- om hamp, løping i film og 535 mynter

Av Grete Danielsen og Line schrader

Vet du ikke hva du skal velge? Står du fast midt i prosessen? Eller vet du rett og slett ikke hva hovedfag er? Filologen tar deg med inn i hovedfagets verden, en verden full av sære oppgaver, fortumlede mennesker og mystiske idéer.

Etter flere år som slave av andres forskningsresultater og teorier, står hovedfagsstudentene bevrende av ærefrykt overfor den store oppgaven. Endelig skal de gi sitt helt eget bidrag til vitenskapen: Hovedoppgaven skal skrives.

Startskuddet går, og pang! så har hovedfagsstudenten to hele år til å løpe om kapp med normert tid. Men denne tidsfristen fnyser mange studenter av og synes det er et urealistisk mål å sette seg.

- Dersom du bruker tre år på hovedfag i idéhistorie, er du rask, mener hovedfagsstudent Else Marie Lingaas. Fire år eller mer er slett ikke uvanlig blant hennes studiekamerater. Etter å ha vært i kontakt med studenter på flere fag, får vi vite at et slikt tidsperspektiv er normalt her på HF. Kanskje enkelte blir svettere i trøya i den nærmeste framtid, for det høres unektelig litt ille ut ikke å bli ferdig før i neste årtusen.

- Det er vanlig å ha deltidsjobb ved siden av studiet, forteller Wenche Solberg som er fagutvalgsleder og hovedfagsstudent ved institutt for medier og kommunikasjon. Kassa på Rimi får stort sett stå i fred for akkurat denne studentgruppen, for det er ofte jobb- eller fagrelatert arbeid de tar seg.

Men det er selvsagt ikke bare deltidsjobbene som sluker studentenes tid. Arbeidet med selve hovedoppgaven tar mye tid: Emne for forskningen må velges, deretter må emnet avgrenses og problemstillinger finnes før forskningsprosessen kan sette i gang. Og til slutt kommer selve bøygen for mange - skrivingen. Et par tusen hovedfagsstudenter på HF sliter i denne stund. Kanskje flakker de rundt fra bibliotek til bibliotek i desperat søken etter bøker og annet forskningsmateriale, kanskje sitter de lammet av skrivevegring foran en eller annen dataskjerm som glaner tomt tilbake, kanskje er de midt i et inspirasjonens øyeblikk og synes at hovedoppgaven gir livet ny mening.

- Det er litt spennende og litt skremmende på en gang. Du er overlatt til deg selv, forteller Berit Tolleshaug om arbeidet med hovedoppgaven i historie.

- Av og til synes jeg det hadde vært bedre å ta et grunnfag der pensumet er klart og jeg kan følge fast undervisning, smiler hun og virker ikke altfor nedtynget av den enorme oppgaven hun så vidt har kommet i gang med. Berit ville skrive om en norsk helt, og Nansen ble det naturlige valget. Nansens meglerrolle i krigen mellom Hellas og Tyrkia i 1922 er blant Nansens mindre kjente bedrifter.

- Veilederen min, har hjulpet meg masse, skryter Berit av førsteamanuensis Tor Egil Førland, en veileder som virkelig tar seg av studentene sine.

Har noen sett min student?

- Jeg er veileder for en student som skulle skrive om hamp, men han forsvant til Danmark. Det ville overraske meg stort om dere fant ham.

Førsteamanuensis Tor Egil Førland er veileder på Historisk institutt.

- Det er gøy, smiler han, - men vanskelig; studentene vet så mye mer om emnet sitt enn veilederen gjør. Det jeg kan er verktøyet, og det er jo det de skal lære seg; hvordan behandle en stor stoffmengde selvstendig over lang tid.

En hovedfagsstudent og dennes veileder ser hverandre gjerne mye i startfasen - det er nå oppgaven skal velges. Noen vet hva de vil skrive om, andre ikke. Derfor har de ulike veilederene lagt ut lister der de beskriver sine felt, eller prosjekter. Førlands prosjekt er om ungdoms- og studentopprøret på 60 og 70-tallet.

- Hovedfag er en ensom greie. Du jobber innenfor et smalt felt og må gjøre jobben helt på egenhånd. Ingen andre interesserer seg for akkurat det du holder på med. Ved å delta i et prosjekt har du i hvert fall noen felles berøringspukter, dessuten er du sikret en veileder som interesserer seg for temaet.

Når studenten så har funnet en oppgave, er han eller hun mer på egenhånd. Da sitter en gjerne helt for seg selv og leser, men når den håpefulle begynner skrivingen, ses veileder og student oftere igjen.

- Det hele blir rimelig intenst på slutten når oppgaven skulle vært levert for to uker siden, ler Førland.

Og bedømmelsen?

- Svært streng, klukker han videre.

På Førlands forslagsliste finner vi blandt annet Karlsøykollektivene i Troms.

