Det er i Platons ªStaten´, tiende bok, vi finner det famøse avsnittet om diktekunstens fare. I dialog med sin elev Glaukon anklager Sokrates den på det alvorligste, for "…det er da fryktelig at [diktekunsten] er i stand til å skade selv verdifulle mennesker — på få unntagelser nær.

Ja, gjør den det, så er det sannelig ille.

Hør nå og tenk over det! Når vi hører Homeros eller en annen tragediedikter la heroene som rammes av sorg og ulykke, hengi seg til lange jamrende taler og klagesanger idet de slår seg for brystet, så lytter nok — som du vet — selv de beste av oss med glede; vi rives med og følger fremstillingen med sympati og vi roser ivrig som en god dikter den mann som har den største evne til å sette oss i en slik stemning.

Ja, det er jeg naturligvis klar over.

Men rammes vi selv av skjebnens tunge slag, da setter vi jo tvertimot vår ære i å bevare vår ro og fatning og anser en slik opptreden for mandig, mens vi kaller det som vi nettopp beundret hos dikterne, for kjerringaktig.

Ja, det har jeg lagt merke til.

Men det må da være noe i veien med en slik beundring?"

Ifølge Platon tilfredstiller diktningen de sider i oss som vi helst burde holde i tømme. Føler man først medlidenhet med en tragediefigur, kan man risikere å føle medlidenhet med seg selv senere. Diktekunsten "vanner og nærer alle disse følelser som helst burde tørke bort". Det samme gjelder komedien: Lar du deg more av skuespillere vil du selv "opptre i ditt privatliv som den rene komediant." Kort sagt: "Slipper du den honningsøte muse inn — like-gyldig om hun kommer i lyrisk eller episk drakt —, så blir lyst og smerte konge i staten, men ikke loven og ikke fornuften som jo alltid har vist seg å være den som kan styre best." Bare én sjanger kunne Platon tillate: "hymner til gudene og lovsanger over gode menn." Hva vi i dag ville kalle oppbyggelig litteratur. Akk ja; det koster å bygge en idealstat.

Selvfølgelig har ikke litteratene opp gjennom århundrene kunnet la dette stå uimotsagt. Derfor har flere tatt det på seg å meisle ut en litterær estetikk som kan forsvare nytteverdien av å bedrive forfatteri. To av dem er "Defense of Poesie" fra 1583 av Sir Philip Sidney og "A Defence of Poetry" fra 1821 av Percy Bysshe Shelley.

Vi begynner med Sidney, for han er eldst. Et utdrag av hans skrift er å finne i boken ªEuropeisk litteraturteori fra antikken til 1900´ (Universitetsforlaget 1987). En skulle tro idet man bladde opp noe ved navnet "Defense of Poesie" (også utgitt med tittelen "An Apologie for Poetrie") å møte noen som slåss med ryggen mot veggen. Så er ikke tilfelle. Etter først å ha sjaltet ut den typen poesi som fremstiller Guds ufattelige storhet — Davids salmer, Jobs bok og, "i en helt feilaktig religion", Orfeus, Amfion og Homer — samt den som omhandler filosofiske emner — Cato og Vergils ªGeorgica´ — går han over til den tredje gruppen "som er de sanne dikterne"; de som ikke er innhyllet i sitt emne, men "setter kursen etter sine egne innfall". At de to andre sjangres verdi er bevist tar han for selvinnlysende å være. Gud skal man hellige, og hos den som misliker poesien om de filosofiske emner "ligger feilen i hans egen smakløse vurdering, og ikke i denne innbydende åndelige føde av smakfullt formulert kunnskap." Smått arrogant, Sir Philip Sidney. Og mer skal det bli.

En dikter er, ifølge Sidney, en som "skaper fremstående billeder av dyder og laster og desslike, sammen med en fornøyende belæring". Og dette med lærdom er noe han er sterkt opptatt av. "Denne rensning for sinnet, berikelse for hukommelsen, styring av dømmekraften og bedring av forståelsen som vi vanligvis kaller lærdom, har — uansett hvilket navn den opptrer under, og hvilken umiddelbar hensikt den sikter mot — som sitt endelige mål å løfte oss mot en så høy grad av fullkommenhet som våre syndige sjeler kan nå, forsimplet som de er av sine jordiske boliger." Spørsmålet blir da: Hva kan gi oss mest lærdom? Sidney kårer allerede tidlig i sitt skrift vinneren: "I dette vil vi, om vi kan, vise dikterens adelskap, ved å stille ham foran alle hans konkurrenter." Deretter blir det hele lagt opp nærmest som en bokseturnering, hvor den uslåelige dikteren møter den ene konkurrenten etter den andre. I den grad det her er snakk om et "Defense of Poesie", synes det å være et tittelforsvar. Første utfordrer inn i ringen er moralfilosofen.

