Andre og tredje desember, 1982: Dagbladet trykker artikler av Jon Elster, filosof og samfunnsviter. Tittel: "Estetiske fag — vitenskap eller kunst?" Han påstår at de estetiske fagene — litteraturvitenskap, musikkvitenskap og kunstistorie — ikke kan regnes som vitenskaper. Det finnes noen tekster fra disse fagene som kan passere, men som helhet faller de estetiske fagene gjennom. I alle fall i sin nåværende form.

Han oppgir flere grunner for denne temmelig sjokkerende påstanden; jeg skal nøye meg med å ta for meg én av dem: den lingvistiske nesestyveren.

Han skriver: "Det som gjerne kalles humanistisk forskning er enten ikke humanistisk eller ikke forskning". Videre: "Estetiske fag bør ha estetiske pretensjoner, ikke vitenskapelige." Han begrunner disse påstandene med blant annet følgende resonnement: "I andre vitenskaper stiller man ofte som et krav til en teori at den skal overleve en formulering i det mest trivielle språk. Teoriens slagkraft skal ikke være avhengig av om det er formulert i velklingende vendinger. Det er åpenbart at svært mange estetiske arbeider ikke oppfyller dette kravet", skriver han, og tilføyer litt overlegent "Dette er som det skal være, si alle fall hvis man liker denne type åndfulle formuleringer."

Kunsthistorien har ofte blitt anklaget for å bruke et "blomstrende språk", og som eksempel bruker han tekstene til den norske kunstistorikeren Hans Peter L´Orange (1903 - 83). Elster skriver: "Hvis man leser L´Oranges åndfulle beskrivelser av senantikkens kunst, og så forsøker å omformulere dem i mer nøytrale vendinger, blir det ikke mye igjen."

Kanskje har han et poeng. Vi kan se på et utdrag fra en av L`Oranges tekster, for eksempel innledningen til hans artikkel "Det langobardiske tempel i Cividale":

"Imot truselen fra fjellene stillet Julius Cæsar to strategiske castra, borger. Begge disse castra blev oppkalt efter den store Julius og bar navnet Forum Julii. Det ene av dem er den vakre og karakterfulle by som idag går under navnet Cividale. I utpreget defensiv posisjon på en bergknaus ved elven Natisone bevokter den elveløpets innfallsport fra alpene. Når langobarder, makomanner og andre germanske stammer brøt frem fra fjellene, lå dette Forum Julii, fra Cæsar og ned gjennem keisertiden, som en bølgebryter ved alpedalens utløp. Men når de store folkevandringer setter inn under sen-antikken, rendes de romerske castra overende. Vestgoterne under Alarik flommer videre over hele Italia, Rom faller i 410. Efter denne katastrofe er det faste legeme i motstanden borte, der opstår et lufttomt rom — et sug imot de fruktbare italienske sletter."

Å omformulere meningsinnholdet i dette avsnittet i et "nøytralt" språk kan, som Elster påpeker, bli temmelig vanskelig. Men er det så farlig, tenker du kanskje, vi kan jo, hvis han har rett, gå over til å skrive kjedelig fra nå av.

Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. Gamle L´Orange ville antageligvis ha sagt at man ikke kan skrive om et kunstverk uten selv å skrive kunstnerisk. Wittgenstein, Adorno, Nietzsche og jeg er hjertens enige.

Så de estetiske fagene har et problem: Vi kan ikke drive vitenskapen vår uten å bruke kunstneriske virkemidler, men da kommer strenge samfunnsvitere og forteller oss at det ikke er vitenskap i det hele tatt.

Elster gir ingen nærmere begrunnelse for kriteriet han setter. Men det kan sikkert la seg gjøre, og siden jeg har oversett alle de andre argumentene til Elster, kan jeg jo i rettferdighetens navn rekonstruere en tilsynelatende plausibel begrunnelse, før jeg sabler den elegant ned senere.

Det viktigste, og kanskje det avgjørende, kriteriet for vitenskaplighet er etterprøvbarhet: en konklusjon som ikke lar seg gjenta av andre forskere er ikke en vitenskapelig konklusjon. Det er derfor en vitenskapelig tekst skal la seg reformulere i et traurig språk: ikke alle forskere, kansje ikke engang så mange, kommer i nærheten av formuleringsevene til L´Orange og folk av hans kaliber. Da mister teksten sin etterprøvbarhet. Da hjelper det ikke om den er vakker eller morsom eller imponerende lang.

Og det er flere grunner til at poetiske tekster kan tape seg i etterprøvbarhetsmessig forstand.

For det første kan teksten tape presisjon. Når man skal verifisere en teori er det viktig at man vet akkurat hva det er man skal verifisere. Vi kan se på bruk av metaforer som et eksempel.

