Av Knut Aaser

Islam er et ord som brukes flittig, men svært unyansert. Det er fort gjort å glemme at det finnes mange former av islam og at disse har ulike historiske forankringer. Vi vil presentere de viktigste hendelsene som danner grunnlag for de ulike teologiske retningene.

Mekka. Året er 632. I sitt sekstiandre år trekker Profeten Muhammad sitt siste sukk. Men verken åpenbaringene han hadde mottatt eller andre indikasjoner gir noe klart svar på hvordan samfunnet skal ledes. Det er derfor uvisst hvem som skal ta over roret. Muhammads første og trofaste tilhengere fra tiden i Mekka før hijra, flukten til Medina i 622 - der det første islamske samfunn ble opprettet - tar kontrollen i dagene etter Muhammads død. De fra Medina som hjalp Muhammad opp og frem etter hijra er også ute etter å ta kontrollen, blant annet fordi de frykter for hva som vil skje, ettersom de hadde drept en god del mekkanere på vei mot å innføre islam i Mekka. Ved Profetens begravelse utroper gruppen av trofaste muslimer Abu Bakr til leder - kalif - for de troende. Abu Bakr - medlem av Quraysh-stammen og faren til Muhammads yndlingskone Aisha - var en av de første som omvendte seg til den nye troen. Dette var ikke uproblematisk. Muhammads fetter og svigersønn Ali hadde hele tiden vært svært lojal og godt likt av Profeten. En rekke episoder og uttalelser fra Muhammad kunne tyde på at han var mannen som skulle lede det islamske samfunnet, ummaen, etter Muhammad. Ali er dessuten gift med Muhammads datter, Fatima. Men nå må han pent gå med på å gi sin tilslutning til Abu Bakr.

Abu Bakr dør i 634, og Umar tar over. Før han dør, rekker Umar å sette sammen en gruppe som skal peke ut hans etterfølger. Uthman fra Umayya-klanen blir den tredje kalif i 644. Dette er bemerkelsesverdig nok, fordi Umayya-klanen var de mest fiendtlige mot Muhammad og hans tilhengere i tiden i Mekka og etter flukten i 622. Kalifatet blir nå fjernstyrt fra Damaskus av Umayya-klanen som setter sin egen velstand over de islamske idealer. Det utvikler seg nærmest et folkekrav om at Ali må bli den fjerde kalif, for å gjenopprette det muslimske umma.

På Alis tid er Muawiya guvernør i den mektige byen Damaskus, og han er gretten over at klanen hans, Umayya, har mistet sin posisjon. Det blir ikke bedre når Ali forgjeves søker å gjenopprette ummaen slik hans onkel og svigerfar Muhammad ville likt det. Mange av de som levde godt mens kalifatet skled ut under Uthman, sympatiserer med Muawiya. Muawiya er nå såpass mektig at han i 657 drar mot Alis nye tilholdssted Kufa (i Irak) med skumle hensikter. De to møtes i det som kalles «slaget ved Siffin» - et voldsomt slag som ender med våpenhvile og kompromiss. En gruppe blant Alis tilhengere i Kufa bryter ut fordi de mener han gir etter for fiender av islam - at kun Gud kan avgjøre denne striden. Ali er nå presset fra to kanter: Muawiya og Umayya-klanen som har voldsomme politiske ambisjoner på den ene siden, og utbryterne (kharijitter) fra Kufa på den andre. Misnøyen fører til at utbryterne fra Kufa dreper Ali i 661. Muawiya tar kontrollen og oppretter Umayade- kalifatetet i Damaskus.

Teologiens begynnelse

Etter hvert begynner religion og politikk å skille lag. Kalifene er opptatt med erobringer og skattlegging; de som får betydning for den teologiske utviklingen holder til i moskéene. De troende stiller etterhvert en del spørsmål som krever svar. De lærde troende, som etterhvert utvikler seg til ulama, tar opp spørsmål som har politisk sprengstoff: Er Gud allmektig? Er alt bestemt på forhånd? Har mennesket fri vilje? Er Koranen evig og uskapt eller skapt i tid og rom? Dette var spørsmål ulama måtte ta opp. Svarene på disse spørsmålene er ikke bare av interesse for teologer og intellektuelle. Det sittende Umayade-kalifatet er nok ikke misfornøyd med at Gud har forutbestemt verdens gang - for dette dogmet legitimerer deres styre. Det knytter seg også en del konsekvenser til hvorvidt Koranen er skapt eller evig. At den er skapt vil si at den ikke er gyldig for evig tid, men at den var en åpenbaring for araberne der og da. Dette vil si at man kan forsvare eventuelle avstikkere fra skikk og bruk med at reglene nok likevel ikke er Guds vilje. En slik tolkning vil passe de styrende godt. De som derimot mener at Koranen er uskapt, blir beskyldt for å være polyteister siden de hevder at det finnes en størrelse ved siden av Gud. Denne holdningen gir Koranen en mer universell status som favoriserer de lærde, som jo kjenner skriften, mens de styrende ikke vil få det frie spillerommet de kunne tenke seg.

«Si, Gud gir dere liv, og lar dere så dø. Derpå vil Han samle dere til Oppstandelsens dag, hvorom ingen tvil hersker (...) Guds er herredømme over himmel og jord (...)»

Sure 45, 25-26 (Koranen)

Kharijittene

Den første utbrytergruppen i islam er allerede nevnt: kharijittene. Ut fra den konkrete politiske situasjonen rundt striden mellom Ali og Muawiya utvikler denne gruppen en kompromissløs teologi: Begår man synd, er man frafallende og må dø. De som ikke synder er Paradisets folk, mens de som faller fra kommer til helvete. De som synder må for enhver pris bekjempes, og de som ikke bekjemper dem er vitterlig også syndere. En kompromissløs og streng logikk ligger bak dette, og deres handlinger skal for enhver pris ha utgangspunkt i Koranen. Dette er en forsmak på de prinsippene som ble tatt i bruk under utformingen av den islamske loven shari´a. Forestillingen om at Koranen skulle vise vei var nok utbredt, men kharijittene er de første som handler etter dette prinsippet. Etterhvert som tiden går blir denne strenge teologien gradvis myket opp av kharijittene selv. Synderne skal straffes etter døden istedenfor, og de godtar at majoriteten av muslimene er monoteister og ikke frafalne. (Det bør nevnes at kharijittene hadde ord på seg for å være en gjeng med blodtørstige bøller, men de introduserte faktisk en rekke prinsipper som etter hvert tas opp i islam, i mildere former.)

Slaget ved Karbala

Ved slutten av det første islamske århundret har utviklingen av teologien såvidt begynt å skyte fart. I viktige sentre i Egypt, Irak og i Mekka og Medina spekuleres, tenkes og diskuteres det blant de lærde. Det første hundreåret er først og fremst preget av territoriell ekspansjon - det er dog én enkelthendelse fra denne tiden som fikk store konsekvenser: Slaget i Karbala i 680. Slik utspant det seg, vel å merke i følge shiía-tradisjonen:

I Damaskus tok Muawiyas sønn Yazid over som kalif i 680. Profetens stedfortreder på jorden var nå en grisk, bortskjemt drukkenbolt. Dette ble dårlig likt og Kufas innbyggere ønsket Husayn - Alis sønn og Profetens barnebarn - til leder. Husayn dro avgårde fra Medina for å lede Kufa og deres motstand mot Umayade- kalifatet. Med seg hadde han et følge av femti bevæpnede menn, samt kvinner og barn. I mellomtiden gikk Yazids beryktede general Ubaydullah inn i Kufa og tok kontrollen. Til tross for advarsler gikk Husayn mot Kufa.

Husayn og hans menn ble avskåret i Karbala, og Ubaydullahs hær klarte å hindre dem i å få vann, samtidig som de fikk en siste sjanse til å overgi seg. Husayn svarte med en tale som rystet soldatene som hørte det og flere skiftet visstnok side. Kampen ble likevel brutal og kortvarig. Husayns få, tørste menn ble drept som fluer til kun Husayn var igjen med sin syke sønn i armene. Sønnen døde av en pil som traff ham i halsen. Nå stod Husayn igjen alene mot de som kom mot ham, men fortsatte å kjempe helt til han lå forsvarsløs på bakken, og til slutt blir drept. Ironien i denne hendelsen er slående: Profetens barnebarn blir til slutt blir drept av en av kalifatets soldater. Yazid, Profetens stedfortreder, kunne nå triumfere med Profetens barnebarns hode på et fat. Hvert år minnes denne hendelsen av shiía-muslimer i Muharram-feiringen (etter måneden for slaget).

Utvikling av teologiske prinsipper

Det er under abbasidedynastiet fra 750 til 1258 at den ideologiske og teologiske utviklingen starter for alvor. Da ble mange av de ulike formene for islam vi har i dag utviklet. På 820-tallet starter en gruppe på fire lærde i Bagdad bevegelsen som senere ble kjent under navnet Muítazila. De lanserer fem grunnleggende prinsipper som de troende skal følge: (1) Prinsippet om Guds enhet. De ser for seg en kompromissløs enhet der Gud eksisterer uten noen form for attributter. Å si at Koranen er uskapt innebærer at Gud ikke lenger er én. Muítazila-bevegelsens Koran er skapt i tid og rom av Gud. Menneskets frie vilje er en følge av dette, sterk inspirert av al-Basris lære. (2) Prinsippet om rettferdighet. Gud har vist veien til paradis, og mennesket kan velge fritt om de vil følge den. (3) Prinsippene om løfte og straff (paradis og helvete). (4) Dogmet om at noe forblir ubesvart for mennesket. (5) Prinsippet om at man skal kommandere det rette og forby det gale. Man skal opprettholde rettferdighet med tunge, hånd og sverd. Nå ser vi noe som begynner å ligne et klart definert teologisk system i islam.

Muítazilas prinsipper står svært sterkt tidlig i Abbasidekalifatet, som domineres av en administrativ klasse av persiske byråkrater. Kalif al-Mamun (813- 33) oppretter en inkvisisjonsdomstol (mihna), med krav om at alle lærde må gi sin tilslutning til tanken om at Koranen er skapt, noe slett ikke alle er enige i. Dogmet om den skapte Koran åpner for større handlefrihet for de styrende kalifene, mens ulama mister grunnlaget for sin makt. Idčen om Koranen som en universell størrelse vil derimot sikret ulama avgjørende innflytelse i teologiske spørsmål. Politikken om at Koranen er skapt vil komme til å gjelde helt frem til 850.

Al-Mamun sørger også for at greske tenkemåter kommer inn i teologien, noe som er med på å opprette kalam, nærmest en islamsk skolastisk teologi. Al-Mamun oppretter skoler og sørger for en enorm oversettingsprosess til arabisk. I størst grad fremskynder dette deres kunnskaper om stjerner, medisin og matematikk, men også en god del klassisk gresk filosofi, blant annet Aristoteles, Platon og nyplatonismen. En rekke såkalte faylasufer utvikler islamske versoner av gresk filosofi. (se «Den andre middelalderen», s. 16)

Sunni og shiía

Den store uenigheten mellom sunni- og shiía-islam gjelder spørsmålet om hvem som er samfunnets rettmessige leder. Shiía-muslimene mener Ali var den som var utsett til kalif etter Muhammads død, og at denne grenen av Quraysh-stammen skulle ha den videre kontrollen. Dette fordi Ali og hans etterkommere trolig visste ting som ikke var åpenbart gjennom Koranen. Majoriteten var mer likegyldig til akkurat hvem som skulle være leder; konsensus blant de troende ville uansett sørge for det beste for samfunnet.

Det er først etter inkvisisjonen vi kan si at sunni blir den ledende form for religionsutøvelse under abbasidene. Kalifene i tiden etter 850 vender kalifene seg mer mot de klasiske ulama-inspirerte doktrinene og oppmerksomheten dreies mot islams røtter: Koranen og Muhammads eksempel (hadith) blir viktige kilder til den rette tro. Juristen ash-Shafi (767-820) hadde før invisisjonen satt ned vilkårene for hvordan tradisjonene skulle anvendes. I den påfølgende perioden er det politisk korrekt i alle skolene å referere til islams to røtter.