Denne har Sidney liten respekt for. Han kommer med et grettent alvor, som om han ikke kan utstå synet av lastene ved høylys dag. Han er sjuskete kledd for å vise sin forakt for de ytre ting, argumenterer med finurlighet mot det skarpsindige og raser mot den som våger å bli sint. Deretter kommer historikeren. Han hevder å være bedre enn filosofen fordi sistnevnte bare kan lære bort en filosofisk dyd, mens han kan vise den i handling: "jeg ber dere bare følge i fotsporene til de som har gått foran dere." Til sist når filosofens og historikerens disputt det poenget at den ene gir påbudet og den andre eksemplet.

Men dikteren er selvfølgelig høyt hevet over dem begge. Og hvorfor så? La det først bare være nevnt at Sir Sidney gir teologen seier på walk over, "ikke bare fordi [hans] synsfelt er like så langt hinsides noen av disse andres som evigheten overgår øyeblikket, men også fordi den overgår hver av disse andre på dens eget felt." Hva juristen angår får han ikke en gang lov til å stille opp i konkurransen, ettersom han ikke anstrenger seg for å forbedre menneskene, men bare for å hindre deres ondskap i å skade andre. Han er likeglad med om noen er et slett menneske så lenge det er en god borger. "Således er det vår ondskap som gjør ham nødvendig, og nødvendigheten som gir ham heder og verdighet, og derfor kan han i sannhet ikke plasseres sammen med disse som anstrenger seg for å ta det onde bort og innsette det gode selv i vår sjels hemmeligste kammer." Dermed bare historikeren og filosofen igjen altså, klare til å kjempe med dikteren om å være den som best fremmer menneskets moralske handlinger. Og på vegne av dikteren slynger Sidney ut den første uppercut: Om det er slik at den ene kommer med eksempler og den andre med påbud, kommer de begge til kort fordi de ikke inkluderer begge deler. "For filosofen, som setter fram den nakne regelen med krasse argumenter, er så hard i sine formuleringer og så tåket å forstå, at den som ikke har annen rettesnor enn ham, skal få vasse omkring i hans regler til han blir gammel og grå før han der finner tilstrekkelig grunn til å bli et ærlig menneske." Mens historikeren på sin side er bundet til den partikulære sannhet om tingene og ikke til deres generelle årsaker.

Den makeløse dikteren derimot, utfører begge deler. Han kan nemlig skape et perfekt bilde av en person som handler riktig, slik at han forener den generelle ideen med det partikulære eksemplet. Cicero anstrenger seg virkelig for å vise hvilken makt fedrelandskjærligheten har over oss, skriver Sidney, men hør hvor mer betatt vi blir av Odyssevs der han omgitt av alle Kalypsos herligheter klager over å være i utlegd langt fra sitt fattige og karrige Ithaka. Og Jesus, illustrerte ikke han sine leveregler i lignelsens form? "Som konklusjon vil jeg si at filosofen belærer, men han belærer dunkelt, slik at bare den lærde kan forstå ham. […] Men dikteren gir føde for de sarteste mager. Han er virkelig lærer for folket, noe Æsops fabler er et godt bevis på". Dessuten, hevder Sidney videre, er historikeren "bundet til sannheten om en tåpelig verden", hvilket kan skremme leseren fra det gode og intet mindre enn "oppmuntre til uhemmet ondskap. […] For ser vi ikke den tapre Miltiades råtne i sine lenker og den rettferdige Fokion og den lærde Sokrates henrettet som forrædere? Ser vi ikke den grusomme Severus leve i velstand […] og opprøreren Cæsar satt så høyt at hans navn, 1600 år senere, holdes i den høyeste ære?" Mens dikteren, "som har alt fra Dantes himmel til hans helvete i sin penns makt", kan finne opp "nye straffer i helvete for tyrannene".

