Jeg var seksten år gammel da jeg oppdaget Charles Bukowski, et potensielt katastrofalt tidspunkt. Det var gjennom filmen ªBarfly´, med Mickey Rourke og Faye Dunaway i hovedrollene, en film jeg hadde plukket ut ganske tilfeldig fordi jeg syntes Mickey Rourke var temmelig tøff på den tiden. Rourke sjangler rundt som Henry Chinaski, en lite fremgangsrik poet som tilbringer dagene med å drikke seg full, slåss med bartenderen, drikke seg fullere, høre på klassisk musikk på radioen, skrive dikt på tilfeldige papirlapper, møte rare, alkoholiserte kvinner og drikke seg enda litt fullere. Når han klarer å tjene litt penger på diktene sine, spanderer han drinker på de andre stamkundene, de som vedder mot ham når han slåss med den usedvanlig usympatiske bartenderen Eddie. Og det er egentlig alt. Han kaster bort alle muligheter som dukker opp for å bli værende akkurat der han er: full, blakk, mørbanket. Dette høres kanskje ut som en skikkelig elendighetsbeskrivelse, et stykke gråtkvalt realisme fra filleproletariatet. Så langt derifra. Det er en morsom liten sak, og viktigst av alt: Man føler aldri medlidenhet med denne havaristen som vasker seg i brannhydranter og lever på almisser. Ikke fordi han er så motbydelig at enhver sympati blir umulig, men heller fordi han rett og slett ikke ser ut til å trenge det. Han beveger seg (ustøtt) omkring med en selvtillit og swagger som vanligvis er forbeholdt De Vakre Menneskene: filmstjerner, klesdesignere, engelske rentenister på ferie i St. Tropez. Det er selvfølgelig lite oppbyggelig for en sekstenåring å se en film full av brunt brennevin, grov juling og møkkete helsetrøyer som etterlater ham (meg) tenkende at ja, det kunne jeg tenke meg, men denne effekten er knyttet til noe helt sentralt i Charles Bukowskis forfatterskap, nemlig den totale ramponeringen av begreper som godt og ondt, riktig og galt, stygt og vakkert. Gjennom sitt forfatterskap utviklet han sin egne spesielle poetikk, som han var svært lojal overfor. Prinsippene for god diktning blir omtalt i brev og essays, men like ofte er dikt og noveller arena for litterære refleksjoner. Skjønt refleksjoner — seriøsitetsgehalten er ikke alltid like stor. Som i novellen "Scum Grief", hvor Chinaski og et damebekjentskap er på lyrikkaften i Los Angeles. Venninnen er ingen storforbruker av moderne lyrikk, men Hank er mer enn villig til å lufte sine tolkninger:

"‘Now what’s he saying?’

‘He’s saying he needs a big fat woman to kick the shit out of him.’

‘Don’t be funny. Does he really say that?’

‘We’re both saying that.’"

Kanskje synes ikke alle at passasjen over er så smakfull, men den fungerer utmerket som en demonstrasjon på den forakten Bukowski følte for det litterære establishment. Det den stakkars poeten i "Scum Grief" har til felles med røkla, er det som i Bukowskis øyne er begå kardinalsynden: De utøver plastisk kirurgi på virkeligheten, enten ved jålete språkbruk eller ved å fortelle "vakre" fiksjoner. Akkurat her er det nødvendig å ta en tur innom Bukowskis eget liv, for at hans argumentasjon skal få komme til sin rett. Ikke helt salongfähig innen litteraturvitenskapen, men la gå. Bukowskis liv og verk er så tett forbundet at det ikke så mye er snakk om å bruke mannen som nøkkel til forståelse av verket som at mann og verk er ett. I hvert fall; få, om noen, forfattere har levd et mindre beskyttet liv enn Bukowski. Utstyrt med en voldelig psykopat av en far, en veik mor og en hudsykdom som kvestet et allerede apeaktig ansikt for livet, fikk han aldri lov til å ha noe filter mot livets harde realiteter. Man kan trygt si det ble rent for mye virkelighet for en liten gutt. Skrivingen ble en lufteventil. Men han fant tidlig ut at skrivingen også kunne brukes til noe annet. Da han gikk i femte klasse skulle president Herbert Hoover besøke lille Charles´ hjemby Los Angeles, og elevene fikk i hjemmelekse å ta med foreldrene og se på besøket, for så å skrive stil om hvordan de opplevde det. Uten å ha vært til stede skrev han malmfullt om blå himmel og flagg, og stilen ble trukket frem som klassens beste. Som Neeli Cherkovski skriver i sin biografi ªHank´ (1991): "Enda så ung han var, gikk det opp for Hank at `folk ville ha vakre løgner, ikke sannheten. Det var det de trengte. Folk var dumme.` Opplevelsen skulle bli sentral i tenkemåten hans."