Arne Næss har formulert det slik:

"Et bilde er i alminnelighet en rik kilde til forskjellige innfall og assosiasjoner. Hvis et standpunkt antydes billedlig, kan en derfor vente at også andre standpunkt — som er mer eller mindre forskjellige fra det første — kan antydes ved det samme bildet. Ved nærmere undersøkelse blir denne forventning ofte bekreftet."

Når en bruker metaforer setter man sammen ord på en måte som belyser likhet, men det er ikke alltid like lett å finne ut hva det er som er ment å være likt. For eksempel: Hvis noen sier "hjernen er en datamaskin" kan en tenke seg flere måter å tolke det på: De behandler informasjon; de er dyre å reparere; de virker ved elektroniske signal; de går lett i stykker når tidsfrister nærmer seg. Eller kanskje det er en kombinasjon.

Og hvis en annen forsker har påstått at hjernen er en datamaskin, må vi vite hvilke av disse likhetene det er vi skal teste.

På den andre siden er det ikke utelukket at en metafor-rik formulering kan være mer presis enn en som mangler metaforer. Men selv om metaforer kan være mer presise enn bokstavelige utsagn, er de som oftest ikke det, og bør derfor brukes med forsiktighet.

En annen grunn som har vært anført for å vise at poesi kan være dårlig for etterprøvbarheten er at er at det kan gi en behagelig følelse av å ha forstått, uten at man har forstått et plukk. Igjen kan vi sitere Arne Næss. Da han skulle lære de nye studentene å drive med vitenskap, sa han det slik:

"Det viser seg ofte at metaforene ikke er et middel til å gi en eksakt, men komplisert tanke en behagelig utforming, men til å dekke over mangelen på tanker. Billedrike fremstillinger kan med andre ord opptre som surrogat for vel gjennomtenkte meninger. Det er ønskelig å opparbeide en sikker teft når det gjelder å kunne avsløre kraft- og billedsetninger som kilde til kritikkløshet og overfladiskhet".

Under tvil kan vi dermed si at det er 0 - 1 til Elster. Foreløpig.

Men la oss si at vi nå hadde latt oss overbevise, og gikk inn for å rense ut alt som smaker av poesi i språkbruken til de estetiske fagene for å redde statusen som vitenskap. Da ville vi ganske fort oppdage at det ikke er mulig. For bilder, rytme og velklang er ikke bare pynt vi kan bruke for å pynte språket til festlige eller høytidelige anledninger. Disse virkemidler er grunnleggende elementer i all språkbruk.

Så det er ikke bare språket til de estetiske vitenskapene som ville slitt alvorlig uten poetiske kvaliteter; alle typer vitenskaper ville fått store problemer.

La oss fortsette å bruke metaforen som eksempel: Metaforer er sentrale i mange, kanskje de fleste, vitenskapelige teorier. Darwins teorier er vanskelig å tenke seg uten bruken av metaforen slektskap, Marx´ arkitektoniske metafor om basis og overbygning er svært sentral i hans teorier, Freuds menneskesyn er orientert rundt et romlig bilde (overjeg og underjeg). Og så videre. Ikke engang fysikerne og matematikerne ville kunne drive på som før uten poesien. Metaforer er altså nødvendige: det er umulig å fjerne dem uten å legge sentrale vitenskapelige teorier i ruiner.

Og selv om vi hadde kunnet fjerne all poesi fra vitenskapens språk, og fremdeles kunne formulere dagens teorier på en tilfredstillende måte, ville det ikke være ønskelig. Vitenskapelig kunnskap er kunnskap som kan verifiseres, med det betyr ikke at den viktigste funksjonen til alle vitenskapelige tekster er verifikasjon. En svært viktig del av de vitenskapelige tekstene har som mål å produsere hypoteser, ikke verifisere dem; en kan ikke bare observere, og så systematisere observasjonene. Her skulle man tro at poesien er uunnværlig.

Da forskerene begynte å utforske strukturer som er mindre enn atomer fant de en verden som var så radikalt annerledes at de bare kunne forstå den gjennom metaforer. Atomet ble først skildret som et solsystem, der elektronene var som planeter som gikk i bane rundt en atomkjerne. Senere ble denne metaforen erstattet av en annen, der elektronene var skyer som lå rundt atomkjernen.

Metaforer er helt nødvendige i denne teoriskapingsprosessen. Den er et redskap for å forstå det ukjente ved hjelp av det kjente. Når man forsøker å forstå noe man aldri har sett før, eller forsøker å finne et nytt perspektiv på ting, er poesien uunnværlig.

Altså: Å skrive eksamen på rim, slik Peter Wessel Zapffe og flere andre har prøvd seg med, hører kanskje ikke hjemme noe sted i vitenskapen. Men man kan skrive poesi uten å skrive på rim.