Dandyen er estetikken i egen person. Selve inkarnasjonen av smak og eleganse. En kraftløs, androgyn skikkelse som kjeder seg konstant. For Dandyen er estetikken det eneste av verdi og dens idealer de eneste han følger. Han er en rebell uten annen sak enn seg selv. En sjelden, intellektuell, vittig, dannet, velkledd og unyttig herre. "Ens første plikt i livet er å være så kunstig som mulig. Hva den neste plikten er, har ennå ingen funnet ut", sa Oscar Wilde. Plikten blir fulgt av Dandyen. Han er en artist, med seg selv som verk. Han betrakter seg selv mer som et fullkomment kunstverk enn et menneske, og er da heller ikke mer nyttig enn et maleri på veggen, noe han koketterer hemningsløst med. "Han tenner en sigarett så uendelig mye mer grasiøst enn du og jeg! Stilkarakteren til en dandy ligger fast: 0 i innhold, 20 i utførelse", skriver Kjetil Rolness, som beskriver dandyen i glimrende vendinger i sin geniale bok ªVulgær og vidunderlig´. "En dandy greier å lage poesi ut av den mest prosaiske gest, han åndeliggjør det simpleste materiale, fyller det meningsløse med betydning, og forvandler i samme øyeblikk seg selv fra en ganske vanlig mann til alles overmann."

Å være en dandy, krever en svært camp attityde. Det som for andre er bagateller, for eksempel slipsknuter, antar eksistensielle dimensjoner hos Dandyen. Likeledes avfeier han nonchalant ‘viktigere’ spørsmål som statsbudsjettet som ubetydelige. Om urdandyen Beau Brummel skriver Rolness: "Han overlot til mer enfoldige landsmenn å satse skinnet i Napoleonskrigene som raste på kontinentet. Hvorfor søke makt og ære på slagmarken, når en kan oppnå det samme ved å løfte øyenbrynet slik ingen har gjort det før?" Som andre kjenner Dandyen frykt. Han er redd for orkaner; ikke på grunn av de store materielle ødeleggelser de fører med seg, men fordi han er bekymret for om sveisen holder. Dandyen legger ikke etikk, men estetikk til grunn for sine handlinger. Umoralsk er han ikke, bare uinteressert i moral. Vold tar han avstand fra, ikke fordi det er moralsk forkastelig, men på grunn av dens leie konsekvenser for skjønnheten. Tyr en dandy likevel til vold, er estetikken hans forsvar. "Ja, det var en fryktelig ting å gjøre, men hun hadde veldig tykke ankler", sier skribenten, maleren og giftmorderen etter å ha drept sin svigerinne i Oscar Wilde’s ªPen, Pencil and Poison´. Om noen skulle synes han er dum, plager ikke det Dandyen overhodet, for han vet at han er verdens mest elegante mann.

Dandyen er herre over enhver situasjon. Å vise følelser er for ham svært vulgært. Intet bringer Dandyen ut av fatning. Ekstrem selvkontroll er helt elementært. Det er en asketisk livsstil, "han er virkelig ikke annet enn en munk med et speil i stedet for rosenkrans og bønnebok", skriver Sir Max Beerbohm, selv en dandy. "Han må ikke ofre sitt dandyhood for noen lidenskap." Aldri kan han ta seg ‘fri’. Om dandyen mot formodning skulle befinne seg alene på en øde øy, ville han pyntet seg til middag.

Dandyen er ingen prangende spradebass eller moteløve. Som en ekstrem individualist, ville han aldri kastet seg på en tilfeldig trendy bølge. "Hvis John Bull (engelske Ola Nordmann) snur seg etter deg, er du ikke velkledd. Da er du enten for stiv, for stram eller for moderne," sa Beau Brummel. Dandyen er ikke homofil. Han er heller ikke heterofil. Dandyen streber etter aseksualitet, og nøyer seg derfor med flørt. Imidlertid har ikke noen dandyer, såvidt jeg vet, klart å trosse de mest elementære fysiske behov. De har både spist og hatt sex. Poenget er at seksuelle preferanser ikke er en del av Dandyens filosofi. Ei heller vil han i noen sammenheng la seg båssette. Dandyen er heller ingen aristokrat, han er et resultat av middelklassens fremvekst. Riktignok er hans oppførsel aristokratisk, men hans stamtavle er det ikke. Han er i opposisjon til det tradisjonelle hierarkiske samfunnet.