- Det gikk vel for så vidt i dass som alternativt samfunn, mumler han. Vidre på listen merker vi oss Kalvøyfestivalen, hippiemiljøet i Hydro- senere Slottsparken, og Dolphins viseklubb. Men mest av alt ønsker Førland seg en student som vil skrive om reaksjonene på at gutter begynte å gå med langt hår...

Islamske mynter i vikinghender

I Myntkabinettet holder Houshang Khazaei til blant glitrende mynter fra svunne tider. Khazaei er minst like sjelden som materialet han studerer; han er nemlig den eneste studenten på numismatikk, som er vitenskapen om mynter.

- To levende og en død, svarer han når vi spør hvor mange som har tatt magistergraden i numismatikk før ham. Nå er Khazaei selv i gang med magistergradsavhandling om kufiske (islamske) mynter funnet i Norge. Disse stammer fra handelsforbindelsen mellom øst og vest i vikingtiden, og atskillig historie ligger skjult i de ripete overflatene. Hver og en av de 535 islamske myntene som er funnet i Norge, stifter Khazaei svært godt bekjentskap med gjennom arbeidet sitt.

- Avhandlingen er en numismatisk vurdering av materialet, beskrivelse av myntene, dynastiene de kom fra, hvor og når de er preget, hvor de ble funnet og hvor de oppbevares, forteller Khazaei. Avhandlingen inkluderer Katalogen, den komplette guide, over disse uvurderlige myntene.

Khazaei tilhører slett ikke gruppen studenter som har hatt problemer med å finne ut hva de skal forske på. Med bakgrunn som ferdig utdannet arkeolog fra Iran og sin gode kjennskap til islamsk historie, ble han nærmest headhuntet til numismatikkstudiet.

- Jeg har vært med på flere arkeologiske utgravninger i Norge. I denne forbindelse kom jeg i kontakt med Myntkabinettet, og de trengte en assistent.

Dermed var saken avgjort for Khazaei som nå har hatt tilknytning til numismatikkstudiet i hele åtte år. Drømmen er å få lov til å fortsette å arbeide for Myntkabinettet når han en vakker dag blir ferdig med magistergraden.

Om løping, film og løping i film

- Hvis du skal ta hovedfag på HF, ta en estetisk oppgave. Ta det ut av hodet og se: Blir det kult eller ikke. Du står i hvert fall.

Lars Gudmestad er i full gang med hovedfagsstudiet på Institutt for medier og kommunikasjon, og etter de obligatoriske eksamenene har han bare selve oppgaven igjen. Den skal handle om løping i film!

- Jeg ville skrive en oppgave om mennesket i en teknologisk tidsalder. Løping er noe av det mest grunnleggende ved mennesket, pluss at det er en kul ting å lete etter.

I sommer jobbet Lars som sivilarbeider på Cinemateket, og i en pause ble han sittende og diskutere med en som har hovedfag i litteraturvitenskap. Det var da Lars fant ut at løping - det var greia.

- Jeg vil vise at kulturelle uttrykk kan si noe om vår tid. Filmen er en nyttig kunstart som kan fortelle om tiden vi lever i.

Lars Gudmestad er en av dem med et med en svært avslappet holdning til selve hovedfaget.

- Jeg får en god magefølelse av å gjøre det. Ler litt av meg selv og synes det er kult samtidig som det er litt viktig.

Han legger til at det er for lite soul i hovedfagstudiet. For mange skriver uten å ha noe å si, og mange tror sensorene faktisk gleder seg til å lese deres oppgave. Det Lars må gjøre nå, er å skrive en prosjektbeskrivelse, en 3-4 siders kjapp versjon av oppgaven. Denne skal godkjennes før han kan sette i gang. Selve oppgaven skal være på mellom 80 og 120 sider.

- Den blir vel på 79, he-he. Neida, men mitt største problem er fotnotene. Man bør ha en 2-3 fotnoter pr. side...

Måten Lars jobber på er også litt utenom det vanlige. Kildegrandsking og biblioteksbesøk blir det lite av, derimot ser han en hel haug filmer, samtidig som han prater med ulike personer om nettopp løping i film.

- Den underordnede oppgaven er å vise hvor utrolig komplisert en film kan være. Jeg kunne jo valgt noe annet, funnet en annen liten nisje, men løping er en urkraft hos mennesket.

I tillegg påpeker han at løping er et klassisk bilde i film. Film er bevegelse, og film kan bruke løping til å formidle tematikk.

- Jeg ser på menneskets krefter i forhold til teknologi; det 20. århundredes filosofi om det fragmenterte mennesket.

Oppgaven baserer han på sluttscenene i to filmer; «Til siste åndedrag» og «På vei mot livet». Her får han tatt for seg løping på det eksistensielle plan, og mennesketeknologi og løp.

- Det at de løper må ha en dypere mening, hevder Lars, hvorpå han smilende legger til: