Jeg har avtale med en industridesigner i hennes hjemmekontor på Fagerborg. Det viser seg seg å være i en gul, gammel herskapsvilla. Jeg ringer på, men ingen er hjemme. En halvtime senere kommer en svartkledd kvinneskikkelse syklende nedover veien.

— Gud, deg hadde jeg glemt, roper hun til meg mens hun svinger inn oppkjørselen. Du skjønner, jeg har vært i møte med advokaten min. Noen har laget en kopi av et av produktene mine. Mye styr, men det er jo litt gøy også, da! Jeg blir med inn, mens hun snakker heseblesende om å være tilgjengelig og å komme for sent til avtaler.

— Du skjønner, jeg har ingen mobiltelefon, jeg! Du vil vel ha en kopp te?

Sigrid Eckhofs hjem er lysegult og nyoppusset. Taket er høyt og dekorert med klassiske gipsrosetter. Spisestuemøblementet er antikt. Over bordet henger en moderne lampe i kontrast til det gamle. Den ser mistenkelig nydesignet ut.

— Som industridesigner tegner jeg og utvikler produkter som senere masseproduseres, sier hun og skjenker te i hvite, enkle krus. Min jobb er å pakke inn og personifisere produkter vi omgir oss med til daglig, sørge for funksjon, kvalitet, form og utseende: tallerkenen du spiser frokost av, veska du har pensumbøkene i, skoene du har på bena, stolen du sitter på, oppvaskbenken, datamaskinen, kulepennen, brødristeren, mobiltelefonen, alle disse tingene må fungere, og de må se bra ut, det holder ikke her med ett av to. Jeg følger produktutviklingen fra idé til salg, en svært omstendelig prosess som krever kunnskaper innen mange felt: Foruten de estetiske sidene av faget, er det nødvendig med gode kunnskaper om produktenes tekniske oppbygging, om den fysiske utformingsprosessen og om råvarene. Sigrid forteller at det under utdanningen er vanlig å spesialisere seg på noen bestemte råvarer. Selv har hun studert tre, metall, plast og kjeramikk.

— Jeg må for eksempel kjenne til plastens egenskaper, muligheter og begrensninger: plastisitet, støpeteknikker, overflater…

— Du kan godt si at en del av min oppgave er å bringe estetikken inn i hverdagen til folk. I dag er konkurransen stor og produktene mange. Hvis to produkters funksjon, pris og kvalitet er likeverdig, så er det utseende som avgjør hvilket produkt kunden velger. Jeg er veldig markedsorientert. Det er jo en kommersiell bransje. Det vi skaper, skal selges, og det er viktig å kjenne til markedskreftene.

Design handler om kommunikasjon, understreker hun. -Hvordan produktet kommuniserer med brukeren, er svært viktig. Og også hvordan produktet igjen kan kommunisere med omverden på brukerens vegene. La oss ta et sportsutstyr; ski, som eksempel. Det er viktig at skiene er solide og av god kvalitet; laget av et godt materiale. Mange ski er laget av overflatematerialet kevlar, som også er brukt i romfartøy. Kevlar er solid og lett og tåler ekstreme påkjenninger. Dette materialet formidler trygghet og status. Og det kan røpe at brukeren har god greie på teknologiske materialer. Design kan si noe om kvalitet og tidsriktighet. Det kan dessuten representere produsenten. Merkebevissthet er viktig for mange.

Hun prater om firmaprofil, om hvordan et firma kan profilere seg på god og gjennomført design. Alt fra interiør og eksteriør til de små detaljene som logotyper på brevark, teller mye. Det er tydeligvis ikke bare varene firmaet selger, som er viktig.

— Troverdighet, innpakning og helhet teller mye i konkurransesamfunnet. Det dreier seg hele tiden om å nå frem til publikum, det dreier seg om kommunikasjon.

Dere blir ikke for fokusert på fasade, blir det overfladisk?

— Det kan det selvfølgelig bli, men i industridesign holder det ikke bare å være opptatt av overflaten. Vi arbeider med todimensjonale produkter; med form og utseende og med kvalitet og funksjon. Hvis du kjøper en super mobiltelefon som passer i den minste lomma i dressjakka, er den likevel uinteressant hvis tastene er for små og hvis røret ikke passer til øret. Ergonomi er et viktig begrep. Produktet skal tilpasses menneskets fysiskk og psyke.

Sigrid mener det finnes en universiell estetisk kvalitet. Det er ikke bare smak og skiftende moter som bestemmer hva som er estetisk vakkert. Vi forventer en viss harmoni, en viss orden.

— Hvis du går i en italiensk småby, så er det en kvalitet som ligger der, det er noe du fornemmer, det er noe de kan, noe de har kunnet i mange år. Går du i en moderne drabantby et eller annet sted, har ikke menneskene der forstått de samme poengene. Det handler om kultur, det handler om foredling av kulturelle verdier, det handler om romfølelse, og dette, det skal utvikles. Hva er det som gjør et rom godt å være i, hva er det som gjør en vakker sko? Du kan finne en sko fra 1700-tallet som er smellvakker, og som alle vil synes er vakker. I dag er det mange litt pikante ting som er spennende, ofte fordi det er litt stygt, men uten å være det jeg legger i begrepet estetisk vakker. Estetikk har med kunnskap å gjøre. Jeg vil synes at et godt gjennomtenkt produkt, som har en viss varighet, som gjør noe med deg, har en ro eller harmoni, har estetisk kvalitet.

— Man må ikke nødvendigvis betale for kvalitet, kommer det ganske uventet fra designeren.

— Kvalitet kan være så mangt. Du vet at en vanlig engangskulepenn koster et visst antall kroner, du ser hva du kjøper, du kan se hvor mye blekk du bruker, og etter en tid, er den død. Du kan jo stille spørsmålstegn ved økologien i det, men denne pennen er et godt produkt fordi prisen står i forhold til det du får. Kjøper du derimot en fiks tannbørste, hvor esken er laminert i sølv, så er det noe forbanna fjoll! Kvalitet er for meg mer enn utseende, det er for eksempel at pennen er god å skrive med. Kvalitet har å gjøre med alle sider av et produkts utforming: bruksvennlighet, utseende og pris.

— Forholdet mellom kunst og design? Hun tar en tenkepause.

— Du kan si at kunstnerne er de nyskapende, de som først tar fatt i, eller ser hva som skjer i samfunnet, for deretter å speile dette gjennom kunstuttrykk, ja, i alle fall avantgarden gjør dette. Designere er ikke kunstnere, vi kommer lang etter. Designere bruker ofte kunstens formspråk og videreforedler dette i nye produkter — og her snakker vi om trender! Designere er problemløsere, og oppgaven som blir gitt dem inneholder alltid noen betingelser: En kopp skal kunne innehode væske, være god å holde i og heller ikke dryppe. Denne engelske tekanna for eksempel, med denne spesielle tuten, er kjempegod, sier hun og skjenker mer te.

— Den er tung og har en del nostalgi i seg. Også har du alle disse keramikkutsalgene hvor folk bare går etter den visuelle designen. Som forbruker har jeg en fordel. Du ville kanskje falt for tekanna med den lekre blåfargen. Jeg krever gjennomtenkthet og i tillegg skal jeg like det! Hvis en kniv er god å holde i, så skal jeg love deg at den er estetisk, da henger form og funksjon sammen. Sigrid arbeider med produkter for barn, og for å appellere til barn er det spesielt viktig at produktene kommuniserer. Farger, bevegelse, overflater, lyd; alt dette kan gjøre produktene mer attraktive.

Så estetikken rommer det funksjonelle?

— Ja, eller estetikken blir en konsekvens av det funksjonelle. Ta verktøyet til en gammel snekker, for eksempel. Hva er grunnen til at han har brukt den samme hammeren i år etter år? Når du ser hvordan hammeren er brukt, og utformingen av et godt verktøy, så ser du i høyeste grad hva god design er, og estetikken i det.

Lars Fischer er landskapsarkitekt. Du kan nesten se det på huset han bor i. Huset skiller seg godt ut fra villabebyggelsen rundt. Det er stort og laftet og med gress på taket. I hagen vokser kjente og ukjente vekster i bedd og i drivhus. Vi setter oss på terrassen.

— Landskapsarkitektur dreier seg om å formgi og ivareta våre omgivelser, sier han. Jeg nikker og ser meg rundt.

— Urørt natur er et fint utgangspunkt for estetikk. Men vi må gjøre noe med naturen for å legge omgivelsene til rette for oss, for eksempel i byene. Vi må forbruke naturen, og det må vi gjøre skikkelig.

Noen landskapsarkitekter kan jobbe i distriktene med naturforvaltning. Selv jobber han mye urbant og med å innpasse naturen i boligområder.

— Jeg er med på hele boligbyggingsprosessen, fra bestemmelsen om å bygge boliger et sted blir tatt, til familien flytter inn. Jeg legger premisser for hvordan naturen skal utnyttes til beste for beboerne. Utearealene bør for eksempel ligge på de gunstigste stedene, vi bør ta vare på utsikt og på naturlig vegetasjon, i den grad det er mulig. I dag bygger vi boliger på ikke-dyrkbar mark, som regel skogsterreng eller fjell. Der det er vanskelig å få ting til å gro, er det ekstra viktig å ta vare på det som allerede eksisterer.

Han forklarer hvordan grunneierne og entrepenører tenker business. For at de ikke skal gå helt uhemmet frem, trengs landskapsarkitektene for å beholde estetikken i det hele og for å bevare stedets kvaliteter og egenart. En landskapsarkitekt må ha kunnskaper innenfor mange felt: geologi, jordbrukslære, botanikk, og estetiske fag som formlære, arkitektur og arkitekturhistorie.

Ettersom boligformer forandres og flere og flere bor i byer, blir vel også urban planlegging viktigere?