Filosofen og historikeren er slitne nå, men kampen fortsetter. For er det slik at filosofen, fordi han går metodisk til verks, er en bedre lærer enn dikteren? Akk nei. For i og med at dikteren har større muligheter til å begeistre, har han større muligheter til å nå frem med sitt budskap. "Han kommer visserlig til deg med en fortelling […], som holder barna fra leken og gamle menn fra peiskroken. Og idet han later som om det var alt han ville, har han til hensikt å vinne tanken over fra det onde til det gode, nettopp slik man får et barn til å svelge de fleste medisiner ved å skjule dem i slikt som har en behagelig smak." Filosofene derimot, håner tanken på å behage, ifølge Sidney. Dette var da 408 år før ªSofies verden´. Likevel nevner han to unntak: Boethius og Platon. For disse lot "ofte filosofien maskere seg i poesiens kappe."

Sir Philip Sidney har nok lest sin Platon. For det er underlig i hvor stor grad han går med på den gamle filosofens prinsipper. Her er lite å spore av de mer moderne argumenter for litteraturens nytteverdi. Han synes å være enig med Platons grunnleggende tese om at litteraturens viktigste oppgave er å virke oppbyggende. Selv der hvor Sidney kan sies å være mest "moderne", — hvor han nevner hvor viktig det er å kjenne både det skjeve og det rette i geometrien, at "så er det også i menneskelivet: Den som ikke ser hesligheten i det onde, mangler bakgrunn for å fatte det godes skjønnhet" — er grunntanken at de tåpelige og onde menneskene kan forbedres i møtet med seg selv i diktekunsten. "[Det er] ikke noe som bedre [enn komedien] kan åpne øynene [til tåpen] enn ved å oppleve sine egne handlinger fremstilt som foraktelige", mens tragedien "får konger til å frykte selv å bli tyranner, og får tyrannene til å avsløre sitt tyranniske sinnelag." Sitt skrift avslutter han symptomatisk nok ved å rose den heroiske diktningen, og konklusjonen "det er med disse som vil piske dikterne som det er med enkelte gode koner, at de ofte er syke, men kan på sin tro ikke si hvor." Kampen er over; historikeren og filosofen ligger nede for full telling inne i ringen, mens juristen for lengst har gått hjem, — snurt fordi han han meldte seg på i en vektklasse han ikke hadde pondus til å fylle.

Vi reiser 238 år fremover i tiden, til Pisa våren 1821, hvor vi finner romantikeren Percy Bysshe Shelley midt i en intens arbeidsperiode. Han har akkurat lest en artikkel i tidsskriftet Ollier´s Literary Miscellany signert Thomas Love Peacock og er voldsomt indignert over innholdet. Peacock hevder nemlig, slik professor Odd Inge Langholm gjengir ham, at "utviklingen i vitenskapelig og filosofisk erkjennelse nødvendigvis måtte føre til at poesiens rolle ble undergravet, siden den tilhørte et tidligere erkjennelsestrinn. I samtiden var det ikke annet å vente enn at det poesielskende publikum måtte bli kraftig redusert, og lyrikerne kunne ikke ha håp om å vekke interesse blant de intellektuelle og de mer velorienterte, som ganske naturlig ville ofre seg for viktigere saker som forskning og politikk. Peacock tok med noen drepende og ironiske karakteristikker av den nye diktergenerasjon som svevet i den villfarelse å tro at deres virke kunne ha noen som helst betydning."

Som vi forstår hadde Peacock en annen innfallsvinkel i sitt utfall mot diktekunsten enn Platon. Så kan vi spørre hvilken som er mest rammende: Å få høre at litteraturen er skadelig, som Platon hevdet? Eller at den er uviktig, slik Peacock mente? Om det må være lov å foreta en lavt kvalifisert gjetning, vil vi anta de fleste forfattere ville ta det for en større ære å bli sensurert og forbudt enn generelt oversett. Peacocks angrep er altså mer sårende enn Platons. Hvordan svarer så Shelley på utfordringen? Han skriver "A Defence of Poetry".

Vi har allerede sitert professor Langholm. Det er vi nødt til å fortsette med. For det er hans artikkel om Shelleys skrift — dvs. ikke Shelleys egen — vi nå støtter oss på. Den bærer navnet "Estetikk og etikk i Shelleys A Defence of Poetry", og er å finne i boken ªEstetikk fra Platon til våre dager´ (Tanum - Norli, 1977). Alle utdrag er hentet fra hans tekst.

