Det var i årene 1929 til 1959 forfatteren Sigurd Hoel redigerte den nå så klassiske Den gule serie. Dette var serien der verdensnavn som Hemingway, Kafka og Fante ble presentert på norsk for første gang. Mange godord har falt om serien og dens betydning i årenes løp, og det er ikke mer enn rett og rimelig at Gyldendal nå gir ut de ti beste fra serien i nytt omslag i anledning forlagets 75 års-jubileum. Men midt oppi all festivitasen er det grunn til å spørre om ikke forlaget gjør seg skyldig i historieforfalskning.

Noe som ofte trekkes frem idet man skal vektlegge seriens betydning, er påstanden om at første bind ut var ingen ringere enn Hemingways ªOg solen går sin gang´. Herbjørn Sørebø skrev i Dag og Tid da Hemingway fylte 100: "Ernest Hemingway har hatt ein sikker plass blant dei boklesande her i landet sidan Sigurd Hoel starta Den gule serie på Gyldendal med ªOg solen går sin gang´, den eigentlege debuten." Fredrik Wandrup trekker påstanden enda lenger i Dagbladet den 19. oktober nå i år, der han skriver: "Hemingway uttrykte seinere at han var stolt over å være den første dikteren ut i en bokserie som de neste 30 årene kom til å bestå av 101 bøker." Og forlaget selv skriver bakpå nyutgivelsen av boken at joda, dette var første bok ut i Den gule serie.

Problemet er bare dette: Gyldendals nestor innen oversatt litteratur, selveste Gordon Hølmebakk, en forlagslegende i levende live, skriver, i en artikkel om Sigurd Hoel og Den gule serie, følgende i forlagets eget tidsskrift for litteratur, "Vinduet": "I stedet for historien som den er, foretrekker de fleste historien som den burde være. Det holder ikke stikk at ªOg solen går sin gang´ var Den gule series åpningsbind, en oppfatning som i dag visstnok deles av alle. Romanen som innledet serien var Thornton Wilders ªBroen over San Luis Rey´. […] Men i ettertidens perspektiv var Paris-romanen om Brett og hennes ranglebrødre selvsagt "riktigere" som seriens portal enn Wilders beretning fra Peru på 1700-tallet."

Det er ingen grunn til å tro at Hølmebakk ikke har greie på hva han skriver om. Hølmebakk var en bekjent av Hoel og arbeidet i forlaget sammen med ham en periode. Han var til og med frempå med et forslag om hvilket som skulle bli Den gule series avslutningsbind den gang i 1959. Så hvorfor velger forlaget å skrive noe annet? Greit nok at en myte har fått lov til å bre seg blant kulturjournalister, men bør ikke forlaget ha redelighet nok til å gå ut med de faktiske forhold, når de nå igjen skaper blest om serien? Er det fordi, som Hølmebakk antyder, det er bedre å forholde seg til historien som den burde være?

Ikke noe av dette fratar Den gule serie den betydning den hadde og fremdeles har. Bare en titt på noen av de titlene som kommer på nytt bekrefter dette: Karin Boyes ªKollacoin´, John Fantes ªVent til våren, Bandini´, Scott Fitzgeralds ªDen store Gatsby´, André Malraux´ ªMenneskets lodd´ og Franz Kafkas ªProsessen´. I et essay siterte Johan Borgen en venn som ønsket å imponere en ung kvinne: "Ja, og så setter vi inn et par meter av Den gule serie i bokhyllen; den slags kvinne er hun." Nasjonal Samling, på sin side, kunne mer enn styre seg for serien. "Før okkupasjonen var over, var 17 av dens 53 titler beslaglagt, og det er sannsynlig at tallet ville ha vært atskillig høyere om ikke en del av bøkene allerede hadde vært utsolgt." skriver Hølmebakk. Blant de beslaglagte var Kafka, Dos Passos og Hemingway.

Alt i alt ble 101 titler gitt ut. Og for til slutt å sitere Hølmebakk enda en gang: "Like inn I 1950-årene var "Den gule" den litterære institusjons viktigste formidler av impulser utenfra, og lenge spilte serien denne rollen også et stykke utenfor landets grenser. Det var mer enn en vennehilsen da [den danske forfatteren] Tom Kristensen i 1939 betegnet redaktørens innsats som "en dåd, som på sin vis godt kan sidestilles med Georg Brandes´ ªHovedstrøminger´."