Henrik Ibsen - var han en lausunge?

Av Thomas Sandnæs

Akkurat når man føler seg sikker på en ting, kommer en dust og ødelegger alt. Akkurat når man trodde man visste noe, viser det seg at det ikke var riktig likevel. Hva så når denne kunnskapen dreier seg om de forankringspunktene i tilværelsen vi anså for hundre prosent sikre, slik som hvem Ibsen egentlig var?

Ikke så å forstå, Henrik Ibsen var en virkelig person som skrev sine egne skuespill, derom hersker ei nogen tvil, men var han egentlig Ibsen? La meg forklare:

Når man tar for seg et erklært verdensgeni av Henrik Ibsens format vil man i forskningen omkring dennes bakgrunn komme over en rekke spørsmål om opphav og forutsetninger for et slikt diktersinn. Det er blant mange litteraturforskere naturlig å gjennomgå slektsledd på jakt etter kunstneriske anlegg, selve kimen til det som skulle kulminere i et verdensnavn.

Det er imidlertid visse ting som tyder på at dette verdensnavnet Ibsen kanskje ikke bæres med rette.

Det har hele tiden eksistert tvil om Ibsens paternitet, stort sett i form av løse rykter og legender, som i litteraturhistorisk sammenheng spiller en uvesentlig rolle. Gåten vil likevel ikke bli løst. Men ettersom vår kunnskap om genenes betydning for et menneskes evner er sterkt mangelfull, kan vi ikke utelukke at Ibsens herkomst har betydning for hans mentalitet. Og da er det naturlig nok av interesse hvilken herkomst Ibsen har. Og særlig interessant blir dette spørsmålet ved at Henrik Ibsen selv gjentatte ganger ytret tvil om sitt opphav. Riktignok skal han ofte ha vært svært beruset under disse ytringene, men rus tjener som vi vet ofte som en katalysator for sannheten heller enn et hinder.

Av disse spekulasjonene er det særlig en som vekker særdeles interesse. Det er teorien om at Henrik Ibsens egentlige far var telemarksdikteren Tormod Knutson, eller Tormod Borgejordet1 som han kalte seg i senere år, etter plassen Borgejordet i Kviteseid kommune i Telemark. (han blir heretter referert til ved dette navnet). Men før man overhodet går inn på grunnlaget for spekulasjonene om Borgejordet var faren, er det verdt å ta for seg hans kjente familie for å se at det allerede der ligger grunnlag for tvil om opphavet.

Ibsens «offisielle» foreldre var Marichen Cornelia Martine Altenburg (1799- 18??)2 og Knut Ibsen (1797-1876), gift 1. desember 1825. Marichen Altenburg var datter av en velstående skipsfører og kjøpmann, Johan Andreas Altenburg, og Hedevig Christine Paus. Knut Ibsen stammet fra en slekt som iallefall har en norsk stamfar i Simen Ibsen-Holst, født i Bergen i 1570-årene. Faren var skipsfører Heinrich Ibsen, moren het Johanne Cathrine Plesner.

Det er gjort flere forsøk på å spore dikterevnene bakover i Ibsens «offisielle» familie, med varierende hell. Mange har da også kommentert at det er problematisk å forklare sider av Ibsen utifra slekten. Hans Midbøe skriver blant annet følgende: «I virkeligheten er det ikke mulig å finne noe trekk i slekten som kan forklare hvorfor Henrik Ibsen ble dikter.»3 Også Jørgen Mosfjeld vier de innledende kapitler i sin doktoravhandling4 dette emne. I hovedsak kan man si at det man i tilfelle finner av kunstneranlegg knapt overstiger gjennomsnittet av befolkningen, og de kunstneriske sysler som ble bedrevet, slik som klaverspill og tegning, faller inn under hva som slett ikke var uvanlig som fritidssysler i de øvre samfunnslag. Særlig Knut Ibsen levnes liten ære som kunstner, men beskrives tvertimot som en bister, galgenhumoristisk tørrpinn. (Mosfjeld setter riktignok spørsmålstegn ved rettferdigheten som levnes Knut Ibsen i de overleveringene som har ført til disse karakteristikkene). «Det foreligger ingen vitnesbyrd om at Knut Ibsen hadde kunstneriske anlegg i noen som helst retning. Riktignok vet en at han som eldre stadig laget små rimerier, visstnok fordi det kildret hans forfengelighet å høre sønnen rosende omtalt som dikter og fordi han ville vise at Henrik hadde sin kunstnerbegavelse etter ham. Men disse rimeriene er det ingen grunn til å ta så høytidelig at en gjør dem til gjenstand for en alvorlig vurdering. De er sørgelig banale, noe de fleste sikkert er enige i når de hører at det mest dreide seg om slikt som: `Jeg kjøpte en kalv, og den var halv´ og ´jeg kjøpte en sau, og den var dau´.»