Mannlig forfengelighet har selvsagt eksistert alle steder til alle tider, dog fordekt. Med sine klær skulle mannen vise sin makt, rikdom og sosiale rang. Først på 1800-tallet i England begynte mannen å kle seg for å vise raffinement og god smak. En liten gruppe ‘utvalgte’ menn bygget en hel filosofi på klær og dannelse, og forandret herremoten for alltid.

Under Ludvig XIV overtok Frankrike Spanias posisjon som det ledende land i Europa innen moten. Ved hoffet i Versailles ble stil og dannelse dyrket som aldri før. For å oppnå den prakt og ekstravaganse som var krevet i kongens sirkler, ble formuer og et hvert anstrøk av god smak ofret. Ludvig XIV gjorde mannlig forfengelighet legitimt. Å kle seg fabelaktig var ikke lenger bare en nødvendighet for å vise sin klasse, men en glede i seg selv. Da han møtte en representant for Tyrkia i 1669, var han kledd i en kappe dekket så tett av diamanter at man ikke kunne se tekstilet under. Alt i Versailles var gjort til motesak. Å stå og gå ble lært av dansere. Hadde man en gammeldags gange, var man avslørt som en mann av lav klasse og stil.

I London ble stilen parodiert av en gruppe unge menn fra middelklassen som kalte seg macaronier. Hver moteriktige detalj ble kopiert og overdrevet og forvrengt til det ekstreme. De bar altfor mye blonder; silken var den mest glansfulle; parykkene var byens høyeste; hattene de aller minste (dette i en tid da en stor og fjærpyntet hatt var et tegn på maskulinitet og en akseptert penisforlenger); gangen var den mest feminine og affekterte. Macaroniene forarget de etablerte og lyktes i å vise at ekstravaganse var latterlig og iøynefallende forbruk vulgært. Den første politiske bevegelse med klær som våpen var et faktum. De klarte ikke å styrte monarkiet, men dekorativ herremote så aldri lyset igjen (hvis vi ser bort fra våre dagers transvestitter). Distingverte herrer kommuniserte heretter gjennom snitt og ikke diamanter. Skredderkunstens subtile språk ble benyttet og utviklet videre av Dandyen, som snart skulle innta scenen. Den engelske country gentleman eller buck, som han populært ble kalt, hadde utviklet sitt mer praktiske antrekk tidlig på 1700-tallet, og ble den nye stilens forbilde. Etter revolusjonen ble Le style anglais snappet opp av den franske middelklassen, som ville distansere seg fra den aristokratiske moten. Honoré de Balzac beskrev 1789 som debatten om silke kontra kraftige tekstiler. Silken hadde imidlertid gått tapende ut flere tiår tidligere. Siden franske skreddere hadde vært mer opptatt av broderier og dekor enn snitt, passform og kvalitet, mistet Paris sin status som ledende på herremoten. Til tross for deres prakt, var franske klær av dårlig kvalitet. Det en jakke hadde manglet av passform hadde blitt kompensert av det den hadde av glitter. De parisiske skredderne klarte ikke å ta til seg de britiske håndverkstradisjonene som hadde skapt det nye idealet og gjorde London til verdens hovedstad for mannlig eleganse.

Bucken fikk en urban avlegger: Dandyen. Buckens sporty livsstil ute på landet var ikke noe for ham. Å bevege seg utenfor London sentrum var for ham en barbarisk aktivitet. Til nød kunne han oppholde seg i Bath, som er noe så sjeldent som en by utformet av noen dandyer. I slike siviliserte omgivelser kunne dandyene vie all sin tid til smaken. Tid hadde dandyene nemlig nok av. De var alle arvinger og skydde arbeid. Slike forpliktelser var ikke bare gement, men kunne være et forstyrrende element for smaken. Var de likevel nødt til å skaffe seg en inntekt, måtte det foregå gjennom gambling. Mange dandyer flyktet fra spillegjeld og skredderregninger over kanalen til Frankrike, der de ble tatt godt i mot av franske beundrere. For disse menn var ekstravaganse vulgært, nøkternhet elegant, og Beau Brummel forbildet. Selv om de ikke formulerte det, var de kanskje de første som prediket "less is more".

