"Norsk litteraturs grand old man" er en betegnelse som er blitt brukt om Gordon Hølmebakk, en meget treffende sådan. Fire år etter at han gikk av med pensjon som forlagsredaktør hos Gyldendal har han fortsatt kontor der, et kontor behørig fylt med permer. 73 av dem inneholder Agnar Mykles etterlatte skrifter, her er bunkevis med brev fra store, norske forfattere, Proust ligger i en krok. Etter å ha levd av å lese i godt over 40 år er han kjemisk fri for slitasjeskader; enten vi snakker om tweedjakker eller hans forfatterdebut er det alltid en forbindelse til forfattere, bøker, mesterverk, bagateller. Han snakker ivrig og uoppfordret om Mykle, om kritikken de etterlatte brevene hans ble utsatt for ("Folk ble skuffet fordi det ikke kom pikante avsløringer"), og om det seneste prosjektet sitt, en samling brev til Gyldendal signert diverse norske forfattere fra 1925 til tusenårsskiftet ("Filologisk gourmetmat"). Kjærligheten til litteratur merkes også i språket; mannen liker å uttrykke seg i metaforer. Som når vi snakker om nettopp hans forfatterdebut, thrilleren ªStående måne, liggende matros´, og om hvordan det er å debutere etter så lang tid på den andre siden av gjerdet:

— Som å se gjennom en snudd kikkert, selv om det må sies at Aschehoug har vært forbilledlige. Men i hvert fall: det er klart jeg har et noe begrenset judicium når det gjelder vurderingen av egne ting. Men det finnes jo verker — ªMadame Bovary´, ªAnna Karenina´ — som man nærmest matematisk kan påvise hvorfor lykkes, og etter å ha lest manuskripter i over 40 år, er det jo en del ting jeg føler meg rimelig sikker på.

Selvfølgelig. Sikker er han også på sin egen — og Gyldendals — innflytelse. Som redaktør for blant annet Kolon- og Vita-serien har han introdusert en rekke utenlandske forfatterskap til et norsk publikum, og at det har fått konsekvenser for det litterære landskapet — og den litterære smak — her på berget er han ikke i tvil om.

— Når vi som et av landets ledende kulturforlag legger ut en serie som så utilslørt går inn for å presentere det nye og gode fra utlandet, ligger det i kortene at det blir en slags kanon. Hadde Vita-serien befunnet seg på Fonna forlag ville det ikke vært det samme. Samtidig har en annen intensjon vært å hente frem bøker som jeg synes har blitt ufortjent glemt, som Ford Maddox Fords ªDen gode soldat´, etter mitt skjønn et av de virkelige mesterverker innen engelsk litteratur. Den ble borte etter krigen, og jeg fikk fisket den frem igjen. På den måten har Vita-serien også vært en anti-kanon. Hadde George Perecs ªLivets bruksanvisning´ blitt utgitt på vanlig vis, ville den ikke fått den oppmerksomheten den fortjener, nå har vi måttet trykke den opp på nytt, og den har nærmest blitt en kultbok.

Det får man si. Det må da være deilig å bringe egne favoritter til heder og verdighet?

— Det er klart. Forlagsbransjen går i det hele tatt imot marxismens vektlegging av økonomiske forhold som avgjørende faktor, enkeltmennesker er svært sentrale. Vita-serien ville vært helt annerledes hvis en annen hadde vært redaktør. Folk har gjerne et bilde av Gyldendal som en orwell´sk funksjonærverden med hundrevis av små kontorer, men jeg pleier å si at du kunne fått plass til alle som bestemmer Gyldendals profil i en gammeldags heis, det er altså snakk om seks-syv stykker.

Menneskets makt (eller innflytelse, hvis man vil bruke et hyggeligere ord), det individuelle, er tydeligvis noe herr Hølmebakk har sansen for. Da kommer det neppe som noen overraskelse at de på forhånd utskjelte 70-årene ikke representerer noen litterær gullalder i hans øyne.

— De utroligste ting skjedde. Forleggere utga bøker mot bedre vitende, bøker de måtte ha sett ikke holdt mål litterært sett, bare fordi tidsåndens press var så sterkt. Det var forbudt å refusere politisk korrekte verker, på samme måte som det var forbudt å bringe inn noen form for metafysikk. Dette er noe vi fortsatt sliter med, norske forfattere tør ikke skrive om samfunnet av frykt for å falle tilbake til den politiserte 70-tallslitteraturen. En tendens jeg ser — med Internett og slikt — er derimot at leksikalske kunnskaper hos enkelte er det viktigste. Nå vil jeg ikke nevne navn (Filologen har akkurat mumlet noe om Kjærstad, men Hølmebakk er en gentleman), men dette er svært alarmerende.

Oppbruddets time nærmer seg, og vi spør helt malapropos om tweedjakken hans, den som er med på alle bilder av Gordon Hølmebakk, er den et bevisst varemerke? Vi får først en lang historie om en novelle av Alice Munro, før han avslutter:

— Men i hvert fall, jeg har vel hatt fire jakker siden 50-tallet, og jeg ser altså ingen grunn til å begynne å eksperimentere med jakker nå.

Da var dét oppklart.