Mosfjeld kommenterer tørt at om Knut Ibsen hadde kunstneriske evner, lå de ikke innen diktningen.

Tormod Knutson Borgejordet var født 8. februar 1799 på gården Hosleberg i Brunkeberg, et anneks til Kviteseid kommune i Vest-Telemark. Det var meget trange kår i barndomshjemmet, faren døde tidlig og Tormod måtte klare seg selv fra barnsben av som gjeter og arbeidskar. Men presten i Kviteseid, Jens Zitlitz, så hvor begavet gutten var, og sendte Tormod til prosten i Seljord med anbefaling om at han måtte bli lærer. Tormod var da 17 år gammel.

25 år gammel begynte han i tjeneste som skriver hos fogden Lorentz i Kviteseid, hvor han ble værende i ti år. Deretter arbeidet han tre år ved Vest- Telemark skriverkontor. Da han sluttet her kjøpte han gården Borgejordet, og ble boende der resten av livet.

På den tiden han flyttet til Borgejordet, ble det kommunale selvstyret iverksatt, og Tormod Borgejordet med sin bakgrunn i juss og administrative oppgaver, i tillegg til sitt bondevett og intellekt, ble snart innvalgt på Stortinget for Bratsberg Amt i 1845. Han ble sittende på Stortinget i tre påfølgende perioder.

Historien bak disse spekulasjonene begynner med at Marichen Altenburg i sin ungdom, før hun giftet seg med Knut Ibsen, gjorde tjeneste hos den selvsamme fogd Lorentz som ledd i sin dannelse, ettersom hun gjennom Paus-grenen hadde forbindelser i bygden.

Det var visstnok aldri noen hemmelighet i Kviteseid at det oppsto et forhold mellom de to, unge og vakre som de var.

At det aldri utviklet seg til et lengre forhold og eventuelt giftermål mellom de to, skyldes nok i stor grad at Marichen var av meget god patrisierslekt, mens den unge Tormod på den tiden satt i meget trange kår, i tillegg til at han var av bondeslekt. Men de varme følelsene for hverandre skal visstnok ha vedvart også etter at hun trådte inn i ektestanden.

Det er på det rene at de møttes flere ganger etter at hun giftet seg, og Borgejordet skal ved flere anledninger ha overnattet i det Ibsenske hjem. Han var mye i Skien i embeds medfør, først i fogdens ærend, deretter da han ble stortingsrepresentant. Det var på den tiden ikke mange hoteller å oppdrive, og det var derfor vanlig at man tok losji hos venner og familie.

Det må altså ha vært ved en av disse anledningene at unnfangelsen eventuelt må ha skjedd. Noe som styrker den påstanden betraktelig, er at Borgejordet selv kan synes å ha skrevet om det! Hvis man går gjennom hans produksjon, vil man se at det er meget sparsommelig med naturskildringer og stemninger. Derimot er mange av hans dikt selvbiografiske, han synes å ha hentet mye råstoff til sin diktning fra egenopplevde hendelser. Han skrev blant annet et langt dikt hvor han skildrer to tidligere elskede som møtes. Dette skjer utenfor kvinnens hjem. Han blir stående utenfor hennes kammer tryglende, men hun vil ikke slippe ham inn. I strofe etter strofe nærmest argumenterer beileren for å komme inn, og det hele fortoner seg nesten som en disputt. Omsider ser vi at hans tidligere elskede må bøye av for hans rosenrøde smiger og åpner sin dør.