Derfor: Fiksjon er løgn. Løgn er for folk som ikke orker sannheten, som foretrekker å bli lurt. Slik blir spranget kort til at det som anses som god litteratur, og i forlengelsen det som oppfattes som skjønt, har fått sin posisjon fordi det er sukkerspinn. Den klassiske skjønnhetsoppfatning er blitt skapt av idioter, for idioter. For at noe skal være godt, "skjønt", skal det være ekte. Når det her settes likhetstegn mellom liv og litteratur, virkelighet og skjønnhet, og virkeligheten som danner denne litteraturens utgangspunkt er av skitneste sort, åpner det for en slags kanonisering av tidligere svært uglesette fenomen. Som det heter i oppvekstromanen ªNedenom og hjem´ (Ham on Rye):

"[Folk] snakket aldri om den gode rene lukten av fersk dritt. Det fantes ingenting så herlig som god øldritt — jeg mener etter at du har drukket femogtyve halvlitere kvelden i forveien. Lukten av en sånn øldritt spredte seg og ble hengende igjen i over halvannen time. Da innså du virkelig at du levde."

Slike hyllester må selvfølgelig ha sine motsatser, for der noe er vakkert, må det eksistere noe stygt å definere det vakre ut fra:

I met a genius

I met a genius on the train

today

about 6 years old

he sat beside me

and as the train

ran down along the coast

we came to the ocean

and then he looked at me

and said,

it’s not pretty.

it was the first time I’d

realized

that.

Havet, dette i litteraturen udødelige motiv, havet, det med kjærligheten og døden, er rett og slett ikke noe fint. Det er blant oversminkete horer, fylliker som ruller røyk med vante hender, uteliggere som skriker etter tilfeldig forbipasserende skjønnheten er å finne: "these boys have got class/they ought to make kings/out of old men/rolling cigarettes (...)".

Å hevde at Charles Bukowski for evig og alltid har forandret vår skjønnhetsoppfatning ville være å lyve. Det litterære establishment drikker fortsatt champagne i hammocken, og har vel knapt lagt merke til at det står en skjeggete mann med ølmage og later vannet på prydbuskene. En rose er fortsatt en rose (og da holder vi Gertrude Stein utenfor), havet er fortsatt blått og uendelig, alle våre elger står fjellstøtt i solnedgangen. Dette er ikke noe jeg beklager, ei heller synes jeg det er synd og skam at kanoniseringen av Bukowski lar vente på seg. Slås Bukowski i hartkorn med de vedtatte klassikerne blir mye av moroa borte, og det vil også være uforenlig med hans egen avstandtagen fra alt som smaker av borgerlig finkultur. Hans forhold til de som sitter på kapitalen — det være seg av økonomisk eller kulturell art — oppsummeres vel best i diktet "The Day I Kicked Away a Bankroll": "(...) you can take your rich aunts and uncles/and grandfathers and fathers/and all their lousy oil/and their seven lakes/and their wild turkey/and buffalo/and the whole state of Texas,/meaning, your crow-blasts/and your Saturday night boardwalks,/and your 2-bit library/and your crooked councilmen/and your pansy artists-/you can take all these/and your weekly newspaper/and your famous tornadoes,/and your filthy floods/and all your yowling cats/and your subscription to Time,/and shove them, baby,/shove them." Og mer er det vel ikke nødvendig å si om den saken.