"Det var en gang en mor. Hun var min mor, den kvinnen alle kalte Korell, og jeg vet fremdeles ikke hvorfor."

Som Jan Kjærstad har påpekt, — det er ikke alltid enkelt å si når en historie begynner. Derfor er det kanskje feil å si at historien om Korell og hennes datter, den navnløse jeg-forteller, begynner med at moren etterlater sitt barn i et blomsterbed. Men det var på det tidspunktet Ingeborg Arvola kom inn i historien. Som ung forfatterspire og tilhenger av teorien om at det gjelder å bare skrive og skrive til noe verdifullt titter frem, var det etter å ha skrevet denne episoden hun forsto at her var spor som ledet frem til noe større.

— Denne boken er det første jeg har skrevet som har vært av noen betydning. Jeg har alltid skrevet, — hevder å ha god fantasi — men det har bare vært sulling. Det å lære seg å skrive er som å lære seg å spille fiolin eller fotball. En må bare holde på og holde på til det begynner å ligne på noe. Så en dag da, dukket Korell opp og forlot sin datter i et blomsterbed. Jeg visste da at det var noe viktig ved det.

Og dette var når?

— I 1996. Deretter begynte jeg på forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø. Hvordan jobbe og gå frem for å få det ferdig lærte jeg der. Men så kom en fire måneders tid der jeg hadde så mye å gjøre at skrivingen ble satt på sidelinjen. Forsåvidt sunt. Da jeg igjen fikk tid var skrivehungeren så stor at arbeidet gikk unna. Siden har jeg skrevet noen timer hver dag, — hatt romanen som hovedbeskjeftigelse. I januar sa Cappelen seg interessert.

Så var det på´n med konsulentene?

— Det var grusomt, ha-ha. Nei, de har hjulpet meg mye. Vært flinke. Kuttet og finpusset. Hadde de ikke gjort det, ville fortellingen blitt enda mer utflytende, sier Arvola, og streifer med det bortpå noe både Dagbladet og Aftenposten kritiserte boken hennes for.

— De mente at den var rotete konstruert. Men akkurat en slik kritikk er grei å ta, for jeg har jobbet mye med komposisjonen og vil at den skal være akkurat slik. Det er sånn jeg skriver. De misliker det kanskje, men de kan ikke anklage meg for rot eller slurv. De får heller ta meg på prosjektet mitt og si at det ikke fungerer.

Ikke bare bare å få kritikk for sin førstefødte.

— På ett vis er jeg veldig selvsikker som forfatter. Selv om det selvfølgelig hadde vært gøyere med positiv kritikk, har jeg skrevet i så mange år og refusert så mange av mine egne historier at jeg regner med det er noe jeg ønsker å få sagt.

Så hva vil du si denne boken handler om?

— Jeg lurer på om det ikke er en bok om løsrivelse snarere enn savn. Selv om det er begge deler der i fullt monn. Hovedpersonen ønsker å løsrive seg fra en mor som allerede er borte. Dermed håper jeg det blir en annerledes en fortelling, at koblingen av løsrivelse med savn gjør den mangetydig.

Til de grader konspiratoriske skal vi ikke være så Arvolas lunkne kritikker tillegges Akersgatas nesegruse beundring for de unge, mannlige forfattere på tampen av dette tiåret. Men når de skryter opp en middelmådighet som, ja, her bør vi kanskje ikke nevne navn, i hvert fall: når kritikerne ikke greier å gripe fast i et såpass opplagt talent som Ingeborg Arvolas er det lov å stille seg hoderystende. Med den smule romanforståelse denne leser har opparbeidet seg fremstår ªKorellhuset´ som en merkelig moden debutroman. Bare det at her finnes så godt som ingen klisjeer eller unødig patos. Språkføringen er sikker og vitner om selvtillit. Dermed unngås også dette til tider noe oppstyltede språket en så lett finner hos debutanter som for guds skyld skal vise seg flinke, — med det motsatte resultat oppnådd. Dermed får historien som skal fortelles luft under vingene.

Du som er datter til forfatteren Liv Lundberg har vel hørt fortellinger hele livet?