Tormod Borgejordet fikk som dikter neppe noensinne gitt uttrykk for sitt fulle potensiale. Flesteparten av diktene vi kjenner fra hans hånd er skrevet på den tidens bokmål, og det kommer helt klart frem at han ikke helt fant seg til rette innen denne målformen. Likevel klarte han tidvis å skape samlyd mellom form og innhold, som i diktet «Tanker på en kirkegård»:

Du gamle, som kryber så tungt med din stav,
mens mange så hurtigen ile,
og snart i den kolde, men fredsomme grav
du rolig skal synke til hvile.
Der mødes vi alle, der jævnes hver stand,
der endes vor længsel og møie;
på hin side graven et skjønnere land
for evigt skal trylle vårt øie.
Samlingen «Blandede Rimerier», som dikteren fikk utgitt med egne midler i Skien i 1846, er den eneste diktsamlingen han etterlot seg. Den bittelille boken inneholder drikkeviser, sørgedikt og hyldningsdikt, småmoralske dikt hvor han formaner til tilfredshet med sin skjebne. Det er lite naturfølelse å spore, og det hele er sterkt preget av mønster, både i innhold og form. Lektor Enok Opsund uttalte om ham i 1933 at var «...for mykje bonde til å slå strengen etter Welhaven så det blir full samljod millom form og innhald. Byferdene og det offentlege livet hans har rykt han ut or bondemiljøet og gjort han usikker.» Åsmund Vinje, som hadde en høy oppfatning av Borgejordet, mener at hans tendenser til bokmål medførte et tap for norske folkeviser: «Det var i det minste skade for våre folkevisor at Tormod so snart vart skolemeistare og kom til `futen på kantoret´; for på den måten kom han inn i bokmålet og den slags tenkning, som i dei dagar ikkje hadde stor vyrdnad for folkemålet.»

Noe helt annet er det da når han får utfolde seg i sine bygdemålsviser. I visen om «Gråmannhusen» mener Mosfjeld å kunne trekke konnotasjoner til noe så urnorsk som Trymskvida. Vinje uttaler om den «at denne visa er noko av det mest treffande som eg kjenner i nokon litteratur, (...)». Visen består av åtte strofer som ikke skal gjengis her, men den første illusterer kåtskapen som innleder intrigen diktet beskriver:

Då Olav Gråmannhus kåm seg på Dalen,
trefte han Sigri, den skjøkja so grei,
blei´n av elskhug so rasande galen,
ba at `o ikkje vill´seia´n nei.
Sigri, som konn `nå so mangt finne på,
ho ville kje Olav begjæring avslå.
Det var altså ikke for sin bokmålsdiktning han oppnådde berømmelse. Derimot ble han viden kjent for sin kvasse og retoriske tunge. Han var på en og samme tid kåt og fandenivoldsk og skarp analytisk, på samme tid jublende og humørspredende og melankolsk grublende. Han blir til og med sammenlignet med skottenes nasjonaldikter Robert Burns, som jo nettopp skrev på bondemål for bøndene selv. Tormod tok bøndenes parti med en slik veltalenhet at han ble innvalgt på Stortinget for tre påfølgende perioder fra 1845. Når han i 1859 ikke ble gjenvalgt en fjerde gang, skyldes det hans hang til flasken. Han var mesteparten av sitt voksne liv periodedranker, og han brukte gjerne alkoholen som et middel til å komme seg ut av stunder med tungsinn. Tormod Knutson Borgejordet døde 12. september 1868.

Å skulle vise til at Borgejordet var dikter som argument for et mulig slektskap er natuligvis i beste fall utilstrekkelig, i verste fall helt søkt. For det første er Borgejordets produksjon så begrenset. Men å sammenligne de to som diktere er, ifølge Mosfjeld, som å skulle sammenligne en beskjeden bygdemusiker med en fullkommen, kosmopolitisk fiolinvirtuos dersom begge spilte sine egne komposisjoner. Borgejordets uttrykksmidler og referanserammer var så mangelfulle, og at han vaklet mellom to målformer forsterket nok dette.

Men det finnes også andre indisier på et slektskap. Ett er naturligvis at Borgejordet selv ved flere anledninger skal ha sagt at Henrik Ibsen var hans sønn. Et annet er, om ikke indisium på genetisk slektskap, iallefall et moment som tyder på at det har vært mye kontakt mellom dem da Ibsen var barn, og at dette har satt dype spor i dikteren, nemlig motivet vidde og død.

