MELLOM HIMMEL OG JORD

her er språket avskaffet

det stiger stille opp fra dypet

det synker sakte ned fra høyden

et sus av større toner

aldri før har tiden

vært så tydelig

før.

etter.

et punkt i evigheten

i det aller største urverket

hva var denne utakten

du bar gjennom livet?

du graver og graver tunneler

dit bare lengsler når

fingrene leder blodet ned i blekket

en dag når du den andre siden

og et syn på livet

har lukket øynene

hvem kan si at du ikke er?

jeg kjenner veien til årstidene dine

og ansiktet ditt

i lunt snøfylt vintermørke

flammen som blafret

og våren

med det brusende livet

det gror gåtefullt

knoppene brister og brister

med alle de underlige vekstene

og spørsmålene

sommersolen

svelger alle stjerner

og så høstfargene

det er hjerteslag i bølgene

det er et skarpt drag i luften nå

pusten din hører luften til

hvor er stemmen?

stemmen for undulatlyder

og tankerekker som perler på snor

du pustet verden uten filter

og pustet drømmene dine

ut og inn

vinden stryker gjennom trærne

du klatret i

trær med røtter

som sprenger seg nedover

og de spinkleste grenene

strekker seg som hender

strekker seg

i alle himmelretninger

så det verker i knoppene

trær med fremmede fugler

fra de forsvunne skogene

nærværet ditt var metallstøv

fraværet er en magnet

trekker til seg alt du var

til noe tungt

som rommer

tomhetens tyngde

du som virkelig kjente livet

svever fredelig omkring nå

i bokstaver

i luft

funkler nå

i det gode og sanne

i oss

***

Det er ikke det at jeg er uvant med at du reiser bort, Eigil. Stadig vekk var du på farten. Og de gangene vi snakket om fremtiden dukket temaet bestandig opp. Husker du den gangen jeg kom hjem med en globus til kollektivet vårt? Du lukket øynene, snurret den og lot fingeren dale ned på et tilfeldig sted. Mexico. Greit, konkluderte du. Da må jeg vel dra til Mexico. Og det tviler jeg ikke på at du hadde gjort innen et års tid eller så, hadde du nå bare ikke reist avgårde et sted hvorfra ingen tidligere har vendt tilbake.

Vi møtte hverandre høsten ´96. Jeg var redaktør i Filologen. Du var skriverspire. Vi hadde ikke kjent hverandre lenge før det kom frem at vi var på samme bølgelengde. I en nærmest besynderlig sterk grad. Våre bakgrunner hadde flere likhetstrekk, vi tenkte likt om mye, og ikke minst: Vi hadde samme humor. Ikke til å undres over at Filologen fikk sin humorspalte rett etter din ankomst. Vi kalte den Fritalia, og uten å være for ubeskjeden: Det er mange som vil savne den. Men å skrive den selv nå ville blitt rart. Den var så til de grader et samarbeidsprosjekt at jeg fremdeles har problemer med å huske hvem som skrev hva i visse tilfeller.

Alt i alt ble du en av de aller beste vennene jeg noengang har hatt.

Da du ble redaktør høsten ´97 ble vårt første temanummer reising. Selvfølgelig. Typisk var det også at du brukte hele din artikkel "Til verdens ende og tilbake — like langt?" til å spørre om det egentlig var noe vits i å reise. Noen konklusjon finner jeg ikke i artikkelen din. Men spørsmålene er nyttige.

Døden blir ofte kalt siste reis. Samtidig er man likevel førstereisgutt. Det er ikke oss mennesker gitt å vite noe om hva som skjer i det vi lukker øynene for den jordiske verden for godt. Det er som de hvite feltene på gamle kart, — det verserte bare legender og antagelser angående hva som befant seg der.

Uansett håper jeg du har det like bra der som du hadde det da du besøkte venner og senere studerte litt i Syria, da du var med familien din til New York, da jeg kom og besøkte deg mens du bodde i Kario, da du loffet rundt i øst-Europa og ikke minst: Som de gangene du var i Krakow for å besøke din kjære.

For om det eksisterer noe hinsidig, håper jeg det er ganske så digert, at det kan fremvise mange forskjellige landskap og mange forskjellige kulturer og levesett en kan besøke og bli kjent med, at ikke alt er helt likt, at ikke alle sitter på hver sin sky og spiller harpe. Og så håper jeg de har fly, båter, tog og biler en kan haike med, og at folk der er gjestfrie og byr på vannpipe og kanel-te med mye sukker og annet godt. I så fall bør du nå være i Paradis.