— Ja, og på dette området har vi fremdeles mye å lære i Norge. Ola Nordmann er ikke så urban. Men den yngre generasjonen er mye mer bevisst på å bruke byen enn det min generasjon er. Vi får våre opplevelser utendørs i marka, på hytter på fjellet og ved sjøen, eller kanskje i vår egen hage. På grunn av marka har ikke Oslo hatt det samme behovet for parker som andre storbyer. Jeg har nettopp vært i Berlin. Den byen har blitt en landskaparkitekts drøm! God utendørs arkitektur og flust med grønne lunger imponerer. Berlinere har jo alltid vært flinke med parker, jeg tenker på Grühne Walt og Tiergarten, store parker du kan gå lange turer i, og virkelig oppleve noe.

— I Oslo begynner spesielt området rundt Rådhuset å bli bra. Men det er beklagelig at vi bruker så mye på å bygge nytt, og så lite på å vedlikeholde. Frognerparken var fin da den var ny, og den har vært fin i det siste. Nå har parken mistet sponsorinntekter, og Oslo kommune vil ikke bevilge mer. Og da forfaller det. På denne måten mister vi mye historie også. Lars trekker fram det som har skjedd med Ladegården og dens barokkhage, som en solskinnshistorie. Det er viktig å akte historien, sier han, den gir oss kunnskaper, ikke minst om estetisk kvalitet.

— Når du går i gamle hager, er det lett å finne trekk fra barokken, sånn som symmetri og terrasser. Dette er mer typisk nedover i Europa, men vi har altså litt i Norge også, så lenge vi tar vare på det.

Lars understreker at estetikken i omgivelsene betyr svært mye for oss. Bare det å gå gjennom et vakkert område, tror han man kan ha stor glede av.

— Hva gjør man når man må reparere gammelt brosteinsbelegg? Jo, man klæsjer på no’ asfalt. Det er så lett å ty til minste motstands vei. Vakre omgivelser gir trivsel og trygghet. Jeg tror man får mindre lyst til å gjøre hærverk hvis det ser ordentlig ut.

Må du som formgir et objekt som folk er nødt til å ferdes i, og som de ikke kan velge bort, i stor grad forholde deg til normer? Hvor fri er du til å eksperimentere?

— Jeg kan absolutt eksperimentere, samtidig som det finnes visse normer og regler. Selv om jeg eksperimenterer, må jeg sørge for at form og funksjon spiller sammen. En park skal se ut som en park, og god design hjelper lite, hvis den ikke er funksjonelt tilrettelagt. Det finnes for eksempel regler for hvor bred en gangvei skal være for at to personer skal kunne passere og for hvor stort ryggeareal som er nødvendig på en parkeringsplass.

Hvis han har et overordnet mål i arbeidet sitt, så sier Lars at det må være å skape harmoni, ikke kaos.

— Det må være et enhetlig preg. Det må være harmoni, men ikke monotoni. En lineær rekkehusbebyggelse av samme størrelse og med likt inngangsparti, er enhetlig, men noe mangler. Den må sprites opp med noe, samtidig som man trenger en fellesnevner: kanskje fargen, kanskje vinduene. Er landskapet dominerende, kan man være friere med husformer, da er landskapet fellesnevner. Hvis landskapet derimot er flatt, så er det bebyggelsen som samler, og andre regler gjelder. Planter, enhetlig belysning eller skilting kan for eksempel ha en dempende effekt i tettbebygde strøk uten enhetlig arkitektur. Og la oss nå endelig bruke reindyrka mark, og ikke jåle til med kunstig materiale, oppfordrer han.

— La bettong være bettong, det har en ålreit funksjon, det skal ikke ligne noe annet, eller tilgjøres.

Lars prater om rom, selv utendørs. Det gjelder å skape rom som det er trivelig å være i.

— I hagen skal du for eksempel ha ulike rom: rom til å slappe av i, jobbe i, spise i. Taket er himmelen, en allérekke kan fungere som vegger og en åker er gulv. Menneskene liker å oppholde seg i rom. Rom er definerte, intime, trygge, og uten usikre overganger. Her er det ingenting truende som skjuler seg.

Som eksempel på et utendørsmiljø vi må satse mer på i fremtiden, trekker han frem skolegårdene.

— Skolegårder er fremdeles en asfaltflate. Utendørsarbeidet er det siste som skal gjøres, og da er pengene som regel gått med til ventilasjonsanlegget. Og landskapsanlegget er heller ikke ferdig når snora klippes. Vi arbeider med levende materiale i konstant utvikling. Et tre fortsetter ikke å være lite og nysådd så lenge. Vi prøver å beskrive tre års skjødsel fram i tid, men det er ikke alltid dette blir overholdt. Igjen er det resurssene som er problemet.

Landskapsarkitektur har sitt utspring i hagebruk og dyrking for salg. Utdannelsen tar man på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Lars også underviser.

— Men vi kunne like gjerne vært en del av Arkitekthøyskolen, innvender han. Han sier man kan merke en tendens som vender seg mer mot form enn mot den tradisjonelle gartnersiden av faget.

Lars etterlyser større vektlegging av estetikk allerede fra oppdragelsen av. Han mener de estetiske fagene blir stemoderlig behandlet i skolen.

— Land nedover i Europa har ikke den samme tradisjonen for landskapsarkitektur fordi ingeniørene besitter en større estetisk intuisjon. Det estetiske ligger i kulturen. Og dét er et ideal.