"Gud bandt mitt hjerte, du min hånd til Romeo, og før den hånd du la i hans, besegler en annen pakt, og før mitt hjerte svikter sin troskap for å gi seg til en annen, skal denne drepe både hånd og hjerte…"

Slik høres det ut når en ung pike erklærer sin elskede sin troskap. Og ikke hvilken som helst ung pike heller. Disse ordene stammer fra tittelrollen i William Shakespeares ªRomeo og Julie´, opplest og vedtatt som tidenes kjærlighetsdrama. Og vi, vi sitter i teatermørket med tårevåte øyne og lar oss rive med. Vi tror på Julie. Vi tror på det hun sier.

Men Julie er ikke den eneste som i tidenes løp har funnet sitt livs kjærlighet — for kanskje bare å miste ham igjen. Og hun er langt fra den eneste som har erklært den utkårede sin kjærlighet, i replikker spekket med hjerte og smerte og voldsomme metaforer. Ta for eksempel dette:

"Det var en kjærlighet som ville vokse seg sterkere, ikke bare i løpet av hvetebrødsdagene, men så lenge de levde. Det var en kjærlighet som kom fra Gud, samtidig en kjærlighet som var en del av fjellene, blomstene, sigøynermusikken og fuglene."

Dette har aldri Julie sagt. Dette er den unge Pomara i Barbara Cartlands bok ªHjertets rop´, som reflekterer over sin kjærlighet til den kjekke, unge greven, eller hertugen, eller markien, som hun aldri kan få, fordi han er forlovet til en vakker, men ondskapsfull heks som bare er ute etter pengene hans. Men det vi vet, som Pomara i sin uskyld ikke enser, er at greven, eller hertugen, har fått øynene opp for den skjønne, snille Pomara, og går rundt og prøver av alle krefter ikke å tenke på henne, for akk, han er jo forlovet…

Denne gangen gråter vi ikke. Hvis det hender at vi, i desperat mangel på høyverdig litteratur og opptil flere timer å slå i hjel, resignerer og griper til Barbara Cartland, er det snarere for å få en god latter enn for å bli rørt til tårer. For Pomara eller Vernita eller Serena eller Lalitha eller Ilouka, kan ha store, mørke øyne og fløyelshud så mye de bare vil. Vi kommer aldri til å gråte for dem. De blir ikke vakrere av den grunn; deres kjærlighet rører oss ikke. Men Julie, derimot — i hele Romeo og Julie nevnes det ikke med et ord hvordan Julie ser ut. Likevel er hun vakker. Hvorfor er det slik?

ªRomeo og Julie´ og ªHjertets rop´ ligner hverandre i mangt et henseende. Begge to er fortellinger om en ung mann og en ung kvinne som elsker hverandre dypt, men skjebnen og diverse onde samfunnskrefter sørger for å gjøre det så vanskelig som mulig for dem å få hverandre. Den mest fremtredende forskjellen er at i Cartlands bøker må ondskapen alltid gi tapt slik at de unge kan gifte seg og leve lykkelig resten av livet. I ªRomeo og Julie´ går det ikke slik. Ellers er fellestrekkene rent pussige: den mannlige hovedperson har levd et utsvevende liv med diverse kvinnehistorier, før han møter sin utkårede og blir et nytt og bedre menneske. Hun på sin side, er ung og uskyldig og vet ikke hva kjærlighet er før møtet med helten. På grunn av interne forhold blir forholdet fordømt av familie og venner, og det ser mørkt ut for de to. Men kjærligheten seirer til sist.

I sin bok ªJakten på kvalitet´ fra 1992 har Cecilie Naper funnet frem følgende kriterier på det vi ynder å kalle populærlitteratur: Stilisert persontegning (heltene går aldri på tvers av bokens underliggende verdisystem), de gode står mot de onde, spenningskurven er stram, teksten er ordrik, billedrik og gjerne klisjépreget, temaet entydig, og teksten har få tolkningsmuligheter. Dette kaller Naper "populærlitterær estetikk" og peker på at den tjener andre formål enn den "klassiske estetikken". Det er ikke vanskelig å se at ªHjertets rop´ oppfyller alle disse kriteriene. Men det gjør også ªRomeo og Julie´. Pomara og hennes greve/hertug/marki/prins har hjertet på rett sted og slåss for den store kjærligheten mot et kynisk samfunn - det gjør også Shakespeares kjærlighetspar. ªHjertets rop´ er full av poetiske (?) kjærlighetserklæringer - så også med ªRomeo og Julie´. Begge bøker er dessuten spekket med action, fektekamper og knivstikking, og bygger seg opp til flere klimaks før den store finalen.