Shelley ble drevet av et følelsesengasjement til å ikke nøye seg med å utvikle en avbalansert, nøktern litteraturteori; han måtte gjøre skriftet til en ren apologi for poesien. Og dette gjelder noe mer enn hva vi vanligvis anser for poesi i snever forstand. Forsvaret gjelder menneskenes skapende evner som helhet. Diktningen er bare ett av flere uttrykk for disse evner. I motsetning til Sidney, som reserverte tronen for diktere alene, inkluderer dermed Shelley også filosofene, historikerne og juristene. De tar alle i bruk imaginasjonen, det organ som setter mennesket i kontakt med "en platonsk, evig eksisterende formverden", til å utarbeide uttrykksformer — det være seg dikt eller lover — som ved sin orden, harmoni og regularitet representerer et gjenskinn av denne evig eksisterende virkelighetens former. Fordi de således gjenspeiler noe lovmessig og evig eksisterende, blir de et mål i seg selv. Slik kan også Shelley — som Sidney — knyttes opp mot Platon. Og atter i likhet med Sidney er også hovedhensikten med hans skrift "å påvise poesiens gunstige innvirkning på det etiske menneske." Nok en gang skal diktningen bringe frem det gode i oss mennesker. "Imaginasjonen blir […] det moralske livs organ". Hvorledes blir den det?

Sidney mente at den levendegjørelsen av moralske handlinger diktningen kunne tilby, gjorde at den hadde større verdi enn de abstrakte moralfilosofiske resonnementer. Hos Shelley er etikken motpolen; noe som gjennom sine eksplisitte systemer nok kan overbevise intellektuelt, men som aldri kan utløse bindende handling. "Skal så skje, må den syntetiserende kraft i mennesket aktiviseres. Dette er imaginasjonen, som frigjør handlingskreftene." Imaginasjonen er på en og samme tid uttrykk for de evige sannheters former og en inspirator for etisk verdifulle responser. "Dette er grunnlaget for Shelleys faste tro på poesien som faktor i den etiske forbedring av mennesket."

Vi tar en titt på hvordan dette går for seg. Rent konkret har poesien den funksjon å fjerne det slør som vanen legger over gjenstandene i den hverdagslige verden; avdekke "the naked and sleeping beauty, which is the spirit of its forms". Poesien gir oss et gløtt av den evige verden og avslører "our familiar world" som et kaos. Våre sinn er ulmende glør som gløder opp idet de streifes av den guddommelige vind i møtet med poesien. Leseren vekkes til selverkjennelse og identifikasjon med sine medmennesker. "A man, to be greatly good, must imagine intensely and comprehensively; he must put himself in the place of another and many others; the pains and pleasures of his species must become his own. The great instrument of moral good is the imagination; and poetry administers to the effect by acting upon the cause." Ja, hvor konkret dette ble vet jeg ikke, men likevel: "Meget forenklet kan man si at leseren under tilegnelsen av verket får sitt indre liv beriket, og det på en slik måte at det indirekte får følger for hans senere reaksjonsmønstere. Hele følelses- og derved handlingsrepertoaret vil kunne bli utvidet. De største diktverk kan ha en så stor virkning at det indre liv blir forandret, fordi nye fasetter av det menneskelige reaksjons-register vil fremstå som formet og derved som mulige."

Hvilke virkemidler benytter så dikteren for å fremkalle disse reaksjonene. Shelley snakker varmt om metaforen. Den er det som avdekker de skjulte relasjoner mellom enkelttingene og gir oss et nytt syn på tilværelsen. En annen livsviktig oppgave metaforen oppfyller er å fornye språket. "På det tidligste utviklingstrinn var ethvert sprog metaforisk og enhver sprogbruker en dikter, fordi det å dikte er ensbetydende med å se relasjoner i det eksisterende som det gir seg i persepsjonen, og gi disse relasjoner metaforisk uttrykk. På dette stadium er ethvert sprog å sammenligne med "the chaos of a cyclic poem", men for at det skal være mulig å holde på den innsikt som er nedlagt i metaforene, er det nødvendig at dikterne gjenskaper det metaforiske sprog igjen og igjen. Dersom dette ikke skjer […] vil sproget bli nedslitt til et system av rene tegn, uegnet til formidling av dypereliggende forhold. I likhet med imaginasjonens øvrige produkter må poesien ikke bare nyskapes, men kontinuerlig nyskapes." Denne vektlegningen av poesiens ansvar for å ta vare på og utvikle selve språket er et av de mest moderne innslagene hos Shelley; Sidney streifer overhodet ikke bortom en slik problemstilling.

Litterater møter fremdeles trusler om sensur og spørsmålet om deres virksomhet overhodet har noen verdi. Platon og Peacock har sine arvtagere. Sidney og Shelley og deres forsvarsskrift har gitt oss skuldre å stå på. Godt å vite.