George Bryan Brummel (tok til seg navnet "Beau") var sønn av Statsminister Lord Norths sekretær. I 1794, etter Eton og Oxford, ble Beau Brummel en del av The 10th Hussars. Et regiment hvis oppgave var å følge deres oberst, den jålete Prinsen av Wales, på tur og se bra ut. Beau Brummels skarpe tunge gjorde han straks beryktet også utenfor sitt regiment. Til tross for at han gjentatte ganger valgte å se bort fra reglementet og var generelt uengasjert i tjenesten, ble han forfremmet til kaptein. Prinsen av Wales, som var hysterisk opptatt av sitt utseende og en svært usikker og følsom mann, var etterhvert blitt en stor beundrer av Beau Brummel, og hadde full forståelse for at han trakk seg fra regimentet da det ble stasjonert i Manchester. De var helt enige om at ingen fasjonabel mann kunne bo i den barbariske byen. Det ble til et nært vennskap mellom de to. Prinsen fikk kyndig hjelp til å holde stilen, og Beau Brummel fikk slippe inn i sosieteten hvor hans vittigheter gjorde stor suksess. London lå for Beau Brummels føtter, og han utnyttet det fullt ut. Som autoritet på smak, var han enerådende. God smak og dannelse var dét Beau Brummel til enhver tid dikterte. Ved å være verdens mest elegante mann, hadde denne commoner nådd til topps i samfunnet, hevet høyt over hopen som han kun hadde dyp og intens forakt til overs for. Han var den eneste en prins knelte for. Lord Byron utnevnte ham til århundrets viktigste mann, over Napoleon.

Beau Brummel hadde gjort fritidsklærne til the country gentleman til fine byklær og gjort dem ubehagelige. Kravaten var stivet, høy og stram for å holde en overlegen positur. Beau Brummel kunne ikke se ned eller snu på hodet. Bevegelsesfrihet var tabu, dessuten unødvendig for en dandy. Virginia Woolf skrev om han: "Alle så overkledd eller dårlig kledd ut, noen, saktens, så virkelig skitne ut ved siden av han. Hans klær syntes å smelte i hverandre med deres perfekte snitt og farvenes dempede harmoni... Smukk, hjerteløs og kynisk, Beau’en virket usårbar." Dessverre var han ikke det. Hans syrlige kommentarere ga mange fiender. Prinsen ble fetere og fetere, Beau Brummel mer og mer arrogant. Som den dandyen han var, hadde han ingen lojalitetsfølelse og kunne ikke la kongelig rang eller vennskap stå i veien for en utsøkt vittighet. En gang da han kommenterte prinsens bukser i negative vendinger, begynte tronfølgeren å gråte. Da den nærtagende prinsen fikk høre at Beau Brummel bak sin rygg yndet å kalle han "Big Ben" og kjæresten (også hun overvektig) "Benina", var han gått for langt og vennskapet var definitivt over. Majestetsfornærmelsene nådde historiske høyder da Beau Brummel møtte Prinsen av Wales spaserende sammen med Beau Nash (det er forøvrig uenighet om det var Nash eller en annen). Dandyen ble fullstendig oversett av Prinsen. Vår mann spurte da Nash: "Who’s your fat friend?" Invitasjonene sluttet å strømme til, og hans enorme skredderregninger og spillegjeld som hittil hadde vært ignorert, begynte å bli krevet inn. Venneløs og på rømmen fra kreditorer, flyktet Beau Brummel i 1816 til Calais der han bodde til han døde i 1840. I løpet av sine siste år ble han en sjuskete og skitten mann som pådro seg diverse sinnslidelser. Han var innom gjeldsfengselet, hvorfra han i et brev søt over at han var blitt plassert "sammen med alle de alminnelige menneskene".

