— Flamenco es una forma de vivir, flamenco er en livsstil, sier den gamle til meg. Han liker å kalle seg flamencogitarist, og aller helst spiller han etter å ha drukket noen cervezas, ja for fingerspillet er svært avansert, må vite. Alt som er vanskelig blir som kjent mye enklere i fylla, særlig det å prate med patos i stemmen om flamencoens egenart. Los guiris, et hyggelig skjellsord for utlendinger i Spania, dere vil aldri kunne forstå flamencoens hjerte og ånd, beklager han. Han kan styre seg for denne voldsomme interessen fra de utenforstående.

— Hvorfor reiser hele verden til Spania for å lære flamenco nå om dagen, spør han. Flamenco er ikke noe du kan lære deg sånn uten videre, det er noe du må vokse opp med, det er noe du må føle på kroppen, det er en livsstil og det er livsviktig. Med flamencoen har sigøynerne uttrykt glede, sorg, desperasjon, melankoli og kvittet seg med aggresjon i snart 200 år, de har aldri fått noe særlig støtte fra innfødte, bofaste europerere, og så, plutselig, kommer de for å lære seg å danse og spille, de suger til seg det beste av vår kultur, men dritten lar de ligge igjen. Den gamle løfter glasset bittert.

— Men for dine blå øynes skyld, så skal jeg likevel spille en tango for deg, smiler han lurt. Så stakk visst ikke bitterheten så dypt allikevel.

— Før dere kan danse, må dere lære dere å gå, roper han etter meg når jeg er i ferd med å forlate den vesle baren vi befinner oss i.

— Din gange skal være et høyreist kunstverk og for all del, dans flamenco, men el duende skal du lete lenge etter! Jeg begir meg hjemover, en anelse rettere i ryggen enn vanlig, grublende over hva el duende måtte bety. Den gamle går en fuktig natt i møte.

Juana Torres er selve inkarnasjonen av en temperamentsfull bailaora, flamencodanserinne. I en hule i Sacromonte, det hellige fjell, i utkanten av Granada, sigøynernes tidligere tilholdssted, underviser hun oss klossmajorer i flamencoens vanskelige kunst. Få, om noen, kan se så stilfull ut iført en rød, slapp joggedress, med hvite tennissokker innenfor røde høyhelte flamencosko, ropende til oss med hes stemme. Den andaluciske aksenten er upåklagelig, hun tramper takten, synger og klapper i hendene og fører armene elegant over hodet, hele tiden med en sigarett i munnviken. Vi blir bergtatt, alle som en.

Om dagen jobber Juana i et antikvariat, om ettermiddagen gir hun timer i flamencodans, og om natta danser hun i et tablao de flamenco, en slags natt-klubb der turistene betaler i dyre dommer for å se flamenco.

— Muy mal, rister hun på hodet, svært dårlig, men man må jo tjene til livets opphold. Disse tablaoene kom i 1950-årene som en fortsettelse av det som var drivkraften i flamencoens gullalder på 1800-tallet: Los cafés cantantes, legendariske kafeer der flamenco ble utført med stor virtuositet. Men med den store turistinvasjonen etter Francos Spania ble mye av flamencokulturen kommersialisert, og resultatet, sier hun, er at det for utenforstående nesten er umulig å oppdrive el flamenco puro, den rene, ekte flamencoen, og det er trist, synes hun, for få utlendinger får oppleve virkelig god flamenco. Flamenco, det er så mye mer enn å dramatisk løfte armene og trampe med beina, iført en stor prikkete kjole, til jublende tilrop og olés fra salen, slik som mange utlendinger kjenner den. El duende, kommer jeg på, den gamle jeg traff hadde jo snakket om el duende. Hva er så egentlig det? Ja, den som kunne svare på det, ler Juana. For en flamencodanser er det å oppnå el duende som å oppnå frelse, ja, jeg må ta religiøse begreper til hjelp, skal vi kalle det en gudsbenådning, en besettelse.

— Og publikum roper ´olé!ª fra salen når de ser noe de liker, skyter et klokt hode inn. Olé betyr ´o Allah!, åh Gud!ª Men nå vil Juana ned på jorda igjen. — For å bli en god flamencodanser kreves øving, øving og atter øving. Flamenco består av en stor porsjon teknikk, jeg tør påstå mer avansert enn i annen kunstdans, men har du ikke innlevelse og uttrykk, så er du død, sier hun hest mens hun tenner en ny sigarett.

røtter

Rundt år 500 før Kristus grunnlegger grekerne kolonier på den iberiske halvøy. De bygger templer og teatre, og fra denne tiden kan man spore et utspring til spansk dans som senere utvikler seg til flamenco. På relieffer, skåler, krukker og fat kan man se dansende bakkantinner, fauner, nymfer og tempelkvinner som vrir seg, svinger og bøyer seg. I disse bevegelsene kan man kjenne igjen det karakteristiske i den spanske dansen, særlig den vridde bevegelsen, spiralbevegelsen, i armenes og overkroppens motbevegelser, i ryggens myke bakoverbøying hos kvinnene og i hodeholdningen.