Viddemotivet synes å ha fulgt Ibsen gjennom hele hans liv. Som fjorten- femtenåring skrev han et fantasiverk, det første kjente verk vi har fra Ibsen, som handler om hvordan han må overnatte ute under en fjellvandring, og en engel kommer til ham i drømme og ber ham følge med:

«Hvorhen vil du føre mig i dette mørke? spurgte jeg. Kom - gjentog han: et syn vil jeg lade dig se, menneskelivet i dets virkelighet og sandhet. Saa fulgte jeg - med banghed, og nedad gik det som over uhyre trin, indtil fjeldene bued sig over os til mægtige hvælvinger, og derudenfor laa en vældig dødningeby med alle dødens og forkrænkelighedens rædselsfulde spor og tegn: en hel verden, liglagt, sunket sammen under dødens magt, en afbleget, visnet, udslukt herlighet. Over det altsammen - et svagt dæmrende lys, dystert som det, kirkemurene og et hvidmalet gravkors kaster over kirkegaarden, i mere lys, end de kunde give de hvidblegede benrader, som i uendelige rækker opfyldte de dunkle rum. En isnende banghedkastede synet over mig der ved engelens side: «her ser du, alt er forgjængelighed». Da kom en susen som af de første svage slag af en begyndende storm, som et tusindfoldigt stønnede suk, og den vokste til en hvinende storm, saa at de døde bevægedes og strakte armene ud imot mig.... og med et skrig vaagnede jeg - vaat af nattens kolde dug.»

Vi finner motivet igjen også i Ibsens «epilog», hans siste skuespill «Naar vi døde vaagner» (aldrende kunstner drar opp på vidda for å dø).

Noe av det interessante her er nemlig at dette temaet også opptar Borgejordet, og ikke så rart: Da Borgejordet var gutt, dro nemlig faren over heia mellom Treungen og Tørdal en jul, da han ble overrasket av snevær. Han gikk seg vill, og forsøkte å søke ly under noen grankvister, men frøs ihjel. Borgejordet skriver selv som ung:

Ukjendt og ene uden trøst
han vild på heien fór;
i steden for at gå mot øst
han vandrede mod nord.
Hans timeglas udrundet var;
udmattet havde han
opredet sig en seng av bar
ved roden av en gran.
Dette er det første kjente vi har fra Borgejordets hånd, og vi ser her en underlig sammenheng i at begge dikterne skriver om vidde og død i sine første kjente verker. Muligens kan det for Henrik Ibsens del ha sin forklaring i at Knut Borgejordet fortalte historien om sin far da Henrik var liten, og at guttungen var særdeles mottakelig for den slags inntrykk og stemninger. Vi kan videre spørre oss om - dersom vi skal være fryktelig spekulative, og det skal vi jo være - vissheten om at det var bestefaren som led denne skjebnen trakk ham ytterligere inn i forestillingen.

Hele spørsmålet om Henrik Ibsens faderlige opphav bør kanskje forbigås i stillhet av flere grunner. For det første, det vil ikke endre vår oppfatning av mannen og hans verker. Dernest fordi gåten aldri vil bli løst. Og sist men ikke minst: Det er lite trolig at Earl Hyman ville vært like hekta på Ibsen dersom Ibsen ikke var Ibsen, men «Henrik Borgejordet». Prøv å si det på engelsk.


Noter:

1 Navnet forekommer med flere stavemåter, blant annet Borgerjordet, Borgegjorde og Borgjergjorde. Hans fødenavn skrives også Knutsen og Knudsen.

2 Det har ikke lykkes artikkelforfatteren å tilveiebringe dødsdatoen for Marichen Altenburg.

3 Hans Midbøe, «Streiflys over Ibsen», Gyldendal, 1960.

4 Jørgen Mosfjeld, «Henrik Ibsen og Skien», 1949.

I tillegg bør det opplyses at rettskrivningen er gjengitt som i kildene. Dessuten er mye av bakgrunnsmaterialet om Borgejordet basert på radioforedrag av lektor E. Opsund, 25. februar 1935, samt diverse slektskrøniker fra Kviteseid.


[ Forrige artikkel | Tilbake til forsiden | Neste artikkel ]