På tross av forfall og bekymrings-verdige tendenser finnes det ett godt tegn i tiden: Litteraturen er i medvind. Og godt er det. Klimaet er mer åpent enn på lenge, og samtids-bøkene har også åpnet seg. De står ikke sammenklemte med gjenlimte permer på øverste hylle. De er slått opp og mange leser dem. Dessuten har det blitt mer eller mindre stuerent for forfattere å opptre i andre settinger enn ved skrivebordet med pekefingeren høyt hevet. Noen poserer i blader som kjekke forfattere, andre leser opp foran menneskemengder på Blå og atter andre stiller opp i kjeledresser og later som de er fire år gamle når de møter pressen med barnebøker. Det er uansett fint at det er rom for å boltre seg i den litterære sandkassa. Friheten er likevel ikke uproblematisk. Det kan fort bli bråk, og i sommer var det flere mannlige forfattere som tråkket hverandre på tærne og bombarderte hverandre med legoklosser.

Kulturavisen Dagbladet åpnet sommersesongen med en intervju-runde om litteraturkritikken. Her kom diverse synspunkter fra hele Skandinavia til uttrykk, og det ble sagt mye fornuftig. Enkelte antydet likevel at hvis litteraturkritikken er dårlig, er det egentlig litteraturen det er noe i veien med. Det var da forfatteren Tore Renberg kom på banen og erklærte at vi lever i en god tid og ikke bør syte og klage. Han var ubevisst med på å utløse et skred av debatt-innlegg som etter hvert ble et skikkelig metafor-o-rama. For de sinte, unge mennene som debatterte, var flinke til å vise at de kan skrive. Her kommer en gjennomgang av diskusjonen, med vekt på den fortreffelige billedbruken og andre fikse formuleringer.

Tore Renbergs første innlegg var riktignok ganske metaforfritt. Budskapet om at samtidslitteraturen er stor og sterk, var i stedet pakket inn i mange utropstegn. Et virkemiddel som kanskje ble brukt for å insistere på litteraturens styrke med brask og bram. Jeg siterer:

"Dette er — venner! — ikke riktig. Det speiler etter min mening et gammelt fenomen, og dette fenomenet heter: Glad, mett, fet og trøtt".

Utropstegnene fortsetter i beskrivelsen av en ødeleggende syting:

"— Ah! sier vi, enda en bok om familien! Ah! Enda en kort roman om naivitet! Ah! Enda en altfor lang roman om alt! (…) Dette er gammelt som fjellene. Hva er det? Det er Selve Samtidens lodd: Å ikke kjenne seg selv. Nåh! Men så la oss prøve!"

Deretter ramser Renberg opp eksempler på god samtidslitteratur og ber kritikere og forfattere lese i stedet for å klage, og ender opp med følgende konklusjon:

"Venner! Triste som glade! Vi lever i en god tid!"

Debutanten Ari Behn lar ikke denne pompøse optimismen stå uimotsagt. Under utropstegn-tittelen "De unge dør- skriv for livet!" fyrer mannen bak novellesamlingen "Trist som faen" løs, og klarer å være riktig så provoserende. Han tar også opp dette med metthet, i det han ikke er enig i at norsk litteratur "smaker likeså godt som både islandsk og svensk ord-stappe." Og han gir blaffen i "nasjonale smakstester." For:

"Norsk samtidslitteratur er hjemsøkt av flinke elever som gjør lekser slik læreren forlanger de skal gjøres." Dessuten vil han ha "vår tids Shakespeare — en tyv som stjeler tilbake det action-filmene har røvet fra litteraturen av folkelig moro" og "nok motsetninger til at bøkene våre bugner av sprakende, levd liv." Sist, men ikke minst følger et spark til Renberg: "selv sitter han som en hane i hønsegården med klar peiling på de forskjellige hønenes eventuelle feite eller skrinne fjærkvalitet".

Ari Behns ukorrekte oppførsel lokker så mange på banen. Renberg slår tilbake med en større metaforisk kraft — denne gangen:

"Han skyter fossiler, som en venn av meg sa." Ari Behn sammenlignes med Fremskrittspartiet, fordi han "surfer på fordommer. […] Man tar en fordom man vet "folket" er enig i, og så spiller man opp mot de verste instinktene i befolkningen. Dette er god stemmesanking, og man profitterer godt på det selv, men det skader selvsagt de andre." Deretter tar Tore opp gammel Don Quijote-retorikk, som dessuten var inne i bildet da Wergeland og Welhaven slang dritt som verst: "Du vil se at du har fektet tilårskomne vindmøller lenge, du vil finne en sterk litteratur." Og Renberg spår: "Det kommer en spekulativ, emosjonell roman. Og den kommer snart."

Alexander Rubio går ut og sier at Tore Renberg "er nødt til å være preget av den svimlende utsikten fra NRK-bygget på Marienlyst. Det skulle være forbudt å være så ung og samtidig så mett" og "man må kort sagt ha noe å skrive om; det strekker ikke til med ufordøyde bind om semiotikk rumlende rundt i tarmsystemet". Mat-metaforikken fortsetter med at "Altfor mange våger seg ikke engang i nærheten av noe som kunne lukte av den kommersielle mediegryten" og resultatet blir "det jeg i en tidligere debatt har kalt litterær anoreksi" Derfor leverer samtidslitteraturen "produkter som knapt nok forfatteren orker å lide seg gjennom på opplesninger uten å drukne seg i en halvliter."

