"Det var skisser til bygninger av en art som aldri hadde stått på jordens overflate". Slik beskriver forfatterinnen Ayn Rand arbeidene til sin arkitekthelt Howard Roark i romanen ªKildens utspring´. Det er nettopp dette man får assosiasjoner til når man skuer opp på det nye spektakulære Guggenheimmuseet i Bilbao. En gigantisk metallblomst åpner seg mot himmelen ved elven Nervion i et område som tidligere var et senter for byens havne- og verftsindustri. Selve formen på bygningen er svært utradisjonell og kan virke tilfeldig, men har et helt sett med referanser. I retningslinjene for arkitektkonkurransen som stod mellom tre inviterte arkitekter, var det nedtegnet at et av referansepunktene skulle være Frank Lloyd Wrights Guggenheimmuseum i New York. Dette er selve moderskipet til den kjente kunststiftelsen, som med sin traktformede hatt og avrundede hjørner, gjør en helt spesiell figur i bybildet i den amerikanske metropolen.

Det var kanskje ikke tilfeldig at det var kanadieren Frank Gehry som gikk av med seieren i konkurransen. Han har tidligere markert seg ved å designe bygninger som nærmest minner om abstrakte skulpturer, med sine organiske former og komplekse sammensetninger.

Hovedinspirasjonen til museet i Bilbao ble hentet fra byens fortid som en sentral havneby og et senter for tungindustri. I formen på bygningen kan man gjenkjenne linjene i en båt: seilet, bauen og styrhuset. Det største utstillingsrommet som er ment for moderne installasjonskunst er da også nettopp kalt "Båtgalleriet". Fiskeformen er også representert, en form som ikke er helt ukjent for Gehry. Han har opp gjennom årene laget flere fiskeskulpturer, blant annet bronsefisken som står ved stranden i den olympiske parken i Barcelona. I Bilbao aner man ikke bare elegante fiskebevegelser i konturene av bygningen, men i tillegg skal det kostbare titandekket referere til skjellene på en fisk.

Men selv om Guggenheimmuseet er et praktfullt bygg, er ikke omgivelsene mye å skryte av. Museet ligger ved en skitten, død elv omgitt av rester av nedlagt industri. Ved siden av museumstomten ligger det fortsatt en rusten jernbanetomt, med skinner som forsvinner inn i tunneler under museet. Og over selve bygningen strekker det seg en bro som i sin tid ble bygget høy nok til at selv de aller største skipene som ble bygget i havneområdet skulle kunne passere på vei ut. Selve byen er heller ikke særlig pen. Fasadene er generelt grå og triste. Gatene er brede og fulle av sinte biler. Det slår en at dette er et underlig sted å plassere et kunstmuseum.

Historien bak byggingen av museet er ikke mindre fantastisk enn den er sann. Filologen har snakket med Markus Bugge, som er i Bilbao for å ta en mastergrad på Guggenheimmuseet; hvordan dette museet inngår i den strategiske utviklingsplanen for byen og effekten det så langt har hatt for området.

— Bilbao er den største byen i Baskerland i den nordlige delen av Spania med én million innbyggere, og har lenge vært det industrielle senteret i denne regionen. Ved begynnelsen av dette århundret var Baskerland den mest dynamiske provinsen i Spania på grunn av en dramatisk økning i eksport av tungmetaller til England og en ekspansjon i markedet for båtbyggingsindustrien. Internasjonale selskaper valgte å bygge sine fabrikker i Bilbao, og store investeringer ble gjort i området. Dette gjorde den baskiske økonomien total-avhengig av tungindustri. Når det i 70-årene kom dårlige tider i denne sektoren, kollapset hele den økonomiske strukturen i området. Fabrikker ble nedlagt, og inntektsgrunnlaget til byens innbyggere var i ferd med å svinne hen. Fra 1979 til 1985 mistet Bilbao 24 prosent av sine industrielle arbeidsplasser.

Bilbaos politiske ledere ble tvunget til å tenke nytt. Det ble satt ned en kommisjon for å utrede nye løsninger for byen. Man var enige om at Bilbao måtte renoveres. Den tidligere skitne og stygge industribyen skulle bli en moderne metropol, og kultur skulle settes i høysetet. Men man trengte en turistmagnet. Man trengte noe som kunne sette Bilbao på kartet, noe som kunne frigjøre Baskerlands provinsstempel i europeisk sammenheng.

I 1991 kontaktet man The Solomon R. Guggenheim Foundation, som eier store samlinger av moderne kunst utstilt i lokaler i New York, Berlin og Venezia. Baskerne ønsket å huse et nytt museum for stiftelsen, og de hadde allerede en tomt klar.