Maurerne invaderer Spania i 711, den store moskeen bygges i Córdoba i 788, og med maurerne blir Córdoba et sentrum for vitenskap, litteratur, poesi og musikk. I denne byen lever jøder, arabere, berbere, maurere og kristne, alle med sin kultur og sin musikk. Her finnes liturgisk musikk fra synagogen, greske og bysantinske sanger, muslimske og jødiske melodier, musikk fra India, Persia, Mesopotamia og Nord-Afrika, foruten den innfødte sangen og musikken. Rundt 1400 når sigøynerne frem til Andalucía, og mange bosetter seg her for godt. Sigøynerne stammer fra India, der de tilhørte de laveste kastene, og ble forfulgt og trakassert av arierne, det ledende skiktet i India. Dette er årsaken til deres rastløshet og nomadiske tilværelse.

Ved katolisismen samles Spania til ett rike og gjenerobres fra maurerne. Kongeparet Ferdinand og Isabella innfører inkvisisjonen som forfølger alle ikke-kristne. Først og fremst trakaseres jøder og maurere, etterhvert også sigøynere. Dette fører til at minoritetene forenes i kampen mot inkvisisjonen, og slik legges grunnlaget for kunstarten flamenco.

For utrente ører kan flamencosangen fortone seg fremmed, kanskje noe anmasende eller like gjerne styggvakker. Et fellestrekk for den andaluciske folkelige sangen og musikken, sigøynernes melodier og rytmer og maurernes nordafrikanske og orientalske toneganger er såkalte melismas. Det kommer av gresk og betyr sang, sammenført av to eller flere toner på én gang, på én og samme tekststavelse, som for eksempel i de glidende tonene som kjennetegner flamencosangen: ay-ay-ay. Melismer forekommer også i gregoriansk sang, i folkemusikk med arabisk innflytelse og i indisk kunstmusikk.

Sigøynerne, som ble utsatt for myndighetenes hat, begynte å gi uttrykk for sin kval, bak stengte dører. En sosialantropolog har uttalt at flamencosangen kan sees som det elementære skriket, i dets primitive form, utstøtt av et i årevis underkuet folk. Det er klage, fortvilelse, motløshet, forbannelse og magi. Det er en form for selvterapi. Sangens tragedie er ikke forestilling. Det er ikke teater eller forsøk på å gjøre inntrykk på tilhørerne. Den rene flamenco er en levende tragedie, den er en annen verden. All flamenco har dette utspringet: i sangen, el cante jondo, den dype, triste sangen. Siden utvikler gitarspillet og dansen seg, og etterhvert blir flamencoen heldigvis bedre til mote, den kan like gjerne uttrykke glede og fest.

Å se en flamencosanger opptre live er en opplevelse. Vedkommende sitter så minimalt som det går an å sitte på en stol, og gestikulerer hektisk med armene. Det er for å formidle budskapet — flamencosang er stor fortellerkunst. Men ikke minst er det for luftstrømningens skyld, en flamencosanger bruker en helt spesiell teknikk, og må ha en enorm lungekapasitet. Det lyder som lange, klagende skrik, nesten som i krampe, og dessuten dvelende; ett enkelt ord kan dras ut i det uendelige eller repeteres. Hvordan sangerne kan holde det gående i år etter år uten å miste stemmen, er en gåte.

Flamencodansen er som sangen, vidt adskilt fra folkedansen og den klassisk, spanske dansen fra 17- og 1800-tallet. Den orientalske arven er tydelig. Man kan se det i danserinnens myke, bøyelige armbevegelser, og spesielt i hendenes vridninger og levende bevegelser helt ut i fingerspissene. Kastanjetter tilhører tradisjonelt ikke flamencoen, selv om dagens flamenco kan tillate dem i visse danser. Kvinnens bevegelser er runde og forsterker de kvinnelige formene, ved for eksempel å løfte skjørtet opp til hoftehøyde.

Mannens dans er strammere, med bevegelser "herfra og til himmelen". Armføringen er mer behersket, hendene er sterke og rake, kraften og viriliteten konsentreres mot fotarbeidet, som spiller en svært viktig rolle i flamencodansen.

Det mest grunnleggende i dansen er nemlig rytmen. Den gir pulsen og sjelen i dansen, den binder sammen de ulike delene i en flamencodans, og den har uendelige kombinasjonsmuligheter. Samarbeidet mellom danser og gitarist, og sanger og gitarist er av altoverskyggende betydning. For det perfekte samarbeid her, kreves det at hver deltager behersker sin del til perfeksjon. Flamenco er sjelden ren improvisasjon, men rytmene kan improviseres med, tempoet kan økes eller senkes, og de ulike delene en dans består av, kan repeteres og forlenges.

Den raskeste og kanskje mest kjente formen, festdansen bulerias, er spesielt åpen for variasjon, og kommer opp i et så heseblesende tempo at det kan være umulig for en utrent å bestemme hva som er beat eller off-beat, tiempo eller contratiempo.