Karl Ove Knausgård gjør entré med et av de mest fornuftige innleggene og hevder at det er publikum som er sultne. Ari Behns bok "selger i bøtter og spann", nettopp fordi han kom "til dekket bord". Ari Behn "sager over den grenen han sitter på" og "slår i tomme luften". Bjørn Skogmos innlegg "Sporvogn til Parnasset" er en grei stemningsrapport, men billedbruken tar helt av og virker mer forvirrende enn oppklarende i en skjønnlitterær stil:

"I ei lita sporvogn til Parnasset kan det bli mye støy når folk ramler omkring og klasker hverandre i hodet med salmebøkene sine. Jeg tror ikke på slik preging. Puritanere og hygienikere kan bruke privatbil dersom de frykter bakterieangrep fra andre folks bøker. […] Kanskje det er bedre å vokse i høyden enn å hugge i skogen? (Og mer miljøvennlig.) På Parnasset utspilles heltedyrking og skulderklatring i små frastøtende rom av sneversyn. Som et Securitas i en avlåst sporvogn ramler kontrollører fra sete til sete for å granske billetter og kort. Det handler om å være utgått på dato, om minutter og sekunder. Så små marginer! Så trange rom!"

Skogmos metaforer tar helt overhånd og han melder seg også inn i utropstegn-klubben. Han slutter svært rytmisk "Vi er liksom i krig med hverandre. Den er mer virtuell enn virkelig. Dører slamres igjen. Åpne vinduer lukkes med et brak".

Etter dette kommer den slemmeste av de slemme gutta inn i skolegården. "Til sengs med Faldbakken", kaller Stig Sæterbakken sitt innlegg:

"Uansett hvor opportunistisk det er, i forhold til Ari Behns kvasi-rabiate opprop i Dagbladet 5. august, er det bare én ting som er verre. Det er unge forfattere som ikler seg snusfornuftens parykker og legger piggtråd rundt en middelmådig generasjon." Ellers får han poeng for følgende:

"Her har medie-yndlingen skutt gullfugl større enn han hadde gryte å koke i. […] Knausgård og Renberg er på banen med noen dagers mellomrom og bygger bolverk mot alt som kan true deres status som 90-tallets Faldbakken og Faldbakken" og "Trygghetsnarkomanien slår ut i full blomst."

Bjarte Breiteig tar opp denne dop-metaforen og mener litteraturen ikke skal gi publikum det de vil ha, men mental tortur.

"Skal litteraturen bare være nok en mental smertestiller for folket? Nok et eksistensielt dop? […] Det er en tung, mørk tordensky på leserens falske blåhimmel av vanetenkning og selvkonstruert trygghet. En sky som henger over oss alle og venter på at vi skal vende blikket opp. Og det må vi, før eller siden, for uværet kommer. […] Er ikke litteraturens snikvirkning langt skumlere og mektigere enn dens sjokkvirkning? […] Vi trenger litteratur som spenner bevisstheten vår til strekkbenken, som fester behagelighetsillusjonene våre i skruestikken og sakte men sikkert strammer til. Vi trenger nihalede katter av ord som pisker følelsene våre til blods, som får oss til å sperre øynene opp og stirre vår egen utilstrekkelighet i hvitøyet."

Kanskje er du nå forvirret. På dette tidspunktet har debatten faktisk blitt så godt stoff at Dagbladets feature-avdeling innkaller de opprinnelige kamphanene til debatt. En kort oppsummering av gullkor-nene; først Ari Behn:

"Jeg bukker og takker Knausgård for det. Jeg synes det var veldig hyggelig gjort av ham å dekke bordet, og jeg skal sette meg ned og spise og lage litt brudulje på festen."

"Jeg sager ikke over noen gren. Jeg er et helt tre på egen hånd."

"Man må rydde bordet. Fadermord er en klassisk disiplin som jeg står fullt inne for."

"Og du kommer med en lang pekefinger og sier at "Ari, du kommer for seint til timen. Og du må lese leksene dine"."

Tore Renberg:

"Jeg er ingen stridens mann, men jeg liker opprør så lenge de har et poeng. Det har ikke Ari"

"Det finnes noe som heter selvoppfyllende profetier, Ari. Gjentar du mange nok ganger at noe er kjipt så blir det kjipt. Du bruker hardtarbeidende forfattere som trappetrinn i din egen karriere."

"Den største fornærmelsen i hele Aris innlegg var å trekke inn Shakespeare."

"Helt personlig, Ari. Du vet at jeg mener at jeg er genial. Like mye som du mener du er genial. Mitt sjølbilde er makabert stort. Men det har ikke noe med dette å gjøre."

Til sist blir alt oppsummert av Øystein Rottem, i artikkelen "Gull eller blår". Han påpeker at fraværet av menn over 35 og kvinner har vært påfallende i debatten, og stiller det sentrale spørsmål: "Har dagens unge forfattere gått til dekket bord eller til sengs med Falbakken?". Alle får litt pepper, samtidig som det konkluderes med at det viktigste er at det finnes litteratur som lever og engasjerer sine lesere. Undertegnede må si seg enig i det, og særlig er det flott når såpass mange skriveglade formulerings-brifere slenger seg på bølgen.

Til slutt har undertegnede derfor selv blitt inspirert til å utbringe en aldri så liten skål i de store ordenes champagne. Jeg vil la en tirade av utropstegn flomme som en flodbølge over vår tids brushoder, de som uten å nøle står opp og eksponerer seg selv, uansett hvilken side de står på:

Gutter! PR-kåte som selvgode! Bedrevitere og genier!

Dere er gode! Dere er best!

Dere vet det veldig godt!

Tenk hvilke utfall det ville få om dere slo deres kloke hoder sammen!

Om ikke annet kunne det blitt en helvetes diktsamling.