendig navigasjonsinstrument

Etter hvert som man studerer Midtøstens historie faller flere og flere illusjoner om Vestens fortreffelighet til jorden. Roger Bacon er for eksempel en mann som har blitt viet stor oppmerksomhet av vestlige historikere. Hans bidrag til optikken var uvurderlig, og han regnes dessuten som en av pionerene innenfor den empiriske metoden. Men hvor mange vet at denne lysende vitenskapsmannen refererte til al- Haitham som selve Forfatteren når det gjelder optikk? Leser en så litt om denne al- Haithams gjøren og laden, innser man at Bacon aldri ville ha kunnet unnfange sine ideer med mindre hans arabiske forgjenger hadde skrevet ned alle oppdagelsene sine. Og al-Haitham levde 200 år før Bacon.

En annen gruppe som var totalt avhengig av en arabisk oppfinnelse, var de oppdagelsesreisende. Disse brave menn som trålte verdenshavene, som ryddet veien for den europeiske storhetstiden, ville ikke hatt mye å fare med, hadde ikke araberne oppfunnet astrolaben, et navigasjonsinstrument som brukte stjernene til å bestemme skipets posisjon. En kan jo saktens lure på hvor Columbus hadde havnet uten astrolaben, når han presterte å seile feil vei selv om han brukte den.

Middelalderens arabere vendte hver sten i jakten på mer kunnskap og bedre verdensforståelse. Hadde det ikke vært for dem, ville det norske statsbudsjettet ha bestått av en endeløs rekke Xíer, Míer og Cíer. Romernes tallsystem var håpløst i forhold til det araberne hentet og videreutviklet fra det indiske. Ideen om tallet 0 revolusjonerte matematikken og relaterte vitenskaper. Det er egentlig rart at dette tallet ikke falt middelalderens europeiske intellektuelle inn når de vurderte sin samtid.

Også innen samfunnsvitenskapene lå araberne foran sine vestlige brødre. Mannen som analyserte Midtøstens historiske utvikling gjorde det på en så uhyre briljant måte at han kan betraktes som symbolet på kulminasjonen av Midtøstens storhetstid. Ibn Khaldun (d. 1406) blir ofte referert til som historiefilosofiens og sosiologiens far. I sin verdensberømte bok, «Muqaddimah» (Prolog), redegjorde han for teoriene sine om samfunns vekst og fall, hvilke faktorer som spiller inn når det gjelder dette, betydningen av gruppetilhørighet (asabbiyya) i samfunnet, topografiens og klimaets rolle i historien og flere andre grunnleggende temaer i historiefilosofien og sosiologien. Senere vestlige tenkere har hevdet at han overgikk Machiavelli som politisk teoretiker og foregrep Marxí historiefilosofi. Det sier litt om både Ibn Khaldun og det samfunnet han levde i at han var istand til å utforme teorier som var aktuelle og ble bekreftet av forskning flere hundre år senere.

På Ibn Khalduns tid hadde imidlertid Europa begynt å komme i siget. Her kommer vi tilbake til tunnelanalogien og hva araberne hadde å gjøre med vår middelalder. Egentlig passer det bedre å spørre hva de hadde å gjøre med at denne middelalderen tok slutt, for uten arabernes hjelp hadde sannsynligvis Europa kavet rundt i en kulturell hengemyr en god stund til.

Handelsforbindelser

På tross av korstogene handlet europeere og arabere ufortrødent videre med hverandre. Kulturelle bånd ble mirakuløst nok også opprettet, og fra 1100-tallet av ble en mengde arabisk litteratur oversatt til latin. Selv om oversettelsene stort sett var dårlige, ble de grunnlaget for en ny giv i et sulteforet europeisk åndsliv. Særlig det muslimske Spania var viktig i denne sammenhengen. Da muslimene opplevde feider og borgerkriger etter tusenårsskiftet, lå landet åpent for kristne fundamentalister, for å omskrive en notorisk FrP-politikers bevingede ord. Europeerne studerte med stor iver de arabiske tenkere og vitenskapsmenn, og en frukt av dette var at Aristoteles, som nærmest hadde vært bannlyst gjennom hele middelalderen, igjen ble lest. Som før nevnt var ikke europeerne mer åndssløve enn at de fikk nyttiggjort seg det de lærte. Mens arabisk kultur gikk inn i en periode med forfall og stagnasjon på grunn av bl.a. reaksjonær teologi og erodering av den politiske makten, begynte den europeiske kulturen å blomstre.

Resten kjenner vi: Boktrykkerkunst, Columbus, nasjonalstater, industriell revolusjon og hei og hå. Men hvor mye blir arabernes uvurderlige rolle i dette bildet vektlagt? Hvor bevisste er vi at det faktisk finnes flere verdenshistorier enn vår egen, slik Bjørn Olav Utvik minner om i sitt essay «Med Europa som barbarisk fotnote» (Samtiden, 2/97)?

Bedre kunnskap om andre folks historie gir større forståelse av dem, og det er særlig viktig når det gjelder et så brennaktuelt område som Midtøsten. Mindre viktig blir det ikke når vi vet at islam, som var utgangspunktet for arabernes intellektuelle bestrebelser i middelalderen, er en religion som vi i økende grad må forholde oss til. Man skal ikke bagatellisere de negative elementene som finnes i dagens muslimske verden; islamistiske ekstremister er ikke til å kimse av. Men samtidig må vi innse at islam og muslimer er mer enn fundamentalisme og Taliban. Som i alle andre deler av verden er historien en viktig del av det muslimske samfunnet, og den er slett ikke uten relevanse når det gjelder å forstå enkelte religiøse og politiske strømninger i Midtøsten i dag.

Ikke minst når man ser hvor god grobunn det er for ovennevnte vrangforestillinger i store deler av befolkningen i europeiske land (jmf. høstens trangsynte og navlebeskuende valgkamp), burde man begynne å ta Midtøsten og dets historie mer alvorlig i skoleverket. Det er ingen grunn til at vi ikke skulle ofre mer plass i historiebøkene på et område som har betydd, og kommer til å bety, svært mye for det europeiske samfunn. De femti sidene islam-pensum som årlig går inn og ut av ørene på norske attenåringer er langt fra nok til å skape forståelse og et nyansert syn på tingene. Dette er utfordringene for dagens undervisningsmyndigheter på alle plan.

For dem som allerede har lest sine femti sider må oppfordringen være å egenhendig sette seg inn i sakene. En begynnelse er å lese resten av artiklene i dette bladet.