— Nei. Hun er lyriker, vet du. De liker litt mer abstrakte ting. Men jeg har lest mye selv. Var så sjenert som liten, dermed leste jeg nesten hele tiden. Tolkien har jeg vært gjennom flere ganger. Og Astrid Lindgren og Roald Dahl. Egentlig har jeg vel fortsatt med det å lese hele tiden. Noe av det fineste jeg vet er å bli så oppslukt av en bok at jeg bare må skulke et eller annet. En av fordelene med å ta litteraturvitenskap var at jeg plutselig satt der med Kafka og Woolf. Lenge hadde jeg trodd de lå litt over mitt nivå, disse store moderne klassikerne. Hvor bra da å oppdage hvor fine de var. Jeg trodde historien sto mer i bakgrunnen der. Det man forbinder med retningen er jo mer denne eksperimenteringen med språk. Fra før av var jeg fortrolig med de store beretterne; Dickens, Hugo og Dumas. Yndlingsforfattere? Margaret Atwood og Toni Morrison. De er gode fortellere begge to, og det er vel noe av det som treffer meg raskest: En god fortelling. Jeg beundrer dét høyere enn en stilistisk god bok.

Det er ikke noe påtagelig anti-modernistisk ved Arvolas bok. Ei heller er det, som nevnt, noe kvasimodernistisk ved den, slik enkelte forfattere prøver seg på en fortellerstil som ikke er deres, som snarere er et par nummer for stor. ªKorellhuset´ låner stilistiske grep litt herfra og derfra uten å bli for fragmentert av den grunn. Fra modernismen henter den en ikke alltid like kronologisk fortellerstruktur; vi finner spor av spøkelsesfortellinger og magisk realisme; og her er noen deler gammeldags slektssaga. Den begynner med at jeg-fortelleren kommer til sin fars hytte oppe i Uopaja i Finnmark: "Når jeg runder trærne ser jeg hytta. Håret mitt stritter gjenkjennende og jeg er visst litt blank i øynene, trodde ikke minnet skulle være så korrekt. Ytterst på enga ligger den liten og rødmalt. En gang for lenge siden satt jeg på trammen og trodde pasviktømmeret mumlet hemmeligheter til meg, ville fortelle meg noe jeg ikke forsto." Her innlosjerer hun seg for å kontemplere en smule over livet sitt. Skriften er satt i kursiv for å markere nåtid, og det ligger fem slike avsnitt foran, mellom og etter de fire delene fortellingen er delt inn i.

Bokens omslag gjengir illustrasjonen ªForventning´ av Gro Fraas. Bildet har lenge hengt på Arvolas vegg og kan godt sies å formidle stemningen i bokens første del. Her leser vi om den unge datteren som vokser opp hos sin ste-bestemor. Hvilket jo kan sies å være en uvanlig ting å gjøre. Imidlertid er det ikke bare Korell som har forlatt sin datter, — også hennes mor, og litt senere hennes greske far, stakk avgårde og etterlot sin datter hos farens nye kone. Så dersom det å gjengi familieforviklinger er blitt 90-tallets litterære mantra, kan Arvola trygt trekkes frem av fremtidige litteraturhistorikere som del av en tendens. I hvert fall: Jeg-fortelleren møter sin mor av og til. Som i første scene, hvor det drikkes sitronsaft med sukker halvt opp i glasset på et kjøkken innkapslet i "dette tunge regnværet, et vær med varsler, sorger og avskjeder." Datteren er overbevist om at et magisk ord vil få moren til å bli hos henne. "En gang kom dette ordet til meg […], men nå kan jeg ikke huske hva det var." Så moren drar. Og kommer tilbake. Og tar datteren med seg på en av sine reiser, til en liten gård langt nord i landet. Hvor hun igjen forlater henne og lar henne være der oppe, sammen med sin far og bestemor. Siden treffer hun bestefar nede på Kreta. Ved hjelp av hans kone blir hun sammen med den vakreste mannen i Hania, til tross for sitt dårlige selvbilde. Hun blir selv mor i en times tid før den for tidlig fødte babyen dør. Hjemme i Oslo innleder hun forhold og samboerskap til moteløvinnen Selin. I fjerde og siste del har Arvola lagt inn noe som kan minne om en lykkelig slutt.

Du holder deg ikke alltid til det strengt virkelighetsnære når du skriver.

— Det var på forfatterstudiet jeg begynte å skrive slik. Vi lærte at det ikke var så nøye å forklare ting, bare du får med deg leseren på det du vil si. Det viktigste er å ha sin egen stemme og noe du har lyst til å fortelle om.

Derfor er det mor og datter så og si svever opp til Finnmark?