Flamenco er solodans og den er koreografert. Det at den er koreografert, en kunstdans, innebærer et uendelig antall kombinasjonsmuligheter. Pardans, eller at flere danser sammen på scenen, forekommer, men dette er et resultat av en teatralisering, iscenesetting, og har lite å gjøre med el flamenco puro, den ekte, rene, innadvendte utførelsen.

Som i all dans kommer energien fra et senter i kroppen og sender kraften via fotarbeidet ned i gulvet. Dette fotarbeidet, el zapateado, består av fotstamp, særlig med tå og hæl, virtuost utviklet sådanne, i rymefrekvenser. For å gjennomføre en god zapateado er balanse, styrke og hurtighet svært viktig, dessuten må man være rymisk stødig som en metronom. Zapateadoen er årsaken til at flamenco regnes som en teknisk vanskelig dans, og enkelte dansere har blitt kritisert for å legge for stor vekt på fotarbeidet som en show-off for publikum.

Flamenco er en svært deltagende kunstform, publikum kan delta med palmas, håndklapping. Palmas er en vanskelig kunst som få behersker fullstendig, ofte er det også noen av utøverne som kun gjør palmas. Publikum kan også komme med spontane og beundrende tilrop. Men pass opp, også dette er regelstyrt, man roper slett ikke når som helst. Går man på flamencokonsert i Sør-Spania er dette særlig fascinerende. Hele salen kan syde av palmasrytmer, og når en danser er ferdig med en zapateado, kan det høres et ruvende "olé!", fra salen. Som utenforstående oppdager man raskt at her er det noe man ikke er en del av, men opplevelsen blir ikke mindre fascinerende av den grunn.

Mens det kan ta tid å lære seg å like flamencosangen, trollbinder det vakre gitarspillet fra første øyeblikk. Ved flamencospill forekommer en spesiell teknikk, rasgueado, som utføres med fire eller fem fingre som raskt slås, en og en, over strengene. Mellom sangerens eller danserens utførelse kan de karakteristiske falsetas spilles. Disse er svært tradisjonsbundne og kan gå i arv fra gitarist til gitarist. Etterhvert har også gitaristen fått sin velfortjente status som solospiller, ikke bare akkompagnatør.

Flamenco er altså en svært tradisjonsbevisst kunstform, men som all annen kunst unngår den ikke eksperimentering og fornyelse. Filmskaperen Carlos Saura har gjort mye for å spre budskapet om flamenco. Ved filmatiseringen av ªBlodsbryllup´, tragedien av den flamencoentusiastiske dikteren Federico García Lorca, Carmen, og nå sist en presentasjon av flameco med alle de store stjernene innen sjangeren, har han bidratt til en økende interessen for flamenco. Ikke minst er han en av dem som fører teatrale elementer inn i dansen. Han tar scenografien i bruk, og han kan la danserne fortelle en historie. Det har vært populært å blande flamenco med andre kunstformer, for eksempel irsk og amerikansk steppdans, salsa, hiphop, og jazz. Jazz og flamenco slekter på hverandre i utviklingshistorie, begge er et undertrykt folks utrykksform, som med årene har oppnådd større, nærmest mytisk status. En av de første til å eksperimentere med jazz og flamenco var Miles Davis. Albumet ªSketches of Spain´ er sterkt påvirket av flamenco, hvis det da ikke er flamenco.

I en del spansk rock og popmusikk kan man høre flamenco-innflytelsen, særlig hos de populære bandene Pata Negra og Kétama. Ellers har en stor gitarist som Paco de Lucía gitt gitarspillet nye impulser, og den anerkjente sangeren Carmen Linares høster om dagen mye oppmerksomhet. For ikke å snakke om den nye flamenco-superstar, Joaquín Cortés.

Flamenco var en gang en introvert kunstform blant undertrykte sigøynere. I dag reiser japanere, amerikanere, tyskere og nordmenn til Spania for å oppleve flamencoen, mange også for å lære. La oss ikke håpe at min skeptiske venn fra det lille skjenkestedet i Sacromonte får rett, at denne utviklingen skader flamencoen mer enn den gavner. Forhåpentligvis bidrar interessen for denne viktige delen av de spanske sigøynernes kultur til å øke respekten for et folkeslag som fremdeles lider under folks sneversyn.

En natt får jeg oppleve noe jeg sent vil glemme. Det er snart morgengry, og stemningen på en klubb med byens hotteste dj’er, mest sexy transvestitter og kuleste hiphopere bygger seg opp. Her er det én som mer enn noen andre skiller seg ut i massen. En dame på rundt de seksti, med blomstrete skjørt og grått hår oppsatt i en hestehale, beveger seg til en rytme hinsides all moderne beat, med sirkulerende armer, runde hoftebevegelser, og det typisk løftede hode, men med nedsenket blikk. Nå og da lager hun rymer ved å slå seg på brystet, hoftene og i hendene. Av og til heiser hun kort på skjørtet, hun danser dypt konsentrert. Jeg kjenner damen igjen. Der danser Juana Torres. Og det går opp for meg at jeg har lykkes i å finne el flamenco puro.