Det er blitt gjort mange forsøk på å forklare hvorfor idé- og litteraturhistorien utvikler seg som den gjør. Det viser seg imidlertid at tidligere filosofer har lullet seg inn i illusjoner fordi de ikke har hatt mot til å se den skremmende sannheten i øynene. For sannheten er ikke vakker.

Suddenly truth reared its ugly head, and the poet realized that nothing rhymes with "orange". Men selv om vi kan berolige med at det finnes et ord på engelsk som rimer på "orange" (vi har bare ikke tenkt å si det) gjør ikke dét saken bedre. For sannheten er at det er en god del ord det ikke finnes rimord til. Som "hybel". Og "pølse". Og dette er bare begynnelsen.

Hvilke innvirkninger dette har hatt på poesien er det ingen som vet. Men den kan ikke ha vært liten. For den innebærer store begrensninger på hvilke ord som kan stå på slutten av en linje, hvilket kanskje er det viktigste stedet i linjen siden det er svært synlig. Men dét er ikke alt.

For det er ikke bare det at enkelte ord blir utelukket fra kremplassene på siden, der er også andre ord som tvinger seg fram, fordi det er så mange andre ord som de kan rime på. Det man kan kalle poesiens tabloid-ord, sleipe faener. Og som ikke det var nok: Da bandet Billy and the Boingers — som tidligere laget sanger som "U Stink But I Love You", "Clereasil Messiah", "Skatebording To Satan" og "Let´s Roll Over Lionel Richie With A Tank" — bestemte seg for å lage mer seriøs musikk med vage venstresympatier, strandet hele prosjektet fordi — som U2 og mange andre band før dem hadde oppdaget — ingenting rimer på Nicaragua. Men stopp en halv:

For det er noe som rimer på Nicaragua har vi funnet ut, og vi kan nå røpe det for Filologens lesere, til glede for alle verdens undertrykte som nå trolig vil få en hel bukett med kampsanger å meske seg med, sanger som til nå har blitt holdt tilbake av rimtilbakeholdelse. Og her kommer det, i form av det som kunne vært en naturlig del av en sang eller et dikt: "We were fighting the Contras in Nicaragua/And we had our basecamp in Managua".

Men det stopper ikke her. For man kan spørre om det er tilfeldig at Platon har fått såpass stor oppmerksomhet i forhold til Aristoteles, og hvorfor Marx har slått igjennom mens medarbeider Engels har blitt liggende i den idéhistoriske bakevje. Det er rett og slett så enkelt som at navnene "Platon" og "Marx" egner seg til å lage -ismer av: "platonisme" og "marxisme" høres bra ut, det er nok av folk som vil kalle seg "platonister", for det høres ganske tøft ut; kaller du deg "aristotelianist" vil du derimot bli direkte uglesett i flere miljø. Og: "engelsisme", "sokratesisme", "luxembourgisme". Nei, disse kommer nok til å tape kampen.

Men det er mer: Dette lover ei godt for nordmenns framtidige innflytelse her i verden. Når man tenker på norske navn er det få som kan få en -isme bak seg uten at det høres teit ut. Jeg mener: Nygaardisme, Danielsenisme, Stuevoldisme, Stubberødisme, Barthisme, Brundtlandisme. Nei, nei og atter nei. Det er nytteløst.