Hva er det da? Hva er det som gjør ªRomeo og Julie´ til et mesterverk, og ªHjertets rop´ til en banal casinoroman? Hvori består den sagnomsuste kvaliteten, som skiller to tilsynelatende så like historier?

Kanskje er det bare "Keiserens nye klær"-syndromet som gjør at vi gråter av det ene og ler av det andre. Tross alt - flere millioner mennesker har grått med den brave Pomara og Greven. Det er lett å le av dem og betrakte dem som enkle og lettlurte. Men vi må ikke glemme at vi selv har felt tårer over to vakre unge mennesker som elsker hverandre, men som alt går imot. Er det kanskje slik at vi blir lurt alle sammen, og at noen bare er mer lettlurte enn andre? For vi er alle mennesker, og de fleste av oss har et behov for å tro på noe, noe utenom det vanlige, de dype følelsene, den store kjærligheten… Og så er det liksom litt mer ålreit å sitte med Shakespeare på toget enn Dame Cartlands lyserosa permer.

I tredje etasje på Henrik Wergelands Hus står en dør åpen. Der inne sitter en mann fredelig foran en dataskjerm. Det ser tillitvekkende ut. Vi banker på, og kremter forsiktig.

— Forskjellen mellom Shakespeare og Barbara Cartland? Prominensen ser ut som om han har falt ned fra en stjerne og slått seg. Hardt. Så blir han dypt fortørnet.

— Altså, det sier jo seg selv…

— Hvordan?

— Nei… Det er jo et helt annet driv i Shakespeare, en helt annen tone — intrigen og replikkene er bygget opp med en helt annen omhu enn bøkene til denne… denne…

Prominensen finner ingen ord som er dekkende for Dame Cartland, og tordner videre: Shakespeare er ekte vare. Det han skriver er genuint og originalt - i motsetning til de tusen etterligninger som er laget. Og selv om Romeo og Julie er helter etter vår smak, så var de kontroversielle i sin tid; det var mye mer utenkelig å gjøre det de gjorde, og mye sterkere følelser som driver dem.

Uglebo er stedet for den som ser etter litt.vitere eller litt.synsere for en glødende uttalelse. Vi slår av en prat med tre av dem, men selv de er ikke så sikre på hvorfor Shakespeare er så stor. En av dem bemerker at teateret på Shakespeares tid jo var nettopp for massene. Dersom det hendte at de dannede lag følte en syndig, hemmelig lyst til å ta del i subkulturen, pakket de seg inn i kapper og hetter og satt usynlig høyt oppe i losjeradene og tittet ned på scenen. Og nettopp dette var jo Shakespeares bransje: lett og folkelig underholdning.

— Kaller du ªKing Lear´ lett og folkelig? kommer det spisst fra en hovedfagsstudent i engelsk.

— Nei, men han skulle jo leve han også, da…

Etterhvert kommer det frem at ªRomeo og Julie´ tross alt går noe dypere, og at Julie ikke er den samme som før når hun i siste scene velger å dø sammen med Romeo. Det må også sies at Shakespeares språk er poetisk på en original og nyskapende måte, noe som ikke kan sies om Cartlands klisjéer.

— Eller, bemerker én, hvis du ser kynisk på det, kan du si at Shakespeare hadde flaks. Han fikk en gunstig litteraturhistorie og bedre PR.

Shakespeare som sin tids Barbara Cartland? Er det så enkelt? Nei, det er jo ikke det. Det er noe, noe vagt og udefinerbart, men likevel betydelig, som gjør at vi rives med av Romeo og Julie, og ikke av Pomara og greven/hertugen/markien/prinsen/kongen/ whatever.

Antikkens tenkere, og dem skal man som kjent høre på, slo fast at litteratur av høy kvalitet var den som befattet seg med det gode, det sanne og det skjønne. Ingenting av dette kan måles i meter eller kilo. Ingenting av dette kan defineres eller låses fast i et dogme. Likevel finnes det i fullt monn i ªRomeo og Julie´, og ikke i ªHjertets rop´. Pomara og hennes medsøstre kan ha rosen-kinn og melkehud, gullhår og øyne blå så mye de vil. De kan være glødende opptatt av krig og fred og religion og politikk og urettferdighet og sånn. De kan elske sine grever og hertuger av hele sitt hjerte. Men det er først når Julie fester blikket på oss, at vi vet hva skjønnhet er. Verken førsteamanuensis’er eller litt.vit’ere kan definere hva den består i. Men vi merker alle som en at vi får tårer i øynene.