Comte d’Orsay ble Beau Brummels arvtager. På mange vis var han Beau’ens rake motsetning. Han var faktisk elskverdig! Han kledde seg farverikt, kastet til tider jakken, kunne være uformell og avviste ikke smykker. Beau Brummel ville vært forferdet. Benjamin Disraeli syntes han var den snilleste av menn. Charles Dickens sa han hadde et "hjerte selv motens verden lot være ufordervet". Selvfølgelig var også d’Orsay vittig, det er et krav for en dandy, men han trengte ikke ødelegge liv med sine kommentarer.

Benjamin Disraeli vokste opp hos sin far, litteraturhistorikeren Isaac Disraeli, som omga seg med en krets radikale og frittenkende politikere og filosofer. Disraeli hadde jødisk bakgrunn, og var derfor å regne som en outsider i det engelske samfunnet. For å nå sine ambisjoner om "makt og ry" ble han en dandy. Det var hans måte å heve seg over undertrykkingen. 21 år gammel ga han ut sin roman ªVivien Grey´, som ble en stor hit blant borgerskapet, helt til de fant ut at forfatteren var en jøde som aldri hadde vært i et fornemt selskap. ªVivien Grey´ føyde seg inn i en lang rekke av såkalte silver fork novels, bøker skrevet for gentlemen, men like populære blant den voksende middelklassen som brukte dem som manualer i selskapslivet. Disraeli var litt for spjåkete for å kunne være en dandy, og, enda verre; denne mannen utrettet noe. I romanen Sibyl viser han sosialt engasjement og sympati for arbeiderklassen, når han skriver om de "to nasjoner i England". To ganger satt han som statsminister for Storbritannia, la grunnlaget for den moderne imperialismen og utnevnte i 1876 Dronning Victoria til keiserinne over India. Slik kan ikke en dandy oppføre seg. Dessverre var ikke Disraeli den eneste mannen som med vekslende hell prøvde seg som dandy. De hadde gjennom hele århundret florert både i Frankrike og England. Honoré de Balzac, Charles Dickens, Barbey d’Aurevilly og Charles Baudelaire ville bli dandyer, men fikk det ikke helt til. Riktignok var d’Aurevilly en god teoretiker, og Baudelaire bør ikke latterliggjøres.

Dandyen var en populær gjennomgangsfigur i tidens litteratur. Den forfatteren som best klarte å sette ord på dandyismen og i tillegg leve det ut var Oscar Wilde. I likhet med Disraeli var Wilde en outsider i England, og også han ville bli ‘stor’. "På en eller annen måte skal jeg bli berømt, og hvis ikke berømt, skal jeg bli beryktet." Wilde lyktes å bli begge deler. Også Wilde vokste opp i et hjem der intellektuelle og kunstnere samlet seg. Med et stipend forlot han hjembyen Dublin for Oxford i 1874. Det var som student her at Wilde ble en dandy og estet. Sine rom dekorerte han overdådig med påfuglfjær, solsikker og porselen. Han bemerket: "Jeg finner det vanskeligere hver dag å leve opp til mitt blå porselen." Wilde var glad i å feste, og fester var glade i Wilde, fester var det perfekte sted for å bli lagt merke til og å prate som en foss, hvilket han elsket. "Det er så slitsomt å ikke prate." Det tok ikke lang tid før Wilde var berømt over hele London. Det hjalp på økonomien at han alltid var invitert på middag, men det var ikke nok, for som alle dandyer var hans inntekt lav og forbruk høyt. Som den ledende estet ble Wilde spurt om å holde en foredragsturné i USA. Han så sin mulighet til å tjene litt penger og å nå et helt nytt publikum. "Folk som aldri har sett god kunst," som han sa om amerikanerne. The New York Times skrev at han var "Kledd som sannsynligvis ingen voksen mann i verden hadde vært kledd før." Turnéen var en kjempesuksess. En gang holdt han et foredrag for noen gruvearbeidere. Da han fortalte dem om den italienske renessansen, var de fortryllet. Men da han begynte å fortelle dem om den praktiske bruk av den estetiske teoris prinsipper og hvordan tilpasse den ens hjem, ble de så irriterte at de tok frem revolvere og rifler. I konkurransen som fulgte reddet Wilde sitt liv ved å drikke mer whisky enn det noen av minearbeiderne var i stand til.

