Bare et blikk på alle estetikk-antologier, estetikk-historier og estetikk-leksika som er kommet de siste ca. ti år, bekrefter dagens store interesse for estetikk.

Estetikk har høykonjunktur, det er nærmest en estetikk-boom vi har opplevd i 90-årene, og det innebærer ikke minst at begrepet er blitt utvidet. Estetikk-antologiene (særlig anglo-amerikanske) er så mange, at det ikke er noe poeng i å ramse dem opp eller å trekke frem noen på bekostning av andre. Hvert forlag med respekt for seg selv har sin textbook med klassiske tekster (og nyere kommentarer) fra estetikken. Det samme gjelder langt på vei også for estetikk-historiene.1

Denne interessen for estetikk og det estetiske er det ikke vanskelig å se i en større sammenheng eller å tolke tilbake i tid. Filosofiens linguistic turn er avløst av en aesthetic turn; mange vil si at den lingvistiske vending allerede var en estetisk vending, med henblikk på at for de to mest innflytelsesrike filosofene i vårt århundre, Martin Heidegger og Ludwig Wittgenstein, hadde spørsmålet om kunsten og det estetiskes egenart avgjørende betydning for tenkningen. Dette til tross for at ingen av de to egentlig har noen "estetikk"; Heidegger ville "overvinne" estetikken, som han så som del av den tradisjonelle metafysikken (fra Platon til Nietzsche); for Wittgenstein var estetikkens spørsmål og svar "totalt misforstått". For en tredje sentral tenker i dette århundre, Theodor W. Adorno, var imidlertid estetikken alltid i sentrum. Hans posthumt utgitte verk "Ästhetische Theorie", som kom på norsk i fjor, er et gedigent forsøk på å råde bot på Friedrich Schlegels konstatering: "I det man kaller kunstfilosofi, mangler vanligvis ett av to; enten filosofien eller kunsten".

Nå kan for den saks skyld begge deler mangle i en estetikk som har berøringsangst for kunsten, samtidig som den i seg selv ikke er filosofisk. Men dette er tilfelle i en type filosofi som ser seg selv som litteratur eller inkorporerer estetisk erfaring som middel til kritisk åpning og kritisk distanse, for eksempel hos Foucault, Derrida, Deleuze.

Med fare for både å ville symptombeskrive tidsånden og å operere med antagelsen om historiefilosofiske tendenser, vil jeg likevel si at i interessen for estetikk kan vi skille ut noen tendenser, syndromer, problemfelter. Tidsånden er det for øvrig like vanskelig å tro på som ikke å tro på.

Det første syndrom er: Kunstens egen opptatthet av (estetisk) teori. Den kan ses som en følge av utviklingslinjer i kunsten, og den mest ekstreme oppfatning av dette vil være en variant av Hegels teori om "kunstens slutt": Når man ikke lenger kan se forskjell på et kunstverk og en blott og bar ting, for eksempel Warhols suppeboks og en suppeboks i varehuset, er den estetiske differens ikke en visuell differens. Det er en "atmosfære av teori" som gjør dette første til kunst. Kunsten har dermed realisert sin egen bestemmelse, og en videre utvikling kan bare skje som kunstens egen filosofi (Arthur Danto). Ikke uten grunn vil mange se konseptkunsten, concept art, som en i bokstavelig forstand begreps-kunst, som har utdrevet det sanselige i kunsten, og dermed også estetikken2. Imidlertid rekker kunstens egen teoribevissthet lenger og går i andre baner enn disse eksemplene. Allerede på begynnelsen av 1960-tallet snakket den franske komponisten Pierre Boulez om nødvendigheten av en orientation esthetique i den kunstneriske praksis.

Et annet fokus som dagens estetiske interesse oppviser, er konsentrasjonen om estetisk erfaring. Særlig etterkrigstidens analytisk orienterte estetikk, som på mange måter er en metaestetikk — den tar for seg hva vi sier eller gjør når vi for eksempel hevder at noe er vakkert. Denne estetikken har vært preget av en tørrhet og en "kjedelighet" (Passmore) som til sine tider har gjort den helt erfaringstom. Dette i sterk kontrast til en av denne estetikkens inspiratorer: Wittgenstein, som strødde om seg med estetiske erfaringer og dommer, helt ned i det idiosynkratiske. Mon ikke det var denne type metaestetikk billedkunstneren Barnett Newman tenkte på, da han sa at "estetikk er for kunsten det ornitologi er for fuglene". Symptomatisk nok kom det til en tematisering av, og delvis et oppgjør med, den analytiske estetikkens tørrhet i det tidsskriftet som fremfor noe har vært talerør for den analytisk orienterte estetikken, "The Journal of Aesthetics and Art Criticism", da dette feiret sin 50-års dag3. En del av den analytiske estetikkens nyorientering har vært aktualiseringen av John Dewey4, slik vi finner det hos fremfor alt Richard Rorty og Richard Shusterman.

At den kontinentale estetikken på sin måte har vært erfaringsfjern, og med få unntak aldri forlatt "die Ästhetik von oben", er noe diskusjonene i de tre bøkene i serien "Kolloquium Kunst und Philosophie"5 har forholdt seg til: Den filosofiske estetikken har vært langt fra å yte den estetiske erfaring rettferdighet6. Den sene Roland Barthes’ fokusering på "lysten ved teksten", som feilaktig er blitt oppfattet som estetisk hedonisme, viser til samme forhold. Det er ikke uriktig å si at i regelen har den estetikk som erklærer å ville være estetikk og intet annet, vært den mest generelle og abstrakte. Den har hatt samme preg som det Kierkegaard anklaget erkjennelsesteorien for, når han sammenlignet denne med å invitere noen til middag og bare servere menylisten.

En tredje type interesse for det estetiske er bevisstheten om betydningen av estetisk refleksjon i de estetiske fagene. I dag bruker man begrepet "estetiske fag" om både kunsthistorie, musikkvitenskap, teatervitenskap og litteraturvitenskap, og tenker ikke lenger på de praktisk-estetiske fag. Dette viser en omorientering, en interesse for det som er felles for disse fagene, de estetiske grunnlagsproblemer7. Jeg tror det er riktig å si at estetikk-begrepet mer og mer tar opp i seg det som tidligere ble rommet av poetikk- og kritikk-begrepet, eller omfatter det som dekkes av et utvidet teori-begrep, i en aksentuering av de estetiske fagenes fellesskap, deres mellomværende og særegenhet. (Ny)retorikkens skepsis mot eller avvisning av estetikken er et overvunnet stadium.

Det fjerde syndrom er utvidelsen av det estetiske i retning av omgivelsene. "Environmental aesthetics" ble lansert i begynnelsen av dette tiåret som en egen del av estetikken, og er av betydning både for planleggere, arkitekter og designere. Politisk ser vi også i vårt land en bevissthet om og interesse for estetiske kvaliteter i det offentlige miljø.8

Del av samme syndrom — utvidelsen av det estetiske — er anvendelser av estetikk-begrepet i retning livsstil. Foucault snakket i sine senere år om en "eksistensens estetikk", og mente med det den skaping av en selv og forming av eget liv som han mente å se i Baudelaires dandyisme, men også i de gamle grekernes opptatthet av diettspørsmål9 som del av en etisk praksis. Det er et utvidet begrep om form eller stil som ligger bak dette estetikk-begrepet.

Til dette syndrom hører også opptattheten av kroppen, og den estetiske legitimering av opptattheten av kroppen, som kan anta mange bisarre former. Derimot skal man ta alvorlig den amerikanske pragmatistiske filosof Richard Shustermans begrep om en "somaesthetics",10 som delvis er basert på en gjenlesning av Alexander Baumgartens ªAesthetica´ (1750) — det verk som står som utgangspunkt for estetikken som egen filosofisk disiplin11.

Det er særlig denne siste tendensen — utvidelsen av estetikken — som faller mange tungt for brystet. "Ein Terror liegt über dem Land: Die Akzeptanz des Ästhetischen". Slik åpnet Karl Heinz Bohrer sitt foredrag "Die Grenzen des Ästhetischen" på kongressen "Die Aktualität des Ästhetischen" i Hannover, 1992. Foredraget stod i skarp kontrast til de fleste innlegg på kongressen, ikke minst til innledningsforedraget til initiativtageren Wolfgang Welsch: "Das Ästhetische — eine Schlüsselkategorie unserer Zeit?".

Bohrer mener at "estetiseringen av livsverdenen" innebærer en nivellering av det estetiske i snevrere forstand, av kunstverkets spesifikke verdi. Hvis det estetiske fortsatt skal være en motgift mot (den banale) hverdagsfornuften, må grensene igjen trekkes.

Hvis man hører guruer innen ledelse og økonomi sjokkere med å si at det viktigste for bedriftene nå er estetikk (og etikk), er det ikke vanskelig å gi Bohrer rett. Estetikk er blitt utvannet til estetisering. Da er estetikken i ferd med å seire seg til døde. På den annen side er ingenting vunnet ved å vende tilbake til et snevert estetikk-begrep — læren om det skjønne i kunst og natur. Det er alt for lett for akademikere å vende seg mot tidsånden og gå inn for noe utidsmessig.

Middelet mot dette er nyansering, differensiering. Begrepet om en "eksistensens estetikk" innebærer ikke nødvendigvis estetisering, men muliggjør en grenseoppgang mellom estetikk og etikk (ikke moral). Man kan for eksempel ta utgangspunkt i Joseph Brodskys utsagn om at "estetikken er etikkens mor". Det samme gjelder Shustermans "somaesthetics". Den åpner for en nylesning av Baumgarten, som hevdet at estetikken skulle være en kognitiv disiplin til forbedring av livet, i kombinasjon med erfaringer fra samtidskunsten.

Motmiddelet mot estetiseringen er estetikk!