***

I sommer gikk Eigil bort.

At han er borte er så menisgsløst og ufattelig vanskelig å forstå.

Eigil var utstyrt med en sjelden ærlighet. Dette var et av grunn-trekkene i alt hans mangfoldige virke, og gjennomsyret hans menneskesyn og akademiske tilnærming.

For ham var ikke akademia et spørsmål om grader og karakterer eller prestisje, men et middel i arbeidet mot et bedre samfunn. Det eksisterte ikke noe skille for ham mellom universitet og samfunn, og han jobbet for å minne akademia om at alle fag og studier i grunnen er studier av liv og mennesker.

Språket ble noe av det viktigste for Eigil, kanskje nettopp på grunn av denne ærligheten. Han så rundt seg og fant at motsetninger og hat fikk eksistere i en verden som lider av intellektuell latskap og ukritisk holdning til språk og begrep. Han var en ekte filolog som mente at et studium av mennesket innebar et studium av språk, at hva vi tenker og føler, hvordan vi handler og danner oss meninger, er nært knyttet til språket.

Eigil var en sann humanist, en av de sjeldne. En aktiv brobygger, som med bakgrunn i to kulturer — hans mor er fra Egypt — alltid så saker fra flere sider. Derfor var han aldri den som kastet mest stein fra barrikadene. Han sa som de gamle vise at "jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed". Han var i stand til å identifisere seg med nær sagt alle, og var ytterst respektfull også overfor meningsmotstandere. Denne holdningen var det som førte til at han ble uendelig høyt verdsatt ved Antirasistisk Senter.

Eigil var den mest grunnleggende ydmyke person jeg noensinne har kjent. Han hevdet aldri, som jeg hørte, å ha rett. Han var svært lydhør og oppmerksom overfor alle som hadde noe å si.

Eigil er dypt savnet av alle som kjente ham og var hans venner. Han representerte også en mennesketype som blir sjeldnere og sjeldnere, en ekte humanist som vi trenger dem.

Verden ville vært et bedre sted med Eigil enn uten.

***

I møtet med meningsløsheten finnes ingen ord. Derfor er denne lille epistelen om Eigil Osman Jacobsen egentlig et håpløst foretagende. Jeg skriver likevel, i et forsøk på å holde fast på noe av det viktigste ved Eigil: Han var et skrivende og lesende menneske, som med beundringsverdig klarsyn forstod ordets betydning. Han var også en nær venn, og den som på nytt og for alvor åpnet øynene mine for ordets kraft og fascinerende verden.

Eigil fikk meg med i Filologen. Gjennom ett og et halvt år inspirerte og provoserte han meg, og påvirket meg på en måte som jeg vet kommer til å bli retningsgivende for resten av livet mitt. Det framkaller takknemlighet. Og sorg og raseri over den himmelropende tomheten som plutselig står i stedet for et vennskap som så vidt hadde begynt og skulle ha vart livet ut for oss begge. Vi er mange som står igjen med et slikt istykkerrevet, verkende vennskap.

Eigil leste og skrev fordi han ville forandre samfunnet. Med brennede engasjement og kompromissløs og absolutt nestekjærlighet kastet han seg ut i så vel diskusjoner med venner og ukjente som den litterære offentlighet. Han ble alltid lyttet til. Det var ikke så rart. Eigil var en person som umiddelbart ble likt av alle han møtte. En fikk lyst til å snakke med ham, høre hva han hadde å si og lære å kjenne ham nærmere.

Det var karakteristisk for hans selvutslettende altruisme at han bestandig hadde høyere ambisjoner for andre enn for seg selv. På tross av dette — eller kanskje på grunn av det — satte han sitt umiskjennelige preg på alt han involverte seg i. Filologen ville ikke ha vært det det er i dag uten hans innsats. Likeledes viste Khalid Salimi i minnetalen under begravelsen at han var ulykkelig klar over hva Antirasistisk senter mistet da Eigil døde. Da hadde han jobbet for senteret i bare tre måneder.

Det er ingen mening i at Eigil nå er død. Ingen ord kan verne meg eller andre som kjente ham mot den kalde meningsløsheten som har tatt hans plass. Men minnet om ham kan. Minnet som lever i Filologen, Antirasistisk senter og resten av livet til alle som var så heldige å få være hans venner. Det må vi holde fast i, med ufullkommen og sår takknemlighet.