Muhammad er idealmennesket for alle muslimer. Hadithene er beretninger om hva Muhammad sa og gjorde i gitte sammenhenger. Disse blir nå samlet inn. De hadither som med sikkerhet kan føres tilbake til Muhammad gjennom en rekke formidlere bestående av fromme og aksepterte menn blir de viktigste hadither, men samlingene inneholder også hadither med betegnelsene sannsynlige, mindre sannsynlige og de som med sikkerhet ikke er fra Profeten. Tradering av historier og tekster har vært en arabisk skikk til alle tider, og dette gjør at hadithene blir fulle av historier om Profetens liv. Al-Bukhari (d. 870) og Muslim (d. 875) er mennene bak de bindsterke hadith-samlingene som brukes den dag i dag. Disse to samlingene og fire til som dukker opp i det tiende århundret blir ofte beskrevet som kanoniske og er viktige elementer i konsolideringen av sunni-islam

Sunni og loven

Under abbasidene er ulamas hovedgeskjeft utviklingen av shariía, den islamske loven. Paradigmet om at samfunnet skal styres av Koranen og hadith er nå vidt akseptert. Men saken er at Koranen er svært utilstrekkelig som lovkilde på mange områder. Koranen inneholder bud om familieorganisering, en del sider ved handel og noe strafferett, men brordelen av shariía stammer fra hadithene. Disse gir et godt grunnlag for de fleste andre sider av shariía. Men dette er likevel ikke helt tilstrekkelig for å gi et fullstendig lovverk bygd på islamske idealer. To nye prinsipper kommer derfor til: (1) Analogislutninger: Der det ikke er entydige åpenbaringer eller hadither, må man gå tilbake til lignende tilfeller og på denne måte utvikler ulama lovene anologisk ut fra grunnleggende prinsipper i islam. (2) Konsensus: Muhammad sa en gang at ‹‹mitt samfunn vil aldri bli enig om noe som er feil. Det som gruppen av de mest fremstående lærde blir enige om, blir dermed et grunnlag for shariía utover de uomtvistelige tilfellene. Prosessen med å utforme lover som bygger på Koranen - hadith, anologi og konsensus - innebærer altså at en viss menneskelig innblanding må til. Denne personlige skjønnsutøvelsen i utformingen av shariía kalles ijtihad. Det er kun de fremste blant ulama som foretar denne personlige tolkningen.

På 900-tallet er mesteparten ferdigbehandlet. Det er nå en sterk konsensus om at Shariía er fullstendig på de aller fleste områder. Ved å studere de ferske lovene, Koranen og idealtiden i Medina er det lett for en muslim å orientere seg inn på Guds vei. Sharia er ingen lovbok slik vi kjenner det. Det er vanskelig å se begynnelsen og enden på shariía. Det er dessuten fire forskjellige lovskoler som blir autorative innen sunni-islam. De har ulikt syn på en del områder, men de godkjenner hverandre gjensidig. Disse fire lovskolene dominerer i dag hver sin del av den muslimske verden.: Hanafi i det arabiske Midt-østen og Sør-Asia; maliki i deler av Afrika; shafiíi i Afrika samt sør på den arabiske halvøya. I Saudi-Arabia er den strengere hanbali-skolen den dominerende.

Den skjulte imam

Når nå sunni-islam står frem som klart definert, blir skillet mot shiía klarere. I 874 dør den ellevte imam, al-Askari. Hans etterfølger Muhammad, som var en liten gutt, forsvant på mystisk vis. Det er denne hendelsen som ligger til grunn for dogmet om at den siste imam gikk i skjul, og skal vende tilbake ved historiens slutt som mahdi (en slags Messias-skikkelse). De som følger mahdi vil få innpass i Guds rike. Dette er det teologiske grunlaget for den mest utbredte grenen av shiía-islam, tolvershiía.

Tro uten bevis

Al-Ashari (nei, ikke al-Askari) er en av de få fremtredende teologer som fastholder synet om at Koranen er evig og uskapt under inkvisisjonen. Dessuten søker han å komme vekk fra den strenge logiske rasjonaliseringen av Gud som blant annet Muítazila stod for. Han mener at åpenbaringer ikke fortjener å bli gjenstand for skolastisk filosofi; Gud er stor, transcendent og kan bryte inn hvor og når han vil. Den største personligheten innen den mystiske sufi-retningen i islam, al-Ghazali (1058-1111) er oppfostret av Ashari-skolen. Al-Ghazali er først en meget habil leser av filosofi og vitenskapsgrener, helt til han plutselig forkaster det hele og begynner å søke etter Gud i seg selv. Den mystiske religionsopplevelsen som kjennetegner sufi- retningen er ikke særlig ansett av ulama. Al-Ghazali er den som først innlemmer sharia i mystisismen. Synet hos disse teologene får etter hvert stor appell i sunni- islam. Det samme gjør deres ‹‹motvilje›› mot vitenskap. Islams Gud er utenfor menneskets rekkevidde.