Guggenheimstiftelsen ble i sin tid etablert av Peggy Guggenheim, som arvet en enorm formue da faren hennes, en jødisk finansmann, gikk ned med Titanic i 1912. Unge frøken Guggenheim begynte å samle på moderne kunst. Hun var personlig venn av mange av datidens største malere og skulptører, og opparbeidet seg etterhvert en stor samling som tilfalt kunststiftelsen hun etablerte i farens navn, før hun selv døde barnløs. Ideen bak stiftelsen har lenge vært å etablere et satellittnett av museer rundt omkring i verden for å få vist mest mulig av den store kunstkolleksjonen. Mot slutten av 80-tallet hadde man et ønske om å åpne en ny avdeling, men på grunn av stiftelsens store krav til lokalisering, skulle dette vise seg å være vanskeligere enn forventet. Opprinnelige forhandlinger om å overta et nytt bygg i Venezia ved Canal Grande, trakk ut i langdrag (forhandlingene pågår faktisk fortsatt), og et museumsprosjekt som ble lansert i Salzburg i Østerrike, rant ut i sanden på grunn av liten politisk vilje til å gjennomføre det.

Da Direktør Thomas Krens dro til Bilbao i 1991 for å se tomten som baskerne hadde å tilby, stod han helt uten alternativer. Etter å ha blitt presentert prosjektet, ringte han tilbake til sine kollegaer i stiftelsen og sa: ´It is a terrible location!ª Bakgrunnen for dette utsagnet var at det var snakk om en rusten industritomt ved en forurenset elv i en ikke så veldig pen by i Spania, som ingen syntes å kjenne til.

Likevel ble Krens overrasket over viljen og gløden til baskerne. En slik iver hadde han ikke møtt på i sine tidligere forhandlinger. Baskerne ville ha en stor kulturell fasilitet i byen. Den finansielle siden syntes å være ordnet ettersom Spanias største bank nettopp er Banco Bilbao Vizcaya. Men det var også et annet aspekt som vekket troverdighet:

— Grunnen til at baskerne ble tatt alvorlig, forklarer Markus Bugge, var at planene om et Guggenheimmuseum inngikk som et ledd i en større byutviklingsplan med en prislapp på ti milliarder kroner. Det var allerede lansert flere nye byggingsprosjekter i byen: I tillegg til Guggenheimmuseet, var hovedinnholdet i planen bygging av en ny flyplassterminal, et nytt undergrunnssystem og et nytt kongress- og konserthus, i tillegg til etableringen av nye høyhastighetslinjer for tog til Paris og Madrid og en renovering av byens parker. Bruken av internasjonalt kjente arkitekter som Santiago Calatrava og Sir Norman Foster, reflekterte baskernes visjon om å orientere seg mot det internasjonale samfunnet. Videre ga fornyingen av byens infrastruktur og eksterne kommunikasjons-ruter som ledd i en plan om å gjøre byen mer tilgjengelig og øke mobiliteten i byen, klare signaler om det fantes sterk optimisme og tro på fremtiden blant den politiske ledelsen.

Krens bestemte seg for å gi baskerne en sjanse, men han stilte flere harde krav. Det måtte bygges en bygning av spektakulær arkitektonisk karakter i skala av operahuset i Sidney eller Pompidou-senteret i Paris. En slik museumsbygning ville kunne gi Bilbao juvelen som manglet i kronen, og bære identiteten til hele det omkringliggende området. Prislappen ville komme til å ligge på nærmere en milliard kroner, og prosjektet måtte i sin helhet finansieres av baskiske myndigheter. Museet skulle få sin kunstneriske virksomhet styrt fra New York, men baskerne måtte skaffe til veie en egen kunstkolleksjon til 350 millioner kroner, i tillegg til at de selvfølgelig fikk tilgang på stiftelsens egen samling.

Ingen trodde at kravene skulle bli etterkommet, men baskerne mobiliserte alt de hadde. Finansieringen ble skaffet, arkitekt-konkurransen avsluttet innenfor tidsrammene og Gehrys bygg presentert for Guggenheimstiftelsen. Baskerne hadde gjort alt de var blitt bedt om. Thomas Krens kunne ikke avslå.

Det var mange skeptikere i forkant av åpningen. Ikke bare vakte Gehrys skisser til sin titankledde kjempe uro, men mange lurte på om et slikt bygg ville være tilstrekkelig til å trekke turister til en by som lå i et område betegnet som Europas utkant. To år senere taler besøkstallene for seg. Det første året ble det budsjettert med 400 000 besøkende. Det kom nesten 1,4 millioner mennesker. Det var med andre ord en ubetinget økonomisk suksess. Og de store pilgrimshordene med kunstinteresserte legger ikke bare igjen billettpenger til museet når de er i byen. Antall hotellovernattinger i byen har økt dramatisk, og flere andre sektorer opplever stor oppgang. Bilbaos andre kunstmuseum, Museo de Bellas Artes, har for eksempel fått sine besøkstall fordoblet.