Etter et år i USA vendte Wilde tilbake til Europa, der han erklærte at vi nå hadde å gjøre med Oscar Wildes andre periode. Ingen, heller ikke han selv, var sikre på hva denne "andre perioden" innebar, bortsett fra at han hadde klippet håret. I 1890 skriver Wilde sin roman ªThe Picture of Dorian Gray´. Boken handler om Dorian Gray, en vakker ung mann, en narsissist, som selger sin sjel i bytte mot evig ungdom. Han leser den klassike dandyromanen ªA rebours´ av Joris-Karl Huysmans, kler seg opp, røyker opium og ender opp med å drepe seg selv og et par andre, til tross for at hans venn, dandyen Lord Henry Wotton på det sterkeste hadde advart mot å begå mord. "Mord er alltid en tabbe. Man bør aldri gjøre noe man ikke kan snakke om etter middag." Boken ble av en samlet presse stemplet som umoralsk. Wilde forsvarte seg i forordet ved å skrive: "Det er ikke noe som heter en moralsk eller umoralsk bok. En bok er enten godt skrevet eller dårlig skrevet. Det er alt." Wilde flyktet fra alt bråket som fulgte ªThe Picture of Dorian Gray´ i London til Paris. Der skrev han et nytt skuespill på fransk, ªSalomé´, som skulle bli enda mer skandaløst. Hovedrollen var tilegnet Sarah Bernhardt, som han var en stor fan av. (Richard Strauss bygde sin opera ved samme navn, på Wildes skuespill.) For estetene på slutten av forrige århundret var Salome en kultfigur, og flere store kunstnere, blant annet Gustave Moreau og Aubrey Beardsley, malte og tegnet henne på vidunderlig vis. Dekadentene kunne ikke motstå en mystisk dame som danset med Johannes Døperens hode på et fat.

Da ªLady Windermere’s Fan´ hadde urpremiere i London, hadde han fått en rekke menn blant publikum og på scenen til å ha en grønnfarvet nellik i knappehullet. Det ingen andre enn Wilde visste, var at dette var et kjent symbol for homofili i Paris. Etter flere store suksesser ble slik fleip ikke lenger misforstått eller tolerert. Initiert av markien av Queensberry, far til Wildes elsker Lord Alfred Douglas, startet prosessen mot Wilde, på høyden av hans karriere. Edward Carson, som hadde gått på Trinity College sammen med Wilde i Dublin, representerte markien og ymtet om at "hengivenheten og kjærligheten kunstneren har for Dorian Gray muligens vil henlede et vanlig individ til å tro at det kan ha en viss tendens". Wilde svarte: "Jeg har ingen kjennskap til vanlige individers meninger." På spørsmål om han noen gang hadde elsket en mann, svarte Wilde at han aldri hadde elsket "andre enn meg selv." Selv om, eller kanskje fordi Wilde aldri sviktet sin dandyisme i rettssalen, tapte han i 1895 saken og ble dømt til to års hardt arbeid, lovens strengeste straff, som ifølge dommeren, 77 år gamle Sir Alfred Wills, var "helt utilstrekkelig for en sak som denne". Dommeren sa om saken at det var hans verste. I 1897 var han løslatt og dro til Dieppe. I England var han en dypt forhatt mann. Frem til han døde i et billig hotellrom i Paris i 1900, skrev han bare én ting, ªThe Ballad of Reading Gaol´, et langt dikt om livet i fengsel. I likhet med Beau Brummel døde han skjuskete og venneløs (med Robert Ross, Wildes første mannlige elsker, som ett hederlig unntak).

Med Oscar Wildes fall, falt også dandyismen. Ingen har siden klart på så frimodig vis å dyrke mannlig forfengelighet. Mange har prøvd, men ingen har lyktes.