— Ja. Hvorfor bruke så konkrete uttrykk som "rute 40" og "Braathens S.A.F.E." når historien ikke trenger det. Det blir mer flyt i den da.

Og faren er vel egentlig en "iddiot"?

— Men han har fått lov til å bli litt mytisk. Han snakker med ånder. Det er fint å kunne ha et litt annet perspektiv på bygdetullinger, at han har et forhold til noe annet. Det høres hyggeligere ut. Samtidig ber naturen der oppe — vidda og fjellene — om noe mytisk. Hytta i boken finnes, forresten, oppe i Uopaja. Jeg har noen barndomsminner derfra og har brukt noe av den stemningen du finner der. Det kan bli riktig mytisk der bare man prøver å glemme all myggen.

Er faren oppe på hytta i nåtidsplanet?

— Det vet jeg ikke helt. Sånn jeg ser det er han der, litt i utkanten, ute i skogen. Men antageligvis er han død. Kan jo ikke vite alt jeg heller.

Vet du hvordan det går med hovedpersonen, da?

— Jeg tror det går bra. Om det ikke er en slags forbannelse ute og går i slekten, da. Men jeg tviler på det. Etterhvert ble det viktig at den skulle ha en god slutt selv om fortellingen ikke er direkte lykkelig. Den er vel en form for tragedie.

Ikke når den slutter godt. Da er det en komedie, i hvert fall i følge Dante.

— Ja, det kan man si. Det ville vært fint om man følte man hadde lest en trist historie, men syntes den var mest fin.

Å plassere Arvola noe sted i forhold til de tilspissede fronter fra sommerens litteraturdebatt er vanskelig. Kanskje er hun et bevis på hvor kunstige disse såkalte skillelinjene mellom "de gode historiefortellerne" (Kjærstad) og "språkstilistene" (Askildsen) er. Selv hevder hun å føle tilhørighet til førstnevnte, men med et ønske om å nærme seg sistnevnte.

— I det siste har jeg blitt meg mer bevisst selve skriften og det å komponere. Sett i forhold til sommerens litteraturdebatt er jeg ikke en sjømann. Jeg har tatt litteraturstudier i Tromsø, teatervitenskap og nå mellomfag litteraturvitenskap her på Blindern. Likevel ville jag aldri vært i stand til å fordype meg bare i språket. Antageligvis er jeg ikke flink nok. Jeg må jobbe ganske hardt for å få det fint.

Nå har jeg akkurat lest Erik Fosnes Hansen og hans lange utlegninger om birøkt, fyrtårnets historie, maleteknikker i renessansen og sånne ting. Slikt er det ikke mye av i ªKorellhuset´.

— Jeg tror ikke jeg er i stand til å være en slik leksikalsk forfatter. En skriver jo om det som opptar en.

Jeg tenkte du nå skulle komme med litt flengende kritikk…

— Ja, men jeg har lite lyst til å stille meg sammen med Ari Behn. Jeg synes det er mye bortkastet i det han gjør. Han har nå uansett fått folk til å diskutere ham, så det er jo genialt med tanke på oppmerksomhet og slikt. Selv liker jeg Renbergs innfallsvinkel bedre. Man skal være positiv til litteraturen. Det er så mye mer å få ut av en slik holdning enn å kritisere. Skrive kan man gjøre om hva som helst og litteraturen inneholder alle nisjer. Hvorfor kritisere de som er på et annet sted enn en selv? Noen gode lesere jeg kjenner har lest ªTrist som faen´ og irritert seg over at boken ikke var bedre. Hadde den vært genial, virkelig stor, ville han hatt lov til å hause seg opp og ta livet av de gamle. Men, men. Jeg leste meg litt opp på de unge forfatterne her forleden. Begynte med ªNaiv.Super´ og tenkte at jøss, er det virkelig noen som skriver slik. Den var morsom. Så leste jeg Tore Renberg; ªMamma, pappa, barn´ er en kjempegod bok. Vet ikke om Torgrim Eggen er så ung, men ªHilal´ var imponerende. Han har vel ikke noe genuint språk, men fortellingen var god. Skal vi se, hva mer… Jo, Hanne Ørstaviks ªKjærlighet´. Fin-fin. Jeg ble sint da den var ferdig, hvilket betyr at noe har truffet. I det hele tatt har vi så mye god, norsk samtidslitteratur at det er mere å glede seg over enn å kritisere.

Hun er i godt selskap, Arvola.