Men ballet er ennå ikke over for Bilbao. Fortsatt er det store planer om å endre bybildet omkring Guggenheimmuseet. Blant annet skal det plantes et nytt parkområde for å skape sammenheng mellom museumsbygningen og konserthuset som ligger lenger ned langs elven. Likevel fortsetter ikke byggingen uten kritikk, forteller Markus Bugge:

— Revitaliseringsprosessen har blant annet blitt kritisert for å fokusere for sterkt på bykjernen i forhold til forstedene og de mer provinsielle barrioene, som jo også er en del av Metropolitan Bilbao. Et museum som dette får store innvirkninger på bystrukturen, det være seg priser på bygårder, omkringliggende næringsdrift og infrastruktur. Hvem tjener egentlig på et slikt museum? Kritikere peker også på en for stor vektlegging av det arkitektoniske og estetiske tilskuddet i byen. Det savnes en sterkere sosio-økonomisk profil og et mer helhetlig byutviklingsperspektiv, hvor arbeids-plasser og klasseskiller tas mer hensyn til.

Mye ståk og styr i byen, med andre ord. Hvordan forholder så Bilbaos innbyggere seg til de store endringene? Markus Bugge forteller oss at museumsplanene av mange ble sett på som et amerikansk foretak, som ikke hadde noe med Baskerland å gjøre:

— I begynnelsen var folk svært skeptiske til dette utenlandske multinasjonale selskapet (dvs. Guggenheimstiftelsen) og milliardinvesteringen, som museet var og fortsatt er for myndighetene i regionen. To år senere er imidlertid tonen litt annen, og mye av denne skeptisismen synes å ha forsvunnet. Det virker som om folk har begynt å identifisere seg med selve bygget og nå erkjenner denne storslåtte bygningen som Bilbaos nye flaggskip. En detalj kan kanskje illustrere dette: Byens fotballag Athletic de Bilbao, tok tidligere sine offisielle lagbilder ved de industrielle områdene hvor museet nå ligger. Det nye lagbildet har Guggenheimmuseet i bakgrunnen.

At baskerne identifiserer seg med sitt eget museum, kan leses i besøkstallene det første året: 43 prosent av dem var fra Baskerland. Men også utlendingene strømmer til. Å se moderne kunst er in, og media følger etter og "hyper" opp Guggenheimfenomenet. I det internasjonale samfunn er museumsbygningen i Bilbao i ferd med å etablere seg i folks bevissthet som et ikon på lik linje med Eiffeltårnet i Paris. Rosende artikler om bygget har vært å finne i all verdens aviser og magasiner, fra New York Times til Vogue. Avbildninger av den karakteristiske metallkronen er blitt brukt i strømpereklamer og som bakgrunn i musikkvideoer til blant annet Mariah Carey. Ute i Europa snakkes det om "Guggenheimeffekten" som et fenomen. Her hjemme i Norge har det allerede blitt uttrykt at man bør se til Bilbao når man planlegger den nye operaen i Bjørvika.

Også den opprinnelige kritikken av skissene til arkitekten Frank Gehry har stilnet. Ingen innenfor arkitektmiljøet tør å si noe i mot en bygning som har skapt slike økonomiske ringvirkninger i sine omgivelser. I stedet hylles bygget nå som noe av det største som har blitt reist i denne del av det tjuende århundret.

Man besøke Guggenheimmuseet to ganger; én gang for å se bygget, én gang for å se det som er utstilt. Spørsmålet er om folk vil komme til Bilbao denne andre gangen for å se den nåtidskunsten som det satses på å utstilles i de enorme lokalene. Det ene galleriet, "Båten", måler 130 ganger 30 meter, og gir et søylefritt rom til disposisjon for moderne installasjonskunstnere med blikk for det monumentale. Blant dem er Richard Serra med sin stålskulptur "Slangen"; tre vegger bukter seg i 34 meter og veier noe slikt som 170 tonn. Andre eksempler er Jenny Holzers elektroniske tekstinstallasjon som i forbindelse med atriet under metallkronen i bygningen, strekker seg flere etasjer opp i været.

Det er mye sær kunst å finne i Bilbao. Og ikke alt kan sies å være like interessant. Man får et inntrykk at tanken bak det hele er "jo større, jo bedre". Som en kontrast til gigantkunsten er gamlingene Picasso, Braque, Kadinsky og de andre 1900-talls modernistene gjemt i små og trange lokaler ovenpå, "på loftet", i tredje etasje. Men dem kan man jo også dra til hvilken som helst hovedstad på kontinentet for å se.