Hun snakker begeistret om sitt yrke og sier at det viktigste Per Palle Storm på kunstakademiet lærte henne var å bruke øynene meget godt. For å lage skulpturer trenger man å erkjenne mye mer av utseendet og uttrykket til det stykke natur man står ovenfor. Annasif Døhlen er over 60, og har laget skulpturer et helt liv.

— Etter hvert greier man å bruke modell og observasjon for å fange noe. Av og til fanger man veldig lett det spesielle uttrykket som vedkommende har. For det første tenker vi jo på utseendet, for å gi en karakteristikk av en kropp. I starten må du måle. Det er nærmest som å lage en stol. På samme måte som en snekker. Det er et utgangspunkt du må bruke. Du gjør erkjennelser om proporsjonene; er det for eksempel lange eller korte ben? Så må du bøye jernene, og sette dem opp. Jernene må ha riktig vinkel. Lengder og proporsjoner må også stemme. Når det er satt opp ser du på det; og kanskje du finner at bena virker lengre enn de er fordi de er tynne i anklene. Dette er ting vi er drillet i gjennom hele vår læretid. Det er mange sånne ting. Denne erkjennelsen har vi i mente når vi skal fange dette uutsigelige som er uttrykk.

— Palle Storm lærte meg å bruke øynene. Vi ser mer på det vi er interesserte i å se på. Jeg mener: vi fungerer veldig komplekst. Hvis vi prøver å analysere, kan det å modellere et levende menneske være en begeistring rent fysisk. Du benytter din egen sanselighet. Det er ikke noe man pleier å si høyt, men jeg kan jo si det til deg. For det er virkelig sant.

Handler denne sanseligheten om leira du modellerer i?

— Nei, selv om jeg synes den er et lekkert og elegant materiale, er den bare et verktøy. Saken er at jeg kan ha vakre modeller som på en måte gir sin kropp til meg. Jeg er profesjonell titter, uten egentlig å være titter. Jeg bruker min begeistring for disse kroppene. Og det oppfatter modellene også. Jo mer profesjonelle de er, jo mer synes de det er riktig. På akademiet hadde vi en mannlig modell som ikke var stygg, men hadde hatt operasjoner i lungene, så det så ut som om noen hadde prøvd å ta livet av ham med øks. Det var forferdelig! Man fikk lyst til å lukke øynene og se bort. Og da vil ikke det estetiske hjelpe deg til den beruselsen som skal til.

Hva gjør man når en modell uten pene trekk likevel har skjønnhet?

— Vi i den realistiske skole er lært opp til at alt synes, og dermed er målbart. Hvis et lite vakkert menneske likevel skinner av en slags indre skjønnhet må det være noe i proporsjonene, i for eksempel øyeform som gjør at denne skjønnheten formidles.

Hun legger til som en selvfølge at man beholder en verdighet i arbeidet med modell. Ellers kunne den fine grensen i arbeidssituasjonen bli borte.

— Det er så mange ting jeg gjerne skulle ha gjort. Ser jeg noe i modellen, så tenker jeg hele tiden at neste gang må jeg kunne greie det også. For hver ting som fører fram til et resultat, så husker jeg noe annet også, som ikke er der i den endelige skulpturen. Det fins flere måter å bruke erkjennelsen man gjør under arbeidet på. Hvis Palle Storm så noe vakkert ville han utbrodere det. Og ved å overdrive disse tingene som er erkjennelse så får du straks et barokt uttrykk. Det sanselige forsterkes hvis du overdriver de naturlige formene.

Mener du at man skal forstørre vakre deler av en kropp?

— Nei, du må finne ut hva det vakre du ser er. Og da kommer du inn på hva skjønnhet er.

Det er fryktelig vanskelig.

— Ja, ja. Jeg kan bare analysere på min måte. En estetisk følelse må være veldig subjektiv. Som jeg ser det er skjønnheten en glede man følger etter. Den er noe som